Skal bli far! Jippi?

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er sammen med ei som har ei lita datter fra før. Verdens herligste lille jente. Og mor er herlig hun også! Vi er rundt 30 begge to. Men hun er arbeidsledig og det bekymrer meg. Hun har vært det i mange år nå, det er alltid en unnskyldning for at hun ikke kommer seg fremover. Føler ikke at hun gjør nok for å komme seg ut av det heller. Og nå har NAV blitt så lei av at hun bare nesten kommer seg i jobb at hun er i ferd med å bli satt på uføretrygd. Selv er jeg helt i andre enden av skalen, og lever litt for jobben. Er kjempeglad i henne men kjenner at dette tærer. Særlig når dagene i blant dagene blir lange fordi det kreves litt ekstra og det eneste man få for det er kjeft...

For en uke siden kom nyheten: Jeg skal bli far. Det var en kjempesjokk. Mest av alt fordi jeg har vært helt klar på at jeg ikke synes vi (særlig jeg) er klare for dette nå, og har vært nøye med prevensjon for å unngå det. Men greit nok, ingenting er helt sikkert. Dette er ikke noe jeg rømmer fra, men jeg har sagt at jeg ikke synes det er riktig med nytt barn nå. For det første fordi jeg mener man må kunne forsørge seg selv før man skal forsørge andre i tillegg, og for det andre fordi jeg synes det er viktigere at hun kommer i jobb snart enn å få enda flere grunner til å bare gå hjemme. Ikke at det spiller noen rolle, hun beholder sier hun og jeg tror bare jeg skyver henne vekk hvis jeg foreslår noe annet.

Det jeg føler på nå, er at hun virker å være så ufattelig fornøyd med situasjonen. Det er ikke jeg. Den lille progresjonen hun hadde før er helt borte, og jeg begynner å engste meg for at hun aldri kommer seg noe sted. At hun nå bare har slått seg til ro med å være heltidsmor. Jeg trodde annerledes om henne, og kjenner det tærer på respekten min for henne at hun ikke lenger vil prioritere å komme seg i jobb. Jeg vil ha barn, men synes ikke det er særlig kult om ikke mor skal gidde å bidra til familieinntekten. Da kan vi jo bare se langt etter et større sted å bo og alt det andre som følger med. Men når jeg nevner dette så får jeg bare høre at jeg er overfladisk som skal ha alt så "perfekt".. :/

Er jeg det? Er det noen som kjenner igjen slike tanker fra tiden de selv var gravide? Tips for hvordan jeg skal motivere henne?

Anonymous poster hash: 977ea...b49

[AnonymBruker]

Og nå har NAV blitt så lei av at hun bare nesten kommer seg i jobb at hun er i ferd med å bli satt på uføretrygd.

Anonymous poster hash: 977ea...b49

Det tror jeg ingenting på. Her må det være ting du ikke har fått med deg. Ingen får uføretrygd uten at det ligger en medisinsk grunn bak, at nav er lei av at hun ikke får seg jobb er definitivt ikke grunnlag for uføretrygd.

Anonymous poster hash: 4f66f...c51

[Gjest miss_sara]

Kan dere ikke forsørge, er nok ikke det å få barn en god ide. Tviler på at hun vil bære frem et barn kun for å ha en unnskyldning for å gå hjemme. I så fall ville det vært ekstremt latterlig. Her må nok dere snakke mye sammen og viktig å legge alle tanker på bordet. Har du spurt henne hvorfor hun ikke vil i jobb? Kanskje det er en spesiell grunn.

