Ensomt barn, upopulært barn

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om det er flere som opplever at barnet deres er ensomt, både på skolen og hjemme, og hva dere har gjort til å få til at barna deres får være med de andre. Vi har jobbet med saken lenge, og har vel så smått gitt opp. Jobbet med dette siden 1. klasse, nå er han snart ferdig med 5. klasse. Det virker som om andre foreldre er fornøyde, bare deres eget barn har noen å være med,-det er lite hjelp å hente der i forhold til inkludering, selv om det vises forståelse hos noen. Når barnet mitt spør andre om å få bli med, er det som oftest bare "nei" å få, når jeg har bedt barn på besøk hos oss, får jeg "nei", i bursdager kommer få. Hvis han får være med noen, er det når ingen andre er tilgjengelig, som en "reserve", og han blir forlatt med en gang om det kommer andre, selv om de har det moro sammen med lek og latter. Det virker som om det er "bestemt" at ingen skal være med han, og det hører også med til historien at han er blitt og fortsatt blir mobbet, psykisk, tidligere også fysisk.

Nå har han sluttet å spørre etter andre, men er veldig sår når han ser andre leke og ingen tenker på å ringe på hos oss. Han tør ikke lengre ta initiativ selv.

Er det noen som har erfaringer med venneklubb eller noe slikt for ensomme barn? Hvordan eventuelt få i gang noe slikt?

Tips og råd mottas med takk,

hilsen fortvilet mamma

Anonymous poster hash: f4ca5...82e

[AnonymBruker]

Jeg var et ensomt barn i så måte, fikk meg venner gjennom fritidsaktiviteter. Gjerne i annen kommune, og foreldrene mine kjørte uten å mukke.

Hadde foreldrene mine begynt å styre med "lekegrupper" eller liknende, hadde jeg dødd på meg. Og i tillegg fått det mye verre i klassen. Enda en ting å ta meg for (mine foreldre jobbet hardt mot skolen for å få en slutt på mobbingen, men skolen tok ikke tak fra dag 1, så da var det i grunnen for sent. Mobbing og utfrysing tok slutt da jeg begynte på videregående. En annen skole i en annen småby enn mobbegeneralene).

Anonymous poster hash: 36c5a...f19

[Silfen]

Bytt skole. La barnet får sjansen til å begynne på nytt og komme inn med blanke ark, uten idioter av foreldre og klasse"kamerater". Når det har tatt så lan tid så er det neppe håp for løsning, da hadde det blitt gjort til nå.

[SiMa]

Bytte skole.

Fritidsaktiviteter som ikke er så veldig populære blant de andre i klassen/ligger litt lenger unna, så han får en ny arena for å bli kjent med andre.

[AnonymBruker]

Fritidsaktiviteter lenger unna, samt å bytte skole. Mulig litt logistiske utfordringer i hverdagen alt etter hvor dere bor, men absolutt verdt et forsøkt.

Anonymous poster hash: d2f2f...816

[AnonymBruker]

Jeg var et ensomt barn i så måte, fikk meg venner gjennom fritidsaktiviteter. Gjerne i annen kommune, og foreldrene mine kjørte uten å mukke.

Hadde foreldrene mine begynt å styre med "lekegrupper" eller liknende, hadde jeg dødd på meg. Og i tillegg fått det mye verre i klassen. Enda en ting å ta meg for (mine foreldre jobbet hardt mot skolen for å få en slutt på mobbingen, men skolen tok ikke tak fra dag 1, så da var det i grunnen for sent. Mobbing og utfrysing tok slutt da jeg begynte på videregående. En annen skole i en annen småby enn mobbegeneralene).

Anonymous poster hash: 36c5a...f19

Jeg som skrev dette.

Det jeg ønsket meg over alt annet, var å få bytte skole. Men jeg kommer fra landsbygda, og gikk på eneste skolen i kommunen.

Anonymous poster hash: 36c5a...f19

[Gjest Blomsterert]

Det er jammen vondt å oppleve at barna ens ikke har det bra!

Nå kjenner jeg ikke gutten din,men e n ting kan du være sikker på,og det er at han har en evne som upeker seg eller et talent. Musikk? Tegning? Sykling? Kampsport er en fin trening for spesielt usikre barn,og nei,det er ikke fordi de blir voldelige,men får selvtillit.

