Trenger hjelp til å forstå.... Siste utvei

[mae1234]

Jeg her skrevet her tidligere, men valgte å forholde meg kort i frykt for å bli gjenkjent. Men velger nå å legge alle kortene på bordet, da dette kanskje er siste utvei for forholdet mellom min samboer og meg.. Så håper noen tar seg tid til å lese dette tilsynelatende endeløse innlegget, å kan komme med noen vettuge innspill..

Vi er to stk på 25 og 24 år, runder året sammen snart og har bodd sammen like lenge..

Jeg merket tidlig i forholdet at moren til min samboer var veldig dominant, og hadde innsikt i store deler av sambos liv. Dette var til en grense greit for meg i begynnelsen, jeg tenkte at det kanskje ville gå over etter hvert.. Moren hans var veldig åpen å tok meg godt imot, som ble etterfulgt av at hun fortalte meg mye som jeg kanskje ikke hadde trengt å få vite. Eksen hans sto veldig i fokus, dog i negativ sammenheng. Hun hadde ikke så veldig mye pent å si om henne, å fikk straks et bilde av henne som jeg faktisk ikke unner noen å dele hus med; alt fra kjefting å kommandering av min sambo, til møkkete hus. Og alt var denne eksens skyld, sambo fremsto som uskyldig i alle sammenhenger svigermor dro frem. Denne drittslengingen fulgte forholdet våres lenge, å det var skjeldent eksen hans ikke var et tema. Naiv som jeg var trodde jeg på alt dette, å viste all form for medlidenhet ovenfor min sambo, i form av å holde kjeft å vise hensyn, selv om det var ting jeg var veldig missfornøyd med, bare fordi jeg visste åssen det hadde vært å ikke ville presse ham i slike situasjoner som hadde vært i tidligere.

Etterhvert som tiden gikk fikk jeg se sider av familien, som i mine øyne kanskje ikke er av de sunneste.

De er en familie som står hverandre veldig nære, å det er jo i utgangspunktet bra..

Jeg fikk fort merke at spesielt moren og mormora hans hadde veldig mye innsikt i livet hans; alt fra det i hjemmet til økonomien hans..

(Det skal forøvrig nevnes at mor til min sambo, står på halve huset..)

Det startet med at svigermor dro hjem til oss på dagtid imens vi var på jobb, å vasket, ryddet å vasket klær, å jeg fant ut hun hadde egen nøkkel til huset.. de første gangene dette skjedde, så tenkte jeg ikke så mye over det, men etterhvert som tiden gikk, skal jeg innrømme jeg følte jeg mistet store deler av privatlivet mitt, da folk hadde tilgang til ''mitt'' hjem uten at jeg selv og sambo var der.. Svigers bor bare et lite 5 minutt unna med bil.

Tiden gikk, og etterhvert begynte svigermor med å korrigere meg i ting jeg gjorde hjemme, å måten det ble gjort på; alt fra plassering av møblement til vasking... Følte, og føler meg fortsatt totalt overkjørt i 'mitt' eget hjem.. De ringer aldri på døren når de kommer (som kan være flere ganger om dagen), kommer bare busende rett inn som det passer seg. Har vært ved 3 anledninger at jeg har stått halvnaken på badet eller i dusjen, hvorav 2 av gangene ytterdøren var låst, å hun faktisk har låst seg inn med egen nøkkel... Regningsbunken vår tar hun seg friheten til å se igjennom, da det er hun som har kontroll over sambos nettbank å betaler hans regninger..

Det var ikke lenge siden hun kom her på besøk en søndag, da vi hadde vært på fest kvelden før.. Jeg hadde besøk av en venninde, å plutselig hører jeg hun begynner å vaske badet mitt. Etter en liten stund kommer hun inn i stuen hvor jeg sitter med venninna mi, å sier; Hærregud som det ser ut på badet ditt!

Jeg skjemtes som en hund, å ble irritert men valgte å ikke si noe, da jeg ikke får meg til å begynne å sette ned foten når jeg tross alt bor under ''hennes'' tak..

