Gir man mer og mer blanke dessto mer motgang man har?

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd et samboerskap med utroskap, ekstrem løgn, manipulasjon, hersketeknikker, alkoholinntak i store mengder som endte med at jeg ble huggestabben hver gang han ble for full. Jeg ble kaldt mye kjipt og var utrygg i helger, redd for at han skulle være utro igjen, redd han skulle forlate meg. Det var veldig slitsomt og skuffelsene var så overveldende at de utløste panikkanfall.

Uansett. Jeg har blitt så likegyldig. Jeg gir så blsnke. Før var jeg nervøs før eksamener og foredrag. Nå gidder jeg knaot å forberede meg til noe. Jeg er demotivert og merker at jeg ikke er den samne som før. Flink pike syndromet ble helt borte. Jeg har tatt meg litt opp igjen, men luter på om noen har opplevd lignende. Får man igjen samme entusiasme som før? Eller er det bare at jeg har blitt eldre?

Anonymous poster hash: ca2e2...590

[Sunbeam]

Når du lærer deg å takle ordentlig seriøs motgang og ofte havner i krisesituasjoner, virker andre hverdagsproblemer så utrolig lite viktige - og kan slå ut i form av at følelsesaspekteret ditt kan virke bedøvet. Trust me, du er ikke alene. Noen ganger må jeg virkelig konsentrere meg for å framkalle følelser angående en hendelse og sak, rett og slett fordi det er feil å ikke reagere.

Hvordan du løser det, vet jeg ikke - jeg jobber med samme sak selv. Jeg har vært slik i flere år. I perioder bedrer det seg og jeg fungerer og reagerer normalt, men det er spesiellt når jeg er i ferd med å havne i en depresjon at jeg blir apatisk og tom (men ikke alltid, det kan forekomme i perioder jeg er frisk også). Så jeg kan bare gjette meg til at du opplever en depresjon - enten du er midt i, i begynnelsen av eller begynner å kravle deg ut av en.

Her er det ikke mye annet enn å søke hjelp hos legen din, eventuelt bli henvist til en psykiater og få resept på piller som kickstarter følelsesregisteret ditt igjen. Kanskje hjelper det å snakke med noen om det også.

[NoFuss]

Jeg har opplevd et samboerskap med utroskap, ekstrem løgn, manipulasjon, hersketeknikker, alkoholinntak i store mengder som endte med at jeg ble huggestabben hver gang han ble for full. Jeg ble kaldt mye kjipt og var utrygg i helger, redd for at han skulle være utro igjen, redd han skulle forlate meg. Det var veldig slitsomt og skuffelsene var så overveldende at de utløste panikkanfall.

Uansett. Jeg har blitt så likegyldig. Jeg gir så blsnke. Før var jeg nervøs før eksamener og foredrag. Nå gidder jeg knaot å forberede meg til noe. Jeg er demotivert og merker at jeg ikke er den samne som før. Flink pike syndromet ble helt borte. Jeg har tatt meg litt opp igjen, men luter på om noen har opplevd lignende. Får man igjen samme entusiasme som før? Eller er det bare at jeg har blitt eldre?

Anonymous poster hash: ca2e2...590

Er samboerforholdet slutt nå? Det er godt mulig at du har fått en reaksjon av alt du har vært gjennom og at du reagerer med å bli deprimert. For meg så virker det sånn, ta kontakt med legen og prat deg gjennom det, før det setter seg fast. Det er naturlig å få en reaksjon, og depresjon framfor lykkefølelsen over at det dårlige forholdet er over. Du har sikkert bitt tennene sammen for ikke å vise deg for sårbar mens du var i forholdet, og nå lar kroppen deg kjenne på de følelsene som du egentlig hadde den gangen... tror jeg. Lykke til.

[AnonymBruker]

Hvor lenge er det siden dere slo opp?

Anonymous poster hash: 56188...df4

[Lady Grey]

Jeg er/var akkurat sånn. Diverse problemer med eksen, press fra familie, problemer i familie osv osv.
Til slutt ga jeg faen i alt. Eksamener lot jeg passere uten å løfte et øyenbryn (gikk ikke engang), selv om jeg går på en svært kostbar privat høyskole. Går nå til psykolog, og det er helt normalt å "stenge" av for alt, så slipper man å føle for noe.. Jeg kunne stenge meg helt inne, hadde ikke kontakt med omverden på flere dager, tok ikke telefonen, men satt kun i min egen verden. Er nok en form for overlevelsesinnstinkt, at man skjermer seg for potensielle "vondter". Helt normalt, og er nok også nødvendig for noen i perioder! Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd et samboerskap med utroskap, ekstrem løgn, manipulasjon, hersketeknikker, alkoholinntak i store mengder som endte med at jeg ble huggestabben hver gang han ble for full. Jeg ble kaldt mye kjipt og var utrygg i helger, redd for at han skulle være utro igjen, redd han skulle forlate meg. Det var veldig slitsomt og skuffelsene var så overveldende at de utløste panikkanfall.

Uansett. Jeg har blitt så likegyldig. Jeg gir så blsnke. Før var jeg nervøs før eksamener og foredrag. Nå gidder jeg knaot å forberede meg til noe. Jeg er demotivert og merker at jeg ikke er den samne som før. Flink pike syndromet ble helt borte. Jeg har tatt meg litt opp igjen, men luter på om noen har opplevd lignende. Får man igjen samme entusiasme som før? Eller er det bare at jeg har blitt eldre?