[emilia12]

Jo lenger man går arbeidsledig jo vanskeligere blir det å komme ut i jobb.. var sammen med en som gikk på nav å aldrig mer! Han hadde helt andre rutiner enn meg og der irriterte meg mer og mer att han ikke gjorde mer for å endre situasjonen. Hvis hun snart blir ufør burde det være mer enn nok motivasjon.. Ikke noe å leve av akkurat

[Teeden]

Hun minner meg om en eks av meg. Slet psykisk, klarte ikke å komme seg i jobb eller gjennomføre utdanning, men barn, det var hun fast bestemt på at hun skulle ha. Prøvde stadig å få inn i hodet hennes hvor korttenkt det var, men det gikk ikke inn. Jeg dro fra henne til slutt, og hun har nå omsider blitt gravid med en annen fyr. Hun er deprimert, hun har lagt på seg mye og jeg skjønner at hun aldri kommer til å gjøre noe mer ut av livet sitt til nå. Fyren er stuck med henne av dårlig samvittighet, og han kommer også til å få spolert drømmene sine pga barnet. Du kommer til å måtte ta deg av både barnet og henne, bli ikke noe liv av det. Du burde komme deg vekk fra henne å håpe på at hun er smart nok til å ta en abort når hun ikke har en mann å leve på.

[emilia12]

Det tror jeg ingenting på. Her må det være ting du ikke har fått med deg. Ingen får uføretrygd uten at det ligger en medisinsk grunn bak, at nav er lei av at hun ikke får seg jobb er definitivt ikke grunnlag for uføretrygd.

Anonymous poster hash: 4f66f...c51

Man får ikke dagpenger eller andre hjelpeordninger fra nav i lang tid så det kan faktisk stemme

[AnonymBruker]

Det tror jeg ingenting på. Her må det være ting du ikke har fått med deg. Ingen får uføretrygd uten at det ligger en medisinsk grunn bak, at nav er lei av at hun ikke får seg jobb er definitivt ikke grunnlag for uføretrygd.

Anonymous poster hash: 4f66f...c51

TS her:

Godt poeng. Ønsker ikke å utlevere for mye her men hun har en fortid som NAV ser på, og som de vet at mange ikke kommer seg igjen fra. Hun har kommet langt her, og hun trenger egentlig ikke alle støttetiltakene som NAV vanligvis gir. Litt vanskelig å forklare dette uten å si for mye, men hun har iallefall fått dette tilbudet fordi de har mistet litt troen på henne. Selv om jeg ikke har det.

Kan dere ikke forsørge, er nok ikke det å få barn en god ide. Tviler på at hun vil bære frem et barn kun for å ha en unnskyldning for å gå hjemme. I så fall ville det vært ekstremt latterlig. Her må nok dere snakke mye sammen og viktig å legge alle tanker på bordet. Har du spurt henne hvorfor hun ikke vil i jobb? Kanskje det er en spesiell grunn.

Nei, det er ikke derfor hun vil ha barn. Men hun sier barn er hennes mening med livet. Og hun sier hun ikke vil kunne leve med å avslutte en graviditet, uansett stadie. Så nå jeg har bare innfunnet meg med dette. Prøvde å hinte litt til at det ikke var så lurt men har aldri sett henne så sint som da. Nesten så hun så på meg som en drapsmann. :s

Anonymous poster hash: 977ea...b49

[AnonymBruker]

Hun minner meg om en eks av meg. Slet psykisk, klarte ikke å komme seg i jobb eller gjennomføre utdanning, men barn, det var hun fast bestemt på at hun skulle ha. Prøvde stadig å få inn i hodet hennes hvor korttenkt det var, men det gikk ikke inn. Jeg dro fra henne til slutt, og hun har nå omsider blitt gravid med en annen fyr. Hun er deprimert, hun har lagt på seg mye og jeg skjønner at hun aldri kommer til å gjøre noe mer ut av livet sitt til nå. Fyren er stuck med henne av dårlig samvittighet, og han kommer også til å få spolert drømmene sine pga barnet. Du kommer til å måtte ta deg av både barnet og henne, bli ikke noe liv av det. Du burde komme deg vekk fra henne å håpe på at hun er smart nok til å ta en abort når hun ikke har en mann å leve på.

TS her:

Kan jo ikke dra fra en farsrollen. Selv om jeg ikke ønsker den. Det har jeg verken samvittighet til eller holdninger som rettferdiggjør...

Og når det gjelder barnet har det ingenting å si om jeg blir eller drar. Den andre datteren sin "reddet" henne fra en umulig livssituasjon, så jeg dømmer henne ikke for disse holdningene. Hun har ingen kontakt med barnefaren hennes. Heldigvis, vil jeg si. Det var et liv som ikke hadde ført noe godt med seg.