Hun ringer flere ganger om dagen, selv når vi sier vi skal bort så ringer hun, spør hvor vi skal å hvor lenge vi skal bli.. Vi må ringe når vi har kommet frem dit vi skal å holde kontakten. Er vi på fest (som vi er en gang hvert skuddår) så ringer hun annenhver time å maser.. Det virker som om at hun ringer for å ha kontroll.

Som nå i helgen fo å ta et eksempel; var vi på fest på fredag.. Jeg avtalte med kjæresten til min sambo's bror, at hun skulle dra hjem til oss på kvelden å lufte hundene, slik at vi kunne være på byen litt lenger.. Dette trodde jeg gikk helt greit, helt til svigermor begynte å ringe sambo å sende meldinger å mase på om vi ikke skulle komme hjem snart! da viste det seg at hun var hjemme til oss, å hadde tatt på seg denne 'oppgaven' jeg ga til svigerinna mi.. Jeg ble irrtert over at vi ikke kan få fred, når vi en skjelden gang er ute med venner og er sosial, så selvfølgelig ble det nok en diskusjon mellom meg og sambo.. Jeg snakket normalt til han å spurte hvorfor i all verden hun var hjemme hos oss, når hun ikke hadde blitt spurt om det, og spurte om han synes det er greit at mora hans maser sånn når vi en skjelden gang endelig er ute å er sosial. Han sa at hvis jeg snakket høyere nå å ikke holdt kjeft, skulle han brøle til meg..(?) Det viser seg etterpå (som jeg har fått hørt av sikre kilder) at svigermor hadde kjeftet å blitt forbanna når hun hadde diskutert dette med svigerfar å sagt noe som ''DETTE HAR DE SIKKERT PLANLAGT!!'' ...Da tenker jeg; ja hva så?? Er det galt av oss å legge planer uten å fortelle henne om de først?? Det virker som at hun blir snurt å småsur hvis hun ikke får vite alt som foregår...

Både svigermor og hennes mor kan komme hit på besøk, å klage på at jeg ikke har støvsugd.. Går rundt å stikker fingrene ned i plantene for å kjenne om jeg har vannet dem.. Finner alltid noe å sette fingeren på...

Å det virker som om det bare blir værre og værre etterhvert som tiden går.. Får hun ikke viljen sin når hun spørr han om noe, så begynner hun å prate til ham med en babystemme (dette er forøvrig noe hun også gjør til sin andre sønn, og sin ektemann hvis hun ikke får viljen sin første gang), å setter dådyrøynene til.

Var ikke så mange dagene siden, jeg å sambo satt å såg på tv når han var sjuk, moren drev med noe nede i sokkelleiligheten, å hun kom opp å skulle be han dra på butikken å kjøpe brus. Men siden han låg med halsvondt å feber, sa han nei først.

Igjen satte hun babystemmen til å sa ''Snille goe lille gutten til mamman siiin....'' Å han hiver seg opp av sofaen å drar på butikken...

Selv flyttet jeg hjemme fra når jeg var 17 år å vært selvstendig siden, så dette er jo litt rart i mine øyne....

Pga dette så har vi hatt en del diskusjoner, da jeg mener det er på tide å slippe litt taket på moren å bli selvstendig, når man tross alt er en 25 år gammel mann. Vi har aldri hatt noe å krangle om, foruten når det kommer til svigermor. Da har vi hatt vår del av diskusjoner ja... Men han ser ikke noe galt i det moren hans driver med. Han synes det er greit han, at mamma ordner opp. Virker som at han har null tillit til at jeg skal klare noen ting som helst..

