Fortvilet. Redd. Sliten. Utblåsning.

[AnonymBruker]

Jeg vet det. Jeg har en dårlig dag. Er overfølsom. Overragerer. Er nærtagende. Og trenger en utblåsning.

Snakket til samboeren i stad, jeg var i halvsøvne. Fikk til svar: La meg være i fred. La ham være i fred? Er det virkelig så plagsomt at jeg snakker til han? Kunne han ikke bare sagt at han ville sove lenger?

Han har en sykdom som iblant gjør dagene veldig uforutsigbare. Og vi skal gifte oss. Tenk om han den dagen har en veldig dårlig dag? Tenk om han ikke orker å stå opp? Det har aldri hendt at han ikke har klart å komme seg opp/være med på i alle fall deler av viktige ting, men jeg er allikevel redd. I alle fall i dag. Tenk om jeg må ringe rundt til alle gjestene og fortelle at bryllupet er avlyst? Tenk om dagen kommer og han ikke orker noe som helst? Tenk om jeg står der i den nydelige kjolen min, håret satt opp og jeg er sminket etter alle kunstens regler, og han ikke klarer komme seg opp av senga? Jeg ville blitt knust.

Tenk om han bare klarer selve vielsen, ikke selskapet etterpå? Jeg vil være være med på feiringen av bryllupet vårt. Sammen med mannen min.

Jeg er sårbar, nærtagende og redd. Hvorfor sier han "la meg være i fred?". Jeg er lei meg, har lyst til å gråte litt, kjenner tårene. Kunne han ikke bare sagt at han vil sove lenger? Er jeg virkelig en så stor plage?

Anonymous poster hash: f3a36...d28

[Erazor]

Jeg har forståelse for at du synes situasjonen er vanskelig og uforutsigbar. Problemet er at det ikke er mulig å gjøre noe med denne uforutsigbarheten, fordi den i all hovedsak skyldes at samboeren din er syk. Selv om det er kjipt, er det noe du er nødt til å leve med dersom du skal kunne leve med samboeren.

Ja, det kan hende han har en dårlig dag på bryllupsdagen, og at dagen ikke blir som du hadde planlagt eller drømt om. Likevel etterlyser jeg litt mer forståelse for hans situasjon. Kanskje du ville ha blitt «knust», men hva ville i så fall han ha blitt, dersom han ikke bare forårsaket at bryllupet ikke gikk etter planen, men at du samtidig gikk i kjelleren på grunn av hans sykdom?

Jeg synes ikke du skal overtolke hvordan samboeren din kommuniserte akkurat nå. Kanskje han sa at han ønsket å være i fred fordi han ønsket å være i fred, og ikke å sove lenger. Du skriver at du har en dårlig dag, men det er jo fullt mulig at han også har en dårlig dag på grunn av sykdommen sin.

For øvrig vil jeg anbefale at dere jobber med kommunikasjonen fremfor at du tolker og/eller overtolker hans reaksjoner. Snakk sammen, uten å være anklagende, når begge føler seg ok - ikke når en av dere eller begge to har en dårlig dag. Ta opp usikkerheten og det du er bekymret for, for dette er noe dere bør forsøke å løse før dere faktisk gifter dere.

[Sapientia]

Jeg antar at siden dere har valgt å gifte dere at du i det store og hele mener du fint kan leve med de utfordringer han har?

Du sier selv at han vanligvis klarer å komme seg på viktige ting, tror du ikke da det er overveiende sannsynlig at han kommer seg opp til vielsen?

Hva hvis han blir sliten (eller hva ha nå blir når han er dårlig) og ikke klarer så mye mer enn vielsen, er det en så stor katastrofe?

Hadde det vært min type så hadde jo hans familie og i alle fall de nærmeste i min visst at han sleit med dette og ville derfor ikke reagert negativt om vi dro litt tidlig fra resten av bryllupet. For ja, jeg ville dratt med ham om han ville hatt med meg. Latt han være aleine hvis det er det han helst ville. Hva som ville skjedd regner jeg med at du kjenner din forlovede godt nok til å vite?

Dette er en mann du har valgt å leve resten av livet med. Selv om jeg fint forstår at utfordringene kan være litt vanskelige til tider, så vær sikker på at dette er noe du faktisk kan leve med.

Kommunikasjon er også en god ting. Snakk med ham og hør på hva han mener og tror. Legg opp bryllupet på en måte som du tror han vil mestre. Det er tross alt dere som skal gifte dere, ikke bare du. Nå kan det jo godt være dere har gjort det allerede da.

[AnonymBruker]

Jeg har forståelse for at du synes situasjonen er vanskelig og uforutsigbar. Problemet er at det ikke er mulig å gjøre noe med denne uforutsigbarheten, fordi den i all hovedsak skyldes at samboeren din er syk. Selv om det er kjipt, er det noe du er nødt til å leve med dersom du skal kunne leve med samboeren.