Anonymous poster hash: 977ea...b49

[AnonymBruker]

Du får bare presse henne, folk som går på NAV over lenger tid har en tendens til å vente leeeenge med å komme seg ut i jobb.. Har vært med en som gikk på det i fire år mens han ventet på "den perfekte jobben". Han skjønte ikke at det måtte man jage litt etter, ikke bare sitte på ræva. I tillegg ville han bare ha jobber som krevde høy utdanning.

Kan skjønne at hun vil nyte tid med babyen og kanskje ikke jobbe akkurat nå mens hun er gravid, men sørg for å få henne ut i jobb når det passer seg. Det er jo ikke ditt ansvar, men noen må jo nesten presse henne til det :\

Anonymous poster hash: cb590...a84

[AnonymBruker]

Hm. 1. Sjekk om du er far. 2. Sjekk om du er far til andre barnet. 3. Dump her ass.

Anonymous poster hash: 63f92...b88

[Gjest lillelarve]

Kan dere ikke forsørge, er nok ikke det å få barn en god ide. Tviler på at hun vil bære frem et barn kun for å ha en unnskyldning for å gå hjemme. I så fall ville det vært ekstremt latterlig. Her må nok dere snakke mye sammen og viktig å legge alle tanker på bordet. Har du spurt henne hvorfor hun ikke vil i jobb? Kanskje det er en spesiell grunn.

Enig.

Jeg kjenner faktisk til ei som fikk barn kun for å slippe å jobbe. Så de finnes... Men så er det ikke sikkert det er sånn i denne situasjonen.

Det kan være vanskelig å komme seg ut i jobb når man har vært ute av jobblivet såpass lenge. Det kan hende at det er det. Kanskje er hun litt redd/usikker? Eller så er hun lat? Eller så... vet jeg ikke? Hehe

Jeg selv ønsker å være hjemmeværende mor når jeg får barn en gang, men før graviditeten skal jeg ha jobbet meg opp til det, og så blir det jobb så snart barnet begynner i førskolen/1. klasse. Mange sliter økonomisk når en forelder er hjemme med barnet, men blir barnet mitt planlagt skal også økonomien planlegges godt og nøye.

Men jeg skjønner deg godt da. Det er jo bare positivt at begge har jobb og tjener penger, nok til å forsørge et nytt barn.

[Gjest Violetta]

Still krav, ikke spør. Og tål at hun reagerer, det kan være på grunn av at hun vet at du egentlig har rett.

Hun kan fint jobbe når hun er gravid også, og arbeidsgiver har ikke lov til å ta hensyn til graviditeten. Jeg vet at det finnes måter å omgå dette på, men det er ikke grunn til å ikke prøve. Kanskje hun kan få vikariat i barnehage? Noen vakter i en butikk? Hun må jo ikke begynne med 100% med en gang.

Det kan jo hende at hun ikke bare holder ut, men faktisk trives med å være i jobb.

[Apehjerne]

Man får ikke dagpenger eller andre hjelpeordninger fra nav i lang tid så det kan faktisk stemme

Jo om man er under den gamle reformen så kan man faktisk det. Er ho under den nye er det 4 år på arbeidsavklaringspenget. Den kan forlenges om det er hensiktsmessig

[Gjest BettyBoop]

Enig med siste innlegg. Hun er nylig blitt gravid og da kan hun fint jobbe om hun ikke sliter med noen plager. Hun kan sikkert få noeb ekstrsvakter på en butikk eller noe iallefall.

[AnonymBruker]

Still krav, ikke spør. Og tål at hun reagerer, det kan være på grunn av at hun vet at du egentlig har rett.

Hun kan fint jobbe når hun er gravid også, og arbeidsgiver har ikke lov til å ta hensyn til graviditeten. Jeg vet at det finnes måter å omgå dette på, men det er ikke grunn til å ikke prøve. Kanskje hun kan få vikariat i barnehage? Noen vakter i en butikk? Hun må jo ikke begynne med 100% med en gang.