Det som imidlertid skremmer meg mest, er disse 'evnene' svigermor tilsynelatende har... Ganske tidlig i forholdet, ga hun uttrykk for at hun hadde spesielle 'evner'... Sambo hadde en hund fra før av når jeg flyttet inn. Hun brukte denne som påskudd mange av gangene hun kom på besøk, for hun bare måtte hilse på hunden.. Noe av det første jeg husker hun sa til meg, var at hun kunne snakke med hunder, hundene fortalte henne alt, så vi måtte bare være forsiktige, sa hun med et lite glis om munnen å såg på meg.. Disse evnene har hun brukt mye ellers også, hun sa til meg en gang at hun kunne finne ut passord til f.eks facebook å andre ting med evnene sine. Hvor vil hun hen med dette??? Jeg føler at hun gjør å sier alt for å ha kontroll! Og det at hun kommer hit å skal rette meg i alt jeg gjør, føler jeg kanskje er for at sønnen skal se at moren kan å vet bedre, slik at han fortsatt skal ty seg til henne når det er noe? Virker som at hun er redd for at jeg skal komme å 'ta' hennes plass, å rive sønnen vekk fra henne?? Hun beskytter sønnen sin med nebb å klør, noe som en mor naturligvis gjør, men det skal da ikke være så ille at hun skyver sønnens utkårede vekk fra ham??

Jeg kan ikke si jeg føler meg så veldig trygg, når jeg f.eks en skjelden gang er med svigermor på ikea å skal handle ting til hjemmet, å moren betaler noe av det jeg har plukket ut som sønnen trenger i hjemmet, å som jeg da ikke kan ta med meg HVIS det en dag skulle ta slutt?? Jeg skulle kjøpe fine og solide skinnstoler til spisebordet som var på tilbud, men disse betalte hun. Jeg kunne heller bruke pengene på et hundehus samboeren min hadde fra før jeg kom hit, å pusse opp det mente hun (som igjen er noe jeg ikke kan ta med meg, om jeg en dag må dra her ifra)... Er jeg paranoid som faktisk tenker at svigermor gjør dette kun for å sikre sønnen sin, å ikke for å være så 'snill' som sambo min tror??? disse misstankene ble forsterket, da vi skulle handle oss vår første felles bil nå etter jul, og jeg å sambo ble enige om at denne skulle stå på meg. Dette bilkjøpet skulle selvfølgelig svigermor være med å ha kontroll over, så hun var med han når han skulle hente bilen, å det var HUN som ordnet med forsikring og det hele.. Å da hadde svigerinna mi overhørt at moren hans hadde sagt, at det va bedre og sikrere om alt sto på han. Så da ble det slik, dette bestemte de imens jeg satt intetanende hjemme.

Pga alt dette, så har jeg blitt litt tilbaketrukket... Jeg drar ikke på besøk til noen av dem lengre å er ikke i skyene når de kommer hit heller. Jeg er av den sorten at jeg heller er stille å holder kjeft, enn å kjefte å smelle.. Dette har heller ikke falt i go jord til noen av dem, da de har uttrykt at det er ikke trivelig å komme hit på besøk lenger, da jeg har forandret meg sånn... Men jeg synes ikke det er noe trivsel i å omgås dem når jeg vet hvordan de er! Jeg føler at svigermor har en sånn indirekte måte å vise meg at her er det hun som bestemmer, å ikke jeg? Selvfølgelig ser ikke sambo dette, å han blir forbandet på meg når jeg forteller han hva jeg mener å tenker om dette.... Jeg personlig tror at hun kommer til å være sånn helt til han finner seg ei som er lik svigermor selv, ei som ikke sier noe på hvordan dette forholdet dem imellom er... Så nå sitter jeg her undrende, vet ikke helt hva jeg skal gjøre.. Jeg elsker han så høyt, å vil det skal fungere. Har jeg blitt paranoid, eller har jeg min fulle rett til å reagere på det som skjer... Jeg anser meg selv som en snill dame, kjefter å smeller aldri, står for alt av husvask, klesvask å mat på bordet, har null privatliv og en svigermor som har full kontroll og overkjører meg. En kjæreste som tillater det, å som tilsynelatende syns sin mors velvære er viktigere enn mitt. Han er ellers en kjempesnill mann, men når det kommer til mora hans er han så defansiv å tåler ikke kritikk rettet mot henne i det hele tatt.... Ja, jeg har i den siste tiden vært stille, iritabel, og innelukket. Men hvordan hadde andre reagert? Jeg spurte min sambo om vi kunne dra til noen å prate med de, sånn at vi fikk kritikk fra noen utenforstående; om jeg er problemet her eller om det mora hans driver med er normalt. Han nektet plent å være med på noe sånt. Derfor skriver jeg her inne i håp om at noen kan ta seg tid til å gi en tilbakemelding, sånn at jeg kanskje kan vise han hva andre, utenforstående, tenker om dette...