Hva med Røde Kors?

Klubber og foreninger,samt kurs kan du jo finne ut av via kommunen eller på nettet.

Masse lykke til!

[AnonymBruker]

Bytt skole. Flytt om nødvendig. Det er omsorgssvikt å fortsette å la barnet ha det slik år etter år.

Ja, jeg mener det.

Anonymous poster hash: 8ff29...a9e

[AnonymBruker]

Bytt skole, helt klart. Om nødvendig, flytt! Det er barnet ditt som blir preget for livet av dette. Dere som foreldre kan ennå gi ham noen gode år av barndommen. Ellers vil jeg absolutt anbefale kampsport som idrett, disse miljøene er preget av streng disiplin og dermed godt miljø. Barn som trener kampsport får god holdning, og blir sterkere psykisk. Pluss at treningen i seg selv er en fin måte å få ut frustrasjon på.

Anonymous poster hash: 27039...b73

[AnonymBruker]

Vi tok med oss bonusgutten min og flyttet slik at han kunne bytte skole etter 4 klasse. Da hadde vi siden 1 klasse prøvd å inkludere han på alle vis. Til slutt fikk hjertet mitt nok og jeg overtalte mannen min(guttens far ) til å flytte og guttens mor til å la oss ta han med. Nå har han masse venner og er med på flere aktiviteter ( som han aldri ville før fordi han bare ble alene) vårt fellesbarn måtte flytte fra sine venner i bhg, men han har lett for å få venner så det regnet jeg med ville gå bra, noe det har gjort. Når mitt stemorhjerte fikk så vondt, kan jeg ikke skjønne at det skal være noe å tenke over TS, det var helt grusomt å se den stakkars ensomme gutten, nå er han som en annen unge :-)

Anonymous poster hash: c236b...aa3

[Vibek]

har ikke noen tips å komme med, men vil bare si at det gjør vondt å lese dette! Det er heelt forferdelig at barn skal ha det på denne måten.

Håper du finner en løsning som kan lette hverdagen for sønnen din!

[AnonymBruker]

Kjente litt på den følelsen selv som barn. Gjør vondt å tenke tilbake på. Man blir usikker og får dårlig selvtillitt som man tar med seg videre gjennom ungdomstiden, og kanskje enda lenger. Det er ikke greit å ha det slik.

Bytt skole!!

Anonymous poster hash: a9d19...a62

[Genesis]

Jeg lurer på om det er flere som opplever at barnet deres er ensomt, både på skolen og hjemme, og hva dere har gjort til å få til at barna deres får være med de andre. Vi har jobbet med saken lenge, og har vel så smått gitt opp. Jobbet med dette siden 1. klasse, nå er han snart ferdig med 5. klasse. Det virker som om andre foreldre er fornøyde, bare deres eget barn har noen å være med,-det er lite hjelp å hente der i forhold til inkludering, selv om det vises forståelse hos noen. Når barnet mitt spør andre om å få bli med, er det som oftest bare "nei" å få, når jeg har bedt barn på besøk hos oss, får jeg "nei", i bursdager kommer få. Hvis han får være med noen, er det når ingen andre er tilgjengelig, som en "reserve", og han blir forlatt med en gang om det kommer andre, selv om de har det moro sammen med lek og latter. Det virker som om det er "bestemt" at ingen skal være med han, og det hører også med til historien at han er blitt og fortsatt blir mobbet, psykisk, tidligere også fysisk.

Nå har han sluttet å spørre etter andre, men er veldig sår når han ser andre leke og ingen tenker på å ringe på hos oss. Han tør ikke lengre ta initiativ selv.

Er det noen som har erfaringer med venneklubb eller noe slikt for ensomme barn? Hvordan eventuelt få i gang noe slikt?

Tips og råd mottas med takk,

hilsen fortvilet mamma

Anonymous poster hash: f4ca5...82e

bytt skole. Det han trenger er en ny start. Det er jo de samme folka han skal gå med fremover også, så sjansen for at det går seg til når det ikke har gjort det på fem år er svært liten. Sånt er ikke noe å ta lett på!