Det kan jo hende at hun ikke bare holder ut, men faktisk trives med å være i jobb.

TS her.

Hmm, kanskje du har rett. Er bare redd for å kreve for mye så hun blir lei. Men hun er ei ganske smart dame, og ingen typisk "NAV-er", så er derfor jeg alltid har hatt troen på henne. Men hun gruer seg nok også mye. Redd for å møte på intervju og måtte legge ut om fortiden og sånt. Skjønner henne egentlig godt, for hun prøver jo å legge den bak seg...

Anonymous poster hash: 977ea...b49

[AnonymBruker]

Enig med siste innlegg. Hun er nylig blitt gravid og da kan hun fint jobbe om hun ikke sliter med noen plager. Hun kan sikkert få noeb ekstrsvakter på en butikk eller noe iallefall.

Takk. Ja jeg tror også hun kan jobbe litt ved siden av uføretrygden. Vil bare presisere at hun virkelig ikke er noen snylter. Det er gode grunner til at hun får den. Og jeg har superstreng moral på sånt. Men jeg ønsker å ha troen på å få henne i jobb igjen. Tror det hadde vært utrolig godt for henne og for oss. Bryte den onde trenden og bli en del av normale menneskers hverdag

Anonymous poster hash: 977ea...b49

[AnonymBruker]

TS ovenfor altså ^

Anonymous poster hash: 977ea...b49

[Gjest Violetta]

TS her.

Hmm, kanskje du har rett. Er bare redd for å kreve for mye så hun blir lei. Men hun er ei ganske smart dame, og ingen typisk "NAV-er", så er derfor jeg alltid har hatt troen på henne. Men hun gruer seg nok også mye. Redd for å møte på intervju og måtte legge ut om fortiden og sånt. Skjønner henne egentlig godt, for hun prøver jo å legge den bak seg...

Anonymous poster hash: 977ea...b49

Men hva med å tenke nytt? Du har ikke noen kontakter dere kan benytte dere av da? Noen som jobber i en butikk og kan være villig til å gi henne en sjanse. Eller kan Nav gi tilskudd til lønn en periode? Jeg vet om tilfeller der det har fungert fint.

Husk at veldig mange stillinger går utenom den vanlige jobbsøkerprosessen med utlysning og tradisjonelle intervjuer.

Endret 19. mai 2014 av Violetta

[AnonymBruker]

Hva med å gi henne ett ultimatum? Si at du skal slutte å snakke om hvor dårlig det passer med ett barn nå om hun kan skaffe seg en (deltidsjobb) så hun kan bevise at hun klarer å forsørge ungene om ting skjærer seg med dere engang i fremtiden?

Min bror var langtidsarbeidsledig og siden jeg tjente bra så hjalp jeg han mye økonomisk, betaler fast flere av regningene hans og fungerte som en hobbypsykolog for han. Jeg sa til han at pengesekken er låst frem til han fikk seg jobb minimum en gang i uken. Vel......tankene om å gå personlig konkurs skremte han såpass mye etter hvert (etter mye beskyldninger, drama osv hvor jeg sto på mitt) at han fikk seg jobb som vikar på ett budbil firma, en dag i uken ble til to ganger i uken, to dager i uken ble til tre dager i uken og nå jobber han fulltid og er ikke avhengig av min hjelp lenger. Det psykiske han sleit med er også blitt utrolig mye bedre av at han kom seg ut i jobb. Han begynte å ta opp fag fra vgs på kveldstid og nå har han søkt på skole fra høsten av for å få seg en utdannelse.

Noen ganger må man faktisk bare være "hard" uansett hvor jævlig det føles for samvittigheten.

Anonymous poster hash: 958b6...17a

[AnonymBruker]

Det tror jeg ingenting på. Her må det være ting du ikke har fått med deg. Ingen får uføretrygd uten at det ligger en medisinsk grunn bak, at nav er lei av at hun ikke får seg jobb er definitivt ikke grunnlag for uføretrygd. Anonymous poster hash: 4f66f...c51

Så herlig naivt...

Anonymous poster hash: 23a90...832