[got2go]

Dette hadde jeg aldri orket.

[Polly Ester]

Dette hadde heller ikke jeg orket.

Jeg vet ikke om det hjelper, men du kan evt. si ifra til kjæresten din at du er ferdig med å være samboer, for du orker ikke dette lenger. At dere kan være kjærester uten å bo sammen. Du finner din egen leilighet å bo i og så er dere kjærester der?

Kjæresten din ser ikke hvor sykt dette er. Han burde i hvert fall forstå at moren ikke kan komme og gå som hun vil i deres hjem.

Ble sliten bare av å lese om alt du skrev, jeg.

Evt kan du bare bli litt mer bitchy og bytte lås på døra og nekte de å komme inn i leiligheten deres, men siden kjæresten din er på morens side så funker vel ikke det heller...

[Mrs Smith]

Tror ikke det kommer til å forandre seg.

[Pixxie]

Helt ærlig så tenker jeg at samboeren din ikke kan være helt god hvis han tillater slik manipulasjon av en tyligvis sinnsyk mor. Virker ikke som at dette er noe som kommer til å bli bedre i og med at han ikke deler ditt syn på oppførselen hennes.

Min svigermor brukte kjæresten min sin frykt for å miste henne som et middel for å få ham til å gjøre ting for henne. Han hadde en krangel med faren sin som senere tok livet sitt, og dette slet han lenge med. Da jeg kom inn i bildet forstod han at om en person velger å ta sitt eget liv handler det om personen selv, og at det ikke var hans feil. Men allikevel hadde han problemer med å si imot moren sin, for han var redd for at en krangel skulle være det siste som skjedde mellom dem før det eventuelt skjedde henne noe. Jeg gjorde han oppmerksom på hvordan hun brukte dette i ulike settinger, og etterhvert ble han oppmerksom på det selv og begynte å sette krav og ikke gå med på alt hun ville selv om han hadde vanskelig for å gjøre det.

Poenget mitt er at om samboeren din ikke ser hva hun holder på med, selv etter at du har prøvd å snakke med han om det, er jeg redd det er et dømt forhold. Jeg ville ha fortalt han at du ikke kan fortsette det forholdet dere har nå, med en svigemor som dominerer livet deres. Hvis han ikke har forståelse for dette, er det ikke håp for dere. Desverre.

[mae1234]

Dette hadde heller ikke jeg orket.

Jeg vet ikke om det hjelper, men du kan evt. si ifra til kjæresten din at du er ferdig med å være samboer, for du orker ikke dette lenger. At dere kan være kjærester uten å bo sammen. Du finner din egen leilighet å bo i og så er dere kjærester der?

Kjæresten din ser ikke hvor sykt dette er. Han burde i hvert fall forstå at moren ikke kan komme og gå som hun vil i deres hjem.

Ble sliten bare av å lese om alt du skrev, jeg.

Evt kan du bare bli litt mer bitchy og bytte lås på døra og nekte de å komme inn i leiligheten deres, men siden kjæresten din er på morens side så funker vel ikke det heller...

Jeg har så absolutt vært inne på tanken på å finne noe eget, men at vi fortsatt er sammen... Men redselen for å miste han for godt er det som holder meg igjen. Jeg er til tider så frustrert og irritert, at jeg bare få lyst til å pakke sakene mine å dra. Men så er det noe med det når man virkelig er glad i noen.. Jeg har en lang tålmodighet, å må vel egentlig bare få mer 'oppi trynet' før jeg får meg til å ta en affære med det..