Anonymous poster hash: ca2e2...590

Hvis du har opplevd at noen har brutt deg ned slik, så er nok ikke dette så unormalt.

Det tar tid å bygge seg opp igjen. Klarer du å gjøre dette, så vil entusiasme, drømmer, motivasjon og hele sulamitten komme tilbake igjen.. Og du vil være sterkere til å håndtere motgang i stedet for å gi faen, slik du gjør nå :-P.

Anonymous poster hash: 6189f...900

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en helt naturlig reaksjon, det betyr bare at følelsesapparatet ditt har justert seg etter det du har opplevd.

For å sammenligne, en som aldri har brent seg kraftig, født barn uten bedøvelse eller brukket et bein tror det vondeste i verden er å få et blåmerke. Smerteskalaen endrer seg etter hva du har opplevd, og etter noen ulykker og et par fødsler gidder jeg knapt si au om jeg dulter bordi et bord.

Det samme gjelder for følelseslivet. Som ung kunne jeg ligge og gråte fortvilet over bilder av dyr som ble mishandlet, barn som sultet i Afrika osv. Misforstå meg rett, jeg elsker både dyr og barn, og synes fortsatt slikt er forferdelig å høre om, men det er ikke lenger sånn at det ødelegger dagen min.

Anonymous poster hash: 9af12...6dd

[AnonymBruker]

Uansett. Jeg har blitt så likegyldig. Jeg gir så blsnke. Før var jeg nervøs før eksamener og foredrag. Nå gidder jeg knaot å forberede meg til noe. Jeg er demotivert og merker at jeg ikke er den samne som før. Flink pike syndromet ble helt borte. Jeg har tatt meg litt opp igjen, men luter på om noen har opplevd lignende. Får man igjen samme entusiasme som før? Eller er det bare at jeg har blitt eldre?

Anonymous poster hash: ca2e2...590

Vi har opplevd vidt forskjellige ting, men ble veldig overrasket over denne delen. Er som jeg skulle skrevet det selv. Jeg føler meg ikke deprimert, jeg ligger ikke å gråter, men evnen til å være motivert, bry seg er helt borte. Likegyldig er ordet, det er trist å merke at man har mista alt driv og glede.

Håper det går bedre med deg etterhvert!

Anonymous poster hash: f6c7d...788

[AnonymBruker]

takk:) samme til deg. Takk til andre som har svart også. TS

Vi har opplevd vidt forskjellige ting, men ble veldig overrasket over denne delen. Er som jeg skulle skrevet det selv. Jeg føler meg ikke deprimert, jeg ligger ikke å gråter, men evnen til å være motivert, bry seg er helt borte. Likegyldig er ordet, det er trist å merke at man har mista alt driv og glede.

Håper det går bedre med deg etterhvert!

Anonymous poster hash: f6c7d...788

Anonymous poster hash: ca2e2...590

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er en helt naturlig reaksjon, det betyr bare at følelsesapparatet ditt har justert seg etter det du har opplevd.

Anonymous poster hash: 9af12...6dd

Nemlig.

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd et samboerskap med utroskap, ekstrem løgn, manipulasjon, hersketeknikker, alkoholinntak i store mengder som endte med at jeg ble huggestabben hver gang han ble for full. Jeg ble kaldt mye kjipt og var utrygg i helger, redd for at han skulle være utro igjen, redd han skulle forlate meg. Det var veldig slitsomt og skuffelsene var så overveldende at de utløste panikkanfall.

Uansett. Jeg har blitt så likegyldig. Jeg gir så blsnke. Før var jeg nervøs før eksamener og foredrag. Nå gidder jeg knaot å forberede meg til noe. Jeg er demotivert og merker at jeg ikke er den samne som før. Flink pike syndromet ble helt borte. Jeg har tatt meg litt opp igjen, men luter på om noen har opplevd lignende. Får man igjen samme entusiasme som før? Eller er det bare at jeg har blitt eldre?

Anonymous poster hash: ca2e2...590

Du har opplevd at uansett hva du gjorde, hjalp det ikke, og etter hvert ga du opp. Jeg anbefaler deg å google "tillært hjelpeløshet". Det er helt klart noe du kan gjøre med det, men det er viktig at du tar tak i det selv (evt m psykologhjelp) og selvsagt at du ikke fortsetter destruktive forhold.

Anonymous poster hash: 6defa...0aa

[-Missi-]

Ja det er helt normalt og ja det kan bli bedre med tiden. Men føler du behov for litt ekstra hjelp. gjør det! snakk med legen din om henvisning til psykolog. Godt å snakke ut om ting når man har vært gjennom litt. Selv var jeg en iskald bitch et par år etter mitt forje samboerskap, her kommer det og inn en real but shit barndom som sikkert og er en faktor. Etter 2 år med vill festing og stone face så raste plutselig alle følelsene innover meg. Nå derimot 4 år etter jeg gikk fra xn så har jeg det helt utmerket, følelsene er tilbake og ting har normalisert seg. Klisjeen "tiden leger alle sår" er faktisk fakta. Det er bare det at det er svært individuelt hvor lang tid man trenger.

[Anglofil]

Jeg tror dette er ganske normalt, og enig i at det nok betyr at følelseslivet ditt har justert seg. Jeg har opplevd noe av det samme. Hverdagslige ting kan plutselig virkelig veldig trivielle.

Mvh Yvonne