Gir man mer og mer blanke dessto mer motgang man har?

[AnonymBruker]

Jeg har gjennomgått mye de siste årene. Jeg var opptatt av meg selv, karriere og fikk nesten nervesammenbrudd av tanken på fremføring, eksamen og alt som skulle presteres. Jeg prøvde hardt og jobbet mye med studiene. Møtte så en mann som jeg forlovet meg med. Han var verbalt veldedig, i gråsonen til det som regnes som fysisk vold, presset meg til å gjøre sexuelle ting jeg var ukomfortabel med ved å si at jeg måtte bevise min kjærlighet for han osv. Han løy, manipulerte og bedro meg med andre damer. Han snyltet på meg og foreldrene mine. Han var alt for meg og sjokkene ble overveldende. Jeg slet. Deretter mistet jeg en familiemedlem som sto meg nær. Jeg slet veldig.

Etter alt dette har jeg blitt likegyldig til studier. Jeg har forsøkt, men er demotivert. Leser ingen ting. Jeg tar en fremføring på strak arm og gir blanke i om jeg driter meg ut. Ikke sikkert at jeg i det hele tatt forbereder meg. Jeg har ingen store drømmer og planer lenger. Sånn har jeg vært i flere år og det kom etter alt som skjedde med eksen.

Har lagt merke til at folk som går på flere smeller også gir f i mye. Kanskje de som ga f på ungdomsskolen hadde problemer ingen visste om?

Noen som kjenner srg igjen?

Anonymous poster hash: ca2e2...590

[AnonymBruker]

Jeg er AKKURAT lik. Jeg har vært gjennom så utrolig mye, både med gutter, mye sykdom selv, i familie, pengetrøbbel og egentlig alt man kan tenke seg. Jeg eier ikke motivasjon og bryr meg heller ikke om fravær eller noe.. Er utrolig skuffet over meg selv!

Anonymous poster hash: 4328e...c26

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye av det har! Jo mer press jeg har på meg, jo vanskeligere blir det å se lyset i enden av tunnelen, noe som selvsagt sliter på motivasjonen. Jeg blir også veldig skuffet over meg selv, for jeg vet at det er kun meg som kan gjøre noe med det!

Anonymous poster hash: 114c4...35f

[AnonymBruker]

Ja, jeg føler det...at jeg gir faen nå.

To år ute av psykisk voldelig forhold..jobb og økonomiproblemer...jeg ble akkurat truet med grov vold på telefon...alt er bare så dritt at jeg føler meg lammet. Koblet av både fra meg selv, tid og rom..

Anonymous poster hash: e554b...f9c

[AnonymBruker]

Der ser man hvor viktig det er å ha det stabilt og trygt.

Anonymous poster hash: ca2e2...590

[AnonymBruker]

Jeg har gjennomgått mye de siste årene. Jeg var opptatt av meg selv, karriere og fikk nesten nervesammenbrudd av tanken på fremføring, eksamen og alt som skulle presteres. Jeg prøvde hardt og jobbet mye med studiene. Møtte så en mann som jeg forlovet meg med. Han var verbalt veldedig, i gråsonen til det som regnes som fysisk vold, presset meg til å gjøre sexuelle ting jeg var ukomfortabel med ved å si at jeg måtte bevise min kjærlighet for han osv. Han løy, manipulerte og bedro meg med andre damer. Han snyltet på meg og foreldrene mine. Han var alt for meg og sjokkene ble overveldende. Jeg slet. Deretter mistet jeg en familiemedlem som sto meg nær. Jeg slet veldig.

Etter alt dette har jeg blitt likegyldig til studier. Jeg har forsøkt, men er demotivert. Leser ingen ting. Jeg tar en fremføring på strak arm og gir blanke i om jeg driter meg ut. Ikke sikkert at jeg i det hele tatt forbereder meg. Jeg har ingen store drømmer og planer lenger. Sånn har jeg vært i flere år og det kom etter alt som skjedde med eksen.

Har lagt merke til at folk som går på flere smeller også gir f i mye. Kanskje de som ga f på ungdomsskolen hadde problemer ingen visste om?

Noen som kjenner srg igjen?

Anonymous poster hash: ca2e2...590

Nå må dere slutte å grave delene pga "småting". Selv har jeg blitt mobbet hele oppveksten og oversett av foreldrene mine, misbrukt som barn, vært i ett voldelig forhold i flere år som endte med drapsforsøk og noen mnd på sykehus. Jeg har nesten gått konkurs pga han og måtte jobbe 170 prosent stilling i tre år, når jeg hadde kommet meg på bena ble jeg voldtatt og banket så jeg havnet på sykehuset igjen og en måned etter jeg var ute mistet jeg min beste venninne til selvmord. Jeg møtte endelig en flott mann og fant ut at eksen hadde ødelagt meg så innvendig at jeg aldri kan få barn. Så derfor var mannen min like så greit utro og nå har lillesøster fått kreft i bukspyttkjertelen.