Ja, det kan hende han har en dårlig dag på bryllupsdagen, og at dagen ikke blir som du hadde planlagt eller drømt om. Likevel etterlyser jeg litt mer forståelse for hans situasjon. Kanskje du ville ha blitt «knust», men hva ville i så fall han ha blitt, dersom han ikke bare forårsaket at bryllupet ikke gikk etter planen, men at du samtidig gikk i kjelleren på grunn av hans sykdom?

Jeg synes ikke du skal overtolke hvordan samboeren din kommuniserte akkurat nå. Kanskje han sa at han ønsket å være i fred fordi han ønsket å være i fred, og ikke å sove lenger. Du skriver at du har en dårlig dag, men det er jo fullt mulig at han også har en dårlig dag på grunn av sykdommen sin.

For øvrig vil jeg anbefale at dere jobber med kommunikasjonen fremfor at du tolker og/eller overtolker hans reaksjoner. Snakk sammen, uten å være anklagende, når begge føler seg ok - ikke når en av dere eller begge to har en dårlig dag. Ta opp usikkerheten og det du er bekymret for, for dette er noe dere bør forsøke å løse før dere faktisk gifter dere.

Vi kommuniserer faktisk bra, selv om innlegget mitt ikke gir inntrykk av det. Poenget mitt var ikke å fortelle hvor fantastisk bra vi kommuniserer, jeg trengte en utblåsning, å sette ord på ting verken han eller jeg er i form til å ta opp her og nå.

"La meg være i fred" var fordi han vil og trenger å sove mer. Det vet jeg, men som sagt, jeg er overfølsom og sårbar i dag. Det har jeg lov til, selv om jeg har en samboer som sliter med sykdom betyr ikke det (og forventer heller ikke han) at jeg er et overmenneske som alltid orker alt.

Vi har et godt forhold med åpen og ærlig kommunikasjon, mer enn de fleste faktisk. Hvilken rett har du til å antyde at vi ikke er klar til å gifte oss? Vi har hatt en slitsom periode med veldig lite søvn begge to, toppet med relativt usunn mat i går. (Jeg vet det påvirker meg, men valgte å gjøre det allikevel, for å få en "fullverdig" feiring. Du er sikkert uenig i min prioritering der, men vi var enige om at det var riktig. Det er blant annet derfor jeg er overfølsom i dag. Sikkert ikke akseptabel prioritering for deg, men jeg lar det faktisk ikke gå ut over samboeren min. Jeg trengte bare å lufte tankene litt, selv om jeg vet at i morgen er alt som normalt igjen. Er det forbudt?

Anonymous poster hash: f3a36...d28

[Erazor]

Vi kommuniserer faktisk bra, selv om innlegget mitt ikke gir inntrykk av det. Poenget mitt var ikke å fortelle hvor fantastisk bra vi kommuniserer, jeg trengte en utblåsning, å sette ord på ting verken han eller jeg er i form til å ta opp her og nå.

"La meg være i fred" var fordi han vil og trenger å sove mer. Det vet jeg, men som sagt, jeg er overfølsom og sårbar i dag. Det har jeg lov til, selv om jeg har en samboer som sliter med sykdom betyr ikke det (og forventer heller ikke han) at jeg er et overmenneske som alltid orker alt.

Vi har et godt forhold med åpen og ærlig kommunikasjon, mer enn de fleste faktisk. Hvilken rett har du til å antyde at vi ikke er klar til å gifte oss? Vi har hatt en slitsom periode med veldig lite søvn begge to, toppet med relativt usunn mat i går. (Jeg vet det påvirker meg, men valgte å gjøre det allikevel, for å få en "fullverdig" feiring. Du er sikkert uenig i min prioritering der, men vi var enige om at det var riktig. Det er blant annet derfor jeg er overfølsom i dag. Sikkert ikke akseptabel prioritering for deg, men jeg lar det faktisk ikke gå ut over samboeren min. Jeg trengte bare å lufte tankene litt, selv om jeg vet at i morgen er alt som normalt igjen. Er det forbudt?

Anonymous poster hash: f3a36...d28

Dersom du kun ønsker sympati og ikke svar, vil jeg anbefale at du skriver dette i hovedinnlegget ditt i stedet for at du i etterkant flyr i strupen på dem som forsøker å hjelpe.

[AnonymBruker]

Dramaqueen...

Anonymous poster hash: 9b720...347

[AnonymBruker]

Jeg antar at siden dere har valgt å gifte dere at du i det store og hele mener du fint kan leve med de utfordringer han har?

Du sier selv at han vanligvis klarer å komme seg på viktige ting, tror du ikke da det er overveiende sannsynlig at han kommer seg opp til vielsen?

