Hundemennesker

[AnonymBruker]

Er de mer ensomme enn andre?

Og hva synes dere om personer som er overivrig etter hunder?

Svigermoren min er mer glad i hunder enn i mennesker.

Hun har en kombinasjon av angst og sosial fobi, og føler sikkert at hunder er tryggere å forholde seg til framfor mennesker.

Datteren hennes er også slik, på den måten at det er hunder som er en stor del av livet.

Jeg og mannen min har selv hund, men er ikke like opphengte i hunder som de to bevnte.

Er vi i besøk hos dem, blir vi sliten av alt hundepratet som de lirer av seg

Det er det eneste de prater om..

Anonymous poster hash: 9f633...ce6

[AnonymBruker]

Ehm, ok... Noen er mer interresert enn andre i hunder. De trenger ikke være ensomme fordet, selv om noen sikker er det.

Det blir det samme som at noen sitter og snakker konstant om strikking

Anonymous poster hash: f7073...cd5

[Gjest chisandra]

Hunder har noe ved seg som mennesker mangler - enkelt og greit!

[AnonymBruker]

For noen blir hunder nesten som barna deres. Kanskje disse damene trenger å fylle et tomrom for barn eller barnebarn? Noen mennesker er veldig omsorgsfulle og føler seg ikke hele hvis de ikke har noen å gi omsorgen sin til.

Anonymous poster hash: 692ea...58c

[AnonymBruker]

En hund er ikke bare en hund, men en del av ens nærmeste familie. For noen er det den eneste familien en har.

En hund er verdens mest trofaste venn. Den svikter ikke, den lytter, trøster og forstår.

De som har et sånt forhold til sin hund er heldige. Jeg liker mennesker som er glade i dyr. Anonymous poster hash: 820d1...85f

[Sapientia]

Jeg har hunder, og om noe så gjør de meg mer sosial med folk, ikke mindre.

[Tabris]

Det handler om hobby og interesse. Jeg er svært interessert i hund, trener fast en-to ganger i uka med andre og går nå et år klikkertrenerutdanning. Har vært hundeinteressert hele livet, og må også ta meg i det så jeg ikke prater for mye om det.

Har ingenting med ensomhet og gjøre, men ulike interesser.

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som det har noe som helst med hund å gjøre i det hele tatt. Hundemennesker er like forskjellige som andre mennesker.

Denne svigermoren kunne jo like gjerne hengitt seg til fugletitting, frimerkesamling eller håndarbeid - men for hennes del er det jo bra at hun valgte kjæledyr, da det er markante helsemessige fordeler av å ha kjæledyr, både fysisk og psykisk.

Jeg kjenner både hypersosiale hundemennesker og folk som er mer einstøinger. Men om man gjør noe aktivt med hunden, og ikke bare tusler rundt kvartalet med den, så er det utrolig sosialt å ha hund. Min omgangskrets ble tidoblet da jeg begynte med hund og aktiv hundetrening, og vi treffes flere ganger i uka for trening og sosialt samvær. Mens andre trives bedre i eget selskap og nyter fredelige fjellturer alene med bikkja. Smak og behag.

Anonymous poster hash: c49da...063

[Lillemini]

Min svigermor presterte å fortelle meg at hun aldri har elsket noen høyere enn hundene sine. Måtte le litt, der jeg satt med barnebarnet hennes på fanget. 😜

[roberta]

Jeg tror ikke hundemennesker er mer ensomme enn andre mennesker, de er kanskje bare mer glade i hunder enn andre

[AnonymBruker]

Folk snakker jo ofte om det som interesserer de mest. Nybakte foreldre har en lei tendens til å bare snakke om ungene sine. Og noen snakket kun om seg selv...

Anonymous poster hash: 2d09d...14e

[AnonymBruker]

Min svigermor presterte å fortelle meg at hun aldri har elsket noen høyere enn hundene sine. Måtte le litt, der jeg satt med barnebarnet hennes på fanget.

Jeg sa dette til samboeren min Og jeg mente det.

Anonymous poster hash: 990b2...435

[AnonymBruker]

Ensom? Har jo hundene mine!

(Kunne ikke dy meg...)

Anonymous poster hash: 2fa09...7a9

[Lillemini]

Jeg sa dette til samboeren min Og jeg mente det.

Anonymous poster hash: 990b2...435

Hun mente det nok hun også, og det plager ikke meg. Så lenge man har noen og elske og er lykkelig så er jo alt fint. Men var glad min samboer (sønnen hennes) ikke var der da hun sa det. 😉 Jeg hadde ikke satt pris på om min mor elsket bikkja mer enn meg i alle fall.