Men hva gjør man når livet sparker deg i bakken om igjen og om igjen? Jo, man reiser seg opp igjen biter tenna sammen og fortsetter å strebe etter ett bedre liv.

Det er så mange der ute som har hatt mye værre liv enn meg som lever liv tatt fra helvete så det er bare tull å synge seg i selvmedlidenhet over slikt småpiss. Ta dere sammen å kjemp for pokker!

Anonymous poster hash: 5106b...eb6

[Gjest Hyssingen]

Nå må dere slutte å grave delene pga "småting". Selv har jeg blitt mobbet hele oppveksten og oversett av foreldrene mine, misbrukt som barn, vært i ett voldelig forhold i flere år som endte med drapsforsøk og noen mnd på sykehus. Jeg har nesten gått konkurs pga han og måtte jobbe 170 prosent stilling i tre år, når jeg hadde kommet meg på bena ble jeg voldtatt og banket så jeg havnet på sykehuset igjen og en måned etter jeg var ute mistet jeg min beste venninne til selvmord. Jeg møtte endelig en flott mann og fant ut at eksen hadde ødelagt meg så innvendig at jeg aldri kan få barn. Så derfor var mannen min like så greit utro og nå har lillesøster fått kreft i bukspyttkjertelen.

Men hva gjør man når livet sparker deg i bakken om igjen og om igjen? Jo, man reiser seg opp igjen biter tenna sammen og fortsetter å strebe etter ett bedre liv.

Det er så mange der ute som har hatt mye værre liv enn meg som lever liv tatt fra helvete så det er bare tull å synge seg i selvmedlidenhet over slikt småpiss. Ta dere sammen å kjemp for pokker!

Anonymous poster hash: 5106b...eb6

Hoi, noen har glemt å dra på seg empatitrusa si i dag

[AnonymBruker]

Hoi, noen har glemt å dra på seg empatitrusa si i dag

Nei, men det er tullete å legge seg ned, velte seg i selvmedlidenhet, klage og gi opp når man får ett skrubbsår når det er folk der ute som har mistet armer og bein som fortsetter å kjempe.

Anonymous poster hash: 5106b...eb6

[AnonymBruker]

Jeg tror alle har tider der motivasjon er på bunn.. Jeg har det slik nå, fordi jeg begynte for fort på utdanning etter vgs, og nå er jeg usikker på om det er dette jeg vil bli, og istedenfor å slutte på skolen har jeg bare fortsatt for å se om motivasjonen kommer. Dette har jo ikke skjedd enda, så eksamensresultstene mine er jo mildt sagt veldig dårlig.. Ser litt flere løsninger nå, så håper alt ordner seg

Anonymous poster hash: 67f11...3d8

[Gjest Hyssingen]

Nei, men det er tullete å legge seg ned, velte seg i selvmedlidenhet, klage og gi opp når man får ett skrubbsår når det er folk der ute som har mistet armer og bein som fortsetter å kjempe.

Anonymous poster hash: 5106b...eb6

så fordi det finnes folk som har det verre så skal man ikke få lov til å miste motet en stund?

Det finnes ALLTID noen der ute som har det verre. Du kan være innelåst i et torturkammer i årevis, og det vil fortsatt være noen som har det verre. Du kan ha sittet og gnagd på døde cellekompiser i Auschwitz og det vil være noen som har det verre. Hvor ille må man ha det før man får lov til å ha et lite sammenbrudd og være åpen om det, klage litt og søke trøst og støtte?

[AnonymBruker]

så fordi det finnes folk som har det verre så skal man ikke få lov til å miste motet en stund?

Det finnes ALLTID noen der ute som har det verre. Du kan være innelåst i et torturkammer i årevis, og det vil fortsatt være noen som har det verre. Du kan ha sittet og gnagd på døde cellekompiser i Auschwitz og det vil være noen som har det verre. Hvor ille må man ha det før man får lov til å ha et lite sammenbrudd og være åpen om det, klage litt og søke trøst og støtte?

Forskjell på å ha et lite sammenbrudd, klage litt, søke trøst OG bite tenna sammen og kjempe og på å velte seg i selvmedlidenhet å gi opp for småting.

Anonymous poster hash: 5106b...eb6

[AnonymBruker]

Fy flate, er det noe som er irriterende, så er det folk som har opplevd motgang som de mener er så ille at alle andre som har opplevd noe (i deres øyne) mindre ille burde ta seg sammen. Skinnhellighet og liten forståelse for andre, kalles det.