Hva hvis han blir sliten (eller hva ha nå blir når han er dårlig) og ikke klarer så mye mer enn vielsen, er det en så stor katastrofe?

Hadde det vært min type så hadde jo hans familie og i alle fall de nærmeste i min visst at han sleit med dette og ville derfor ikke reagert negativt om vi dro litt tidlig fra resten av bryllupet. For ja, jeg ville dratt med ham om han ville hatt med meg. Latt han være aleine hvis det er det han helst ville. Hva som ville skjedd regner jeg med at du kjenner din forlovede godt nok til å vite?

Dette er en mann du har valgt å leve resten av livet med. Selv om jeg fint forstår at utfordringene kan være litt vanskelige til tider, så vær sikker på at dette er noe du faktisk kan leve med.

Kommunikasjon er også en god ting. Snakk med ham og hør på hva han mener og tror. Legg opp bryllupet på en måte som du tror han vil mestre. Det er tross alt dere som skal gifte dere, ikke bare du. Nå kan det jo godt være dere har gjort det allerede da.

Det var vel mest en utblåsning fra min side, jeg er sliten etter lite søvn siste uka, feiring og usunn mat i går (som jeg vet at går ut over formen), jeg trengte å få "plass" til andre tanker i hodet, noe vi ofte tar sammen, men i dag er han ikke i form til mine "tulletanker", som jeg vet er borte i morgen. Men er sliten, og trengte å få det ut.

Vi planlegger bryllupet nå, og det er noen avgjørelser som skal tas. Og jeg er vel en liten antydning til "bridezilla" noen ganger, må innrømme det. (Det tror jeg de fleste bruder kan ha tendenser til, det er jo en stor dag i livet.) Når dagen kommer er jeg godt fornøyd med å pynte meg, at vi begge sier ja, og resten av dagen tror jeg vi kommer til å være rimelig fornøyd med å se hverandre forelsket i øynene, og gi blaffen i det meste annet.

Jeg sliter litt med andres forventninger til hvor fint og perfekt alt skal være. Det er så mange ting å ta stilling til, mange detaljer jeg ikke hadde tenkt på, og da familien var samlet i går var selvfølgelig bryllupet tema, særlig blant kvinnene. Jeg var ikke forberedt på hvor mange som hadde meninger og synspunkter på alle detaljer som vi må tenke på på forhånd. (Samboeren min var ikke med i går.)

Bryllupet skal legges opp etter to viktige forutsetninger: Vi to skal ha en fin dag, og gjestene skal kunne ha det fint selv om vi går fra festen tidlig. Vi skal bl. a overnatte på hotellet der selskapet er, så vi har mulighet til å slappe av litt alene, for så å komme ned igjen og fortsette festen.

Jeg kjenner min samboer godt. Så fremt han ikke er i koma, kommer han seg til vielsen. Vi har vært sammen lenge, og jeg kjenner godt til sykdommen hans og hvordan den kan arte seg. Og er selvfølgelig klar til å dele livet med hele ham, ikke bare solskinnsdagene. Takk for forståelsen og støtten.

Anonymous poster hash: f3a36...d28

[AnonymBruker]

Dersom du kun ønsker sympati og ikke svar, vil jeg anbefale at du skriver dette i hovedinnlegget ditt i stedet for at du i etterkant flyr i strupen på dem som forsøker å hjelpe.

Ja, enig i det. Trodde jeg hadde skrevet at det i første rekke er en utblåsning fra min side? Vel, uansett, beklager at jeg "fløy i strupen" på deg. Beviser kanskje at jeg er i overkant nærtagende i dag?

Når det er sagt, jeg synes du gikk litt langt i å anta at kommunikasjonen mellom oss er dårlig.

Anonymous poster hash: f3a36...d28

[AnonymBruker]

Dramaqueen...

Anonymous poster hash: 9b720...347

Skal du komme med nedsettende kommentar om meg kan du godt gjøre det med eget nick.

Og dømmer du meg ikke rimelig hardt og raskt etter bare å ha lest en eneste utblåsning fra min side?

Anonymous poster hash: f3a36...d28

[Erazor]

Ja, enig i det. Trodde jeg hadde skrevet at det i første rekke er en utblåsning fra min side? Vel, uansett, beklager at jeg "fløy i strupen" på deg. Beviser kanskje at jeg er i overkant nærtagende i dag?

Når det er sagt, jeg synes du gikk litt langt i å anta at kommunikasjonen mellom oss er dårlig.

Anonymous poster hash: f3a36...d28

Det er lov å ha dårlige dager.

Jeg antar ikke at kommunikasjonen mellom dere generelt sett er dårlig. Men du kom med mange bekymringer omkring bryllupet og hans sykdom som fremsto som noe du sitter og grubler på fremfor å snakke med ham om det, noe som i så fall kunne ha lettet på situasjonen.