Endret 20. mai 2014 av Lillemini

[AnonymBruker]

Hunder er like mye verdt som mennesker. Hunder er levende vesen med følelser vet du, kanskje du ikke skal henge deg opp i om noen bruker litt mye tid på noen de er glad i, og heller spørre deg selv om hvorfor du ikke klarer å bli glad i hunder slik som i mennesker?

Anonymous poster hash: ea09c...e2d

[AnonymBruker]

Hun mente det nok hun også, og det plager ikke meg. Så lenge man har noen og elske og er lykkelig så er jo alt fint. Men var glad min samboer (sønnen hennes) ikke var der da hun sa det. 😉 Jeg hadde ikke satt pris på om min mor elsket bikkja mer enn meg i alle fall.

Jeg tror ikke jeg hadde reagert om min mor hadde sagt det. Følelsene man får for en hund kan føles ganske sterke fordi de er så ukompliserte - man trenger aldri bekymre seg for å krangle med hunden og ikke være på talefot med den lengre, den flytter aldri ut, den har en fin balanse mellom å være selvstendig (klarer seg alene noen timer hver dag osv) og å være avhengig av mennesket sitt (må aktiviseres, luftes, mates), den gir mye fysisk nærhet og kos (oxytocin), den fortsetter å hilse deg like logrende og lykkelig uansett om du sa noe stygt før du dro, uansett om du føler deg sur og stygg og mislykket.

Forholdet til mennesker, selv til barn, er ikke så ukomplisert. Og jeg vet jo at det alltid er plass til meg også i min mors hjerte, at jeg og hunden har to helt forskjellige roller i hennes liv, og at hun elsker meg for alltid, selv om hun skulle finne på å føle noe enda sterkere for hunden som er der med henne hver eneste dag.

Nå har jeg aldri hørt en forelder si noe sånt, men jeg ville ikke reagert om jeg hørte det.

Anonymous poster hash: c49da...063

[AnonymBruker]

Jeg elsker mine to små hunder! Jeg begynner å gråte når jeg ser noe trist som har med hunder å gjøre, eller noe koselig. Jeg er virkelig en hundeperson, og stolt av det! Men jeg er også en menneskeperson, jeg jobber som sykepleier og er sosial på jobb og fritiden. Hvis jeg har så god selvinnsikt som jeg tror jeg har, så er jeg veldig omgjengelig og omtenksom ovenfor mennesker, derav yrkesvalget også. Men, jeg blir utrolig trist hvis en hund dør eller blir syk, mye mer trist enn med mennesker. Jeg har vært så heldig at jeg ikke har mistet noen av mine nærmeste, så jeg sier sikkert noe annet dersom det skjer. Men mine hunder.... Jeg kunne gjort alt for dem.

-jente22.

Anonymous poster hash: bb54f...d87

[Nanami]

Jeg har en venninne som nok er litt ensom, hun sliter litt med depresjoner osv. Hele livet hennes omhandler hunden hennes, hun oppdaterer facebook daglig med en haug med bilder av hunden og alt hun snakker om når vi møtes er hunden hennes og hvor fin/flink/søt osv den er. Jeg har selv en hund, men snakker ikke i nærheten så mye om den som henne. Tror likevel ikke det er noen spesiell sammenheng mellom det å være glad i dyr og ensomhet

[NoFuss]

Er de mer ensomme enn andre?

Anonymous poster hash: 9f633...ce6

De hundeeierne jeg kjenner er ikke ensomme, de er som oss andre og like hunder bedre enn andre dyr.

[Gjest Blyanten]

Er de mer ensomme enn andre?

Og hva synes dere om personer som er overivrig etter hunder?

Svigermoren min er mer glad i hunder enn i mennesker.

Hun har en kombinasjon av angst og sosial fobi, og føler sikkert at hunder er tryggere å forholde seg til framfor mennesker.

Datteren hennes er også slik, på den måten at det er hunder som er en stor del av livet.

Jeg og mannen min har selv hund, men er ikke like opphengte i hunder som de to bevnte.

Er vi i besøk hos dem, blir vi sliten av alt hundepratet som de lirer av seg

Det er det eneste de prater om..

Anonymous poster hash: 9f633...ce6

Finnes ikke finere dyr enn hunder. Jeg har hatt både hund og katt i alle år og man blir mer knyttet til en hund enn en katt. Blir som familiemedlemmer. Ubetinget kjærlighet får man fra hunden sin. Uansett om resten av verden er i mot deg, så er den der alltid like logrende og glad for å se deg. Prater mye om dyrene mine, men det er fordi de betyr så mye for meg.