Anonymous poster hash: a02f7...641

[absinthia]

Nei, men det er tullete å legge seg ned, velte seg i selvmedlidenhet, klage og gi opp når man får ett skrubbsår når det er folk der ute som har mistet armer og bein som fortsetter å kjempe. Anonymous poster hash: 5106b...eb6

Dette betyr at du har en god indre motivator. Før jeg fikk en del livskriser på rappen, samtidig med at et familiemedlem tok livet av seg, ble jeg også irritert og uforstående til folk som gir opp, men så skjønte jeg at jeg har noe som gjør at jeg reiser meg gang på gang og som de ikke får før de lærer å se sin egen verdi uavhengig av hva de presterer.

Jeg skjønte at jeg hadde klart å holde ut mobbing gjennom år, fordi jeg visste ( og ikke bare trodde) at alle har en verdi uavhengig av hvor pene, flinke eller populære de er, at jeg klarte meg gjennom et vanskelig forhold, fordi jeg visste at det ikke var jeg som egentlig var årsaken til at min eks slo, var kontrollerende, sjalu mm og at det var han som hadde et problem.

Ingen klarer å motivere seg for et liv om en ikke er glad nok i seg selv og om en ikke er glad nok i seg selv, klarer man heller ikke å være nok glad i andre. Det holder faktisk å mene at " jeg er bra nok" . Iblant trenger folk en stund for å komme seg opp på dette nivået igjen.

Edit: ..og noen ganger har man bare mistet målet av syne for en stund. Har man intet synlig mål, blir man heller ikke motivert.

Endret 19. mai 2014 av absinthia

[kari2]

Jeg tror det henger sammen, ja. Det er vel noe med at man mister håpet, og at det da blir vanskelig å se at det kan lønne seg å stå på/ kjempe videre. Smerte er relativt, og man kan ikke sammenligne på den måten som blir gjort ovenfor. Det irriterer meg grundig når folk gjør det. Du burde anse deg selv heldig som klarte å forsette å kjempe etter alt du opplevde, men slik er det ikke for alle, og de samme opplevelsene virker forskjellig på forskjellige folk.

[AnonymBruker]

Fy flate, er det noe som er irriterende, så er det folk som har opplevd motgang som de mener er så ille at alle andre som har opplevd noe (i deres øyne) mindre ille burde ta seg sammen. Skinnhellighet og liten forståelse for andre, kalles det.

Anonymous poster hash: a02f7...641

Nei det kalles livserfaring. Om man drukner i en vanndam, hva gjør man da når man faller i sjøen?

Anonymous poster hash: 5106b...eb6

[Chevelle]

man skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv

[Gjest Hyssingen]

Forskjell på å ha et lite sammenbrudd, klage litt, søke trøst OG bite tenna sammen og kjempe og på å velte seg i selvmedlidenhet å gi opp for småting.

Anonymous poster hash: 5106b...eb6

Jeg gir opp. Mennesker som deg er en av de få mennesketypene jeg får langt oppi halsen.

Du skal passe deg for å kalle andres opplevelser "småting" fordi for dem så kan det være den lille "småtingen" som får begeret til å virkelig renne over og tippe vedkommende over kanten.

[Suss81]

Nei det kalles livserfaring. Om man drukner i en vanndam, hva gjør man da når man faller i sjøen?

Anonymous poster hash: 5106b...eb6

Egentlig veldig bra sagt.

[AnonymBruker]

Nei det kalles livserfaring. Om man drukner i en vanndam, hva gjør man da når man faller i sjøen?

Anonymous poster hash: 5106b...eb6

Jeg vokste opp med en alkoholisert far som slo min mor jevnlig foran oss barna, før jeg ble voldtatt som tenåring, noe som ga meg spiseforstyrrelser som jeg slet med hele ungdomstiden. Når livet endelig ble lyst igjen, og jeg nesten hadde skranglet meg igjennom en masterutdannelse, så ble jeg kronisk syk og funksjonshemmet, da gikk samboeren min og kjæresten min gjennom 6 år fra meg. Har jeg nok livserfaring til å kunne uttale meg?

Anonymous poster hash: a02f7...641

[AnonymBruker]

Jeg gir opp. Mennesker som deg er en av de få mennesketypene jeg får langt oppi halsen.

Du skal passe deg for å kalle andres opplevelser "småting" fordi for dem så kan det være den lille "småtingen" som får begeret til å virkelig renne over og tippe vedkommende over kanten.

Mennesker som meg? Du mener alle de som virkelig har hatt kriser og faktisk forsetter å leve, hvordan kan det være provoserende. Det burde heller være en motivator til å se problemene sine i ett annet lys så man finner styrken selv til å kjempe.

Anonymous poster hash: 5106b...eb6