Spesielt da du snakket om å bli «knust» dersom bryllupet ikke går etter planen, så virket det som det var viktigere at dagen var perfekt enn at han hadde det bra. Nå sier jeg ikke at det nødvendigvis er slik, men det kunne oppfattes sånn.

Vil uansett anbefale å prøve å tenke mer positivt. Fokuser på det som er bra i forholdet og ikke bruk tid og krefter på å bekymre deg over ting som du ikke kan råde over. Når du merker at du begynner å tenke negativt, forsøk å tvinge deg selv til å tenke på noe annet - for eksempel at du faktisk skal gifte deg med mannen du elsker. Selv om det kan kjennes rart og unaturlig, så gjør det likevel. Etter en stund kan det være du vil merke at det ikke lenger kjennes rart å være positiv. «Fake it till you make it», som de sier - det er mye fornuftig i akkurat det.

[Gjest Genic]

Hvis han ikke klarer å komme seg opp til sitt eget bryllup så er det vel han som skal ringe rundt og informere gjestene om dette og ikke du!

[AnonymBruker]

Det er lov å ha dårlige dager.

Jeg antar ikke at kommunikasjonen mellom dere generelt sett er dårlig. Men du kom med mange bekymringer omkring bryllupet og hans sykdom som fremsto som noe du sitter og grubler på fremfor å snakke med ham om det, noe som i så fall kunne ha lettet på situasjonen.

Spesielt da du snakket om å bli «knust» dersom bryllupet ikke går etter planen, så virket det som det var viktigere at dagen var perfekt enn at han hadde det bra. Nå sier jeg ikke at det nødvendigvis er slik, men det kunne oppfattes sånn.

Vil uansett anbefale å prøve å tenke mer positivt. Fokuser på det som er bra i forholdet og ikke bruk tid og krefter på å bekymre deg over ting som du ikke kan råde over. Når du merker at du begynner å tenke negativt, forsøk å tvinge deg selv til å tenke på noe annet - for eksempel at du faktisk skal gifte deg med mannen du elsker. Selv om det kan kjennes rart og unaturlig, så gjør det likevel. Etter en stund kan det være du vil merke at det ikke lenger kjennes rart å være positiv. «Fake it till you make it», som de sier - det er mye fornuftig i akkurat det.

Var nok litt påvirket av feiring med familien i går, selve bryllupet ble en veldig stor ting. Det er det selvfølgelig for meg også, men det er naturligvis ikke selskapet som er viktigst, det er bare en bonus. Hovedsaken er selvfølgelig at jeg skal gifte meg med mannen jeg elsker. At jeg er så heldig å ha truffet en så fantastisk mann, og at han til og med ønsker å dele livet med meg. Jeg har alltid vært forundret over hvor viktig alle detaljene virker for mange bruder. Kjolen skal være perfekt, blomstene skal være riktig farge +++. Det viktigste er faktisk mannen du skal gifte deg med.

Jeg vil gjerne ha en bryllupsfest, men var usikker på om han var enig i det. For meg hadde vielse på tinghuset med forlovere vært nok, det er det å gifte seg med mannen i mitt liv som er viktig for meg, ikke bryllupsfesten. Av forskjellige grunner var jeg usikker på om han ville ha selskap etterpå, så jeg spurte ham om det. Det var ikke tvil i hans munn, noe jeg setter pris på.

Tankene på at alt må være perfekt dukket opp etter familiefeiring i går, alle kvinner og jenter i familien var veldig engasjert i bryllupet og hadde meninger. Tror noen av dem gjerne skulle hatt et bryllup selv, men ikke har en passende kandidat til ektemann/samboer som synes ekteskap er unødvendig etc.

En lettere avsporing. Jeg elsker samboeren min, og gleder meg til jeg kan kalle ham mannen min. Og gleder meg til å se reaksjonen når han ser meg brudepyntet. Og til å se ham dresset opp i smoking. Jeg skal få dele livet med mannen jeg elsker, en mann som elsker meg. Alt annet er staffasje.

Takk for "tankevendingen". Sitter her og smiler og små lykketårer lurer i øyekroken. Har lyst til å vekke ham og fortelle hvor høyt jeg elsker ham, men han trenger søvn. Han har ikke sovet på noen døgn nå.

Han er den mest fantastiske mannen jeg har møtt.

Anonymous poster hash: f3a36...d28

[AnonymBruker]

Hvis han ikke klarer å komme seg opp til sitt eget bryllup så er det vel han som skal ringe rundt og informere gjestene om dette og ikke du!

Hvis han ikke klarer å gjennomføre bryllupet er han alt for dårlig til at han klarer å ringe til noen.

Anonymous poster hash: f3a36...d28