Nei han later ikke til å forstå at det ikke er normalt å ha det slik, enda jeg har prøvd å sagt det gang på gang.. Men på en måte forstår jeg han også, da han tross alt har vokst opp slik, og ikke vet annet. Men det burde jo gå opp et lys for han når det ble slutt med eksen mye pga det samme? Jeg har spurt han om hvor mange damer han må miste før han tar tak i det, men jeg får beskjed om at jeg er for nærtagen å tenker for mye...

Jeg skulle gjærne byttet lås, men ettersom mora hans står på halve huset her, er ikke det noe jeg får meg til å gjøre. Om jeg så hadde gjort, misstenker jeg at hun hadde kopiert en evt ny nøkkel, da hun mener at det bare er greit at de har en ekstra nøkkel i tilfelle nødsituasjoner.

Jeg ser for meg det blir slitsomt i lengden med denne evige 'kampen' med svigermor hele tiden, å vet det er noe psyken min ikke kommer til å tåle, da jeg allerede sliter veldig med irritasjonen og et gnagende ønske om å bare buse ut å si hva jeg mener... Det triste er at jeg vet vi hadde kommet til å få det kjempe bra i forholdet hadde det bare vært oss to og ikke oss 3....... Er også helt forferdelig vondt å se en så flott en kar være så styrt av sin mor..

[Gjest fotballflue]

Herlighet! Jeg ble sliten bare av å lese om hvordan hun holder på.

Huff, jeg har egentlig ikke noen gode råd, men vil ønske deg lykke til! Håper du får satt henne (og han for så vidt) på plass, hun kan ikke holde på sånn her..

[AnonymBruker]

Det der hadde jeg ikke orket. Du kjemper en forjeves kamp når samboer ikke ser og forstår.

Jeg hadde iallfall kjøpt en sikkertslenke som jeg konsekvent hadde brukt når jeg var hjemme. Kan dere flytte?

Anonymous poster hash: fe3df...8a1

[AnonymBruker]

Denne dama kommer til å bryte deg sakte, men sikkert ned, til å bli til ingenting. Hun er tydeligvis manipulativ og skyr ingen midler for å ta vare på gullgutten sin, slik at du ikke har noe når du forlater dette. Løp. Løp før du mister deg selv. Dette er ikke sunt. Kjæresten din er ikke 15 år og dersom han ikke forstår det, så er han ikke verdt det.

Anonymous poster hash: 47b5b...b12

[Polly Ester]

Jeg tror fortsatt at det der er noe som ikke kommer til å la seg løse uten at du har kjæresten din med deg på din side. Og siden han er på moren sin side og navlestrengen fortsatt er for stram...

Enten må han stå opp for dere mot moren sin, eller så må dere flytte et helt annet sted begge to, eller så må du flytte.

Det er det jeg tror i hvert fall. Det ser helt uoverkommelig ut ellers.

Lykke til.

(Greit nok at man er glad i noen, men han burde være glad nok i deg til å møte deg litt også, ikke bare moren sin)

[Lily7]

Uff. For en situasjon! Hva med å skaffe sikkerhetslenke og alarm??

[mae1234]

Denne dama kommer til å bryte deg sakte, men sikkert ned, til å bli til ingenting. Hun er tydeligvis manipulativ og skyr ingen midler for å ta vare på gullgutten sin, slik at du ikke har noe når du forlater dette. Løp. Løp før du mister deg selv. Dette er ikke sunt. Kjæresten din er ikke 15 år og dersom han ikke forstår det, så er han ikke verdt det.

Anonymous poster hash: 47b5b...b12

De første linjene der beskrev noe jeg har følt og hatt en misstanke om, men ikke helt klart å sette ord på og forklare.... Har allerede mistet litt av meg selv, å 'gnisten' jeg engang hadde, fordi jeg har en følelse av å være ei lita jente igjen som ikke klarer noen ting, å som ikke klarer å tenke selv... Jeg som ble oppdratt av en mor som respekterte meg å lærte meg å være selvstendig.. Har til og med vært i forsvaret, å deretter jobbet som langtransport sjåfør.. Så 'fallet' ifra å være den dama jeg engang var, å dit jeg psykisk har ramla ned nå, det har vært en trøkk for å være ærlig... Men jeg får stadig høre fra min sambo at jeg er for nærtagen å missforstår ting som blir sagt, så jeg tror ikke han forstår hvordan jeg opplever dette.. Som han har sagt selv, han forstår meg ikke for han ser ikke noe galt i det mora hans holder på med....

[Zilas]

I likhet med andre ble jeg også sliten av å lese dette.. Jeez for en dame.

Krev at dere skal selge huset og flytte så langt unna svigers det lar seg gjøre.

Det må noe drastisk til hvis situasjonen skal endre seg. Hvis mannen synes dette er greit når han er 25, så vil det nok også være det når han er 35, 45..

[millabs]

Det der hadde ikke jeg klart, jeg hadde krevd at han begynte å svare moren hans. Hun skal ikke bestemme alt, hun skal ikke ha så kontroll!!

Jeg hadde blitt gal. Jeg hadde kommet med noen krav til kjæresten din, og jeg hadde faktisk snakket til moren hans.

Om d hadde blitt til at du går, så hadde jeg sagt akkurat hva jeg mente til mora hans. Man kan ikke holde på sånn, det er uteolit dårlig gjort ovendor sønnen hennes, fordi hun ødelegger jo for han!

[Suss81]

Det der er ikke normalt og jeg hadde aldri orket å ha det sånn. Hadde svigemor vært sånn (noe hun absolutt ikke er, hun er en fantastisk dame) så hadde vi solgt huset og flyttet ett stykke unna for å få fred.

[maria b]

Det der hadde jeg aldri akseptert. Du bør stille samboeren din et ultimatum, hvis han ikke kan få satt moren sin på plass så flytter du.

[mae1234]

Det der hadde jeg aldri akseptert. Du bør stille samboeren din et ultimatum, hvis han ikke kan få satt moren sin på plass så flytter du.

Jeg skulle aller helst ønske det gikk an å løse dette uten å måtte stille et ultimatum... Føler det blir så feil å må sette en sønn opp imot sin egen mor.. Vet jeg kanskje ikke har noe valg, men....

[millabs]

Men det virker som du må sette opp noen krav, det er vanvittig slitsomt for deg, og hvis ikke du stiller noen krav hvordan blie det da?

Du må ikke akseptere det. .

quote name="mae1234" post="14482498" timestamp="1400534200"]

Jeg skulle aller helst ønske det gikk an å løse dette uten å måtte stille et ultimatum... Føler det blir så feil å må sette en sønn opp imot sin egen mor.. Vet jeg kanskje ikke har noe valg, men....

[minister-mio]

Dere må kjøpe hu ut av huset, eller finne et annet sted å bo asap! Og voksne betaler regningene sine selv, han samboeren din bør skjerpe seg!

[Gjest Sala21]

Dette hadde jeg ikke gått med på. Hvis min svigermor skulle si og bestemme hos oss. Hun hadde litt sånne tendenser i starten av forholdet, at hun ringte konstant og ville kjøpe ting til oss. Men jeg sa i fra, og heldigvis hadde jeg kjæresten på min side.

For meg er dette egentlig en tillitssak. Kjæresten din skulle jo innsett at han må stå på din side selv om han er glad i moren, det er ikke riktig at han lar moren kjøre rett over deg.

At hun eier huset gir henne ikke rett til å eie dere. Hadde hun kanskje kommet og vasket hos andre mennesker hvis hun leide det ut til fremmede? Da ville det blitt bråk gitt.

Som jeg forstår ut fra dette så har dere allerede kranglet en del om situasjonen, og det er trist når du er så glad i ham. Jeg må si meg enig med de over som foreslår at du enten flytter selv om dere fortsetter forholdet eller at du kjøper moren ut.

Et ultimatum kan noen ganger få øynene opp for den andre parten. Det er ikke så lett å bare gjøre det slutt når man er så glad i noen så jeg håper dere finner ut av det, og at mammagutten kan bli en mer kjærestegutt i stedet