Bitterhet i fylla

[AnonymBruker]

Noen som kjenner til det samme?

Når jeg har vært ute å drukket en del kjenner jeg ofte på det å være "bitter" og filosoferer en del over livet. Er egentlig en veldig ressurssterk person, men så får alkoholen meg ofte til å fundere over livet og dette slår ikke alltid positivt ut.

Det er her jeg bekymrer meg over at jeg er 26 og enda ikke har rukket å "finne meg noen", enda ikke har rukket å få meg en "god jobb" (utrygg utdanning som jeg holder på med), har en kjip fortid (familiehistorie), og ellers at jeg absolutt ikke har tid til å "sjekke":/ Pga fortiden har jeg også slete en del med psyken. (Desverre).

Kanskje jeg ikke er klar for å date eller havne i et parforhold?

Eller kanskje det bare ikke finnes noen for meg?

Tenker på disse ting relativt ofte.. Hvorfor ordner det seg for alle "utenom meg"??

Alle treffer noen og alle finner sin plass i samfunnet. (Er liksom litt sånn jeg føler det).. Er dette en tegn på at jeg ikke er helt fornøyd med livet?

Hvorfor ikke meg?

Hvorfor dukker slike spm alltid opp i fylla?

Er dette et bilde på at jeg ikke er helt fornøyd med livet mitt?

Gode tips mottas med stor takk!

Mvh Melankolsk:)

Anonymous poster hash: 5ad2b...458

[AnonymBruker]

Slike spørsmål dukker alltid opp i fylla fordi du ikke tenker på det nok ellers. Når man tenker i fylla, blir ting ofte mer dramatisk. Jeg hadde det akkurat sånn som deg, men tilslutt fant jeg min plass og min kjære. Det betyr ikke at du ikke er fornøyd med livet, men at du kanskje har bare hatt litt vansker med å fokusere mer på andre sin plass enn hvilken plass man er på selv. Alt tar tid, og man finner som regel ut den rette tiden for å date, å være i et forhold og finne sin plass:)

Anonymous poster hash: 4e5e2...611

[Gjest Svampebob1]

Noen som kjenner til det samme?

Når jeg har vært ute å drukket en del kjenner jeg ofte på det å være "bitter" og filosoferer en del over livet. Er egentlig en veldig ressurssterk person, men så får alkoholen meg ofte til å fundere over livet og dette slår ikke alltid positivt ut.

Det er her jeg bekymrer meg over at jeg er 26 og enda ikke har rukket å "finne meg noen", enda ikke har rukket å få meg en "god jobb" (utrygg utdanning som jeg holder på med), har en kjip fortid (familiehistorie), og ellers at jeg absolutt ikke har tid til å "sjekke":/ Pga fortiden har jeg også slete en del med psyken. (Desverre).

Kanskje jeg ikke er klar for å date eller havne i et parforhold?

Eller kanskje det bare ikke finnes noen for meg?

Tenker på disse ting relativt ofte.. Hvorfor ordner det seg for alle "utenom meg"??

Alle treffer noen og alle finner sin plass i samfunnet. (Er liksom litt sånn jeg føler det).. Er dette en tegn på at jeg ikke er helt fornøyd med livet?

Hvorfor ikke meg?

Hvorfor dukker slike spm alltid opp i fylla?

Er dette et bilde på at jeg ikke er helt fornøyd med livet mitt?

Gode tips mottas med stor takk!

Mvh Melankolsk:)

Anonymous poster hash: 5ad2b...458

Jeg kan identifisere meg en del i det du skriver her, dersom jeg ser en noen år tilbake. Nå er ikke jeg 100% ferdig med meg selv enda, men jeg har allikevel jobbet såpass mye med meg selv (pga. min egen fortid) og kommet dit at jeg ser hvor veien går hen.

Bitterheten er sikkert pga. alt arbeidet du har lagt inn i deg selv. Du føler du fortjener bedre, spesielt med tanke på innsatsen du har gjort for å prøve å gjøre det bedre. Har jeg rett?

Vær heller stolt av innsatsen du har gjort. Rom ble ikke bygget på en dag og det finnes et lass med mennesker i verden som flakser rundt og leter etter "lykken", men som aldri finner den. Lykke er ikke noe man finner, for den kommer innenifra.

Så vær fornøyd med deg selv og spesielt med tanke på den innsatsen du har gjort!

Det finnes noen for alle der ute. Ikke fortell deg selv noe annet enn at du er en keeper!

Om du føler du ikke er klar for et forhold, så still deg selv disse spørsmålene: Hva er det da som hindrer deg i å gå inn i et forhold? Hva kan du gjøre for at dette skal bli bedre?

Husk at det ikke holder om kun den ene er klar for et forhold. Det må to til, ellers vil det ikke funke! :0)

[Gjest Leo Nardo]

Det er veldig vanlig!

For to uker siden fortalte jeg to kvinner jeg hadde møtt ute på byen at jeg egentlig hadde vurdert å knyte et rep rundt hodet. Det var selvsagt ikke helt seriøst, men jeg var lammet av en endeløs og irrasjonell fortvilelse og sorg i den perioden.

Det er veldig lett å tenke at alle andre har et perfekt liv, men de har som regel ikke det og har minst like mange bekymringer som deg. Jeg skal garantere deg at det finnes minst en person som bekymrer seg på samme måte som deg og tenker at de skulle ønske de var deg.

26 år er ingen alder. Se fremover og prøv å gi slipp på alt det vonde fra fortiden. Jobb hardt med utdanningen du holder på med og vær optimistisk! Det verste man gjør i en slik situasjon du er i er å grave seg dypere ved å være hard mot seg selv.

Elsk deg selv som om livet ditt var avhengig av det (det er avhengig av det). Feire alle dine små seiere og fokuser på det!

Alkohol har en tendens til å forsterke følelser, i hvert fall for min del, noe som jeg tror er grunnen til at slike ting blir forsterket av alkoholen. Selv var jeg ute i går uten noen bekymringer, som er en stor kontrast i forhold til hva som var tilfellet for bare noen uker tilbake.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Mange takk for gode råd!

Anonymous poster hash: 5ad2b...458

[Gjest brutal_mann]

To råd er å kutte ned på drikkingen når det utløser bitterhet og å finne noen å snakke med tankene og følelsene dine om. Du kan fint begynne med å bruke KG før du utvider til venner og gjerne profesjonell hjelp. Ofte er det lite som skal til før tankene snur seg. Noen positive opplevelser og så er en plutselig sterk som en bjørn og livet ligger som en blomstereng fremfor en.

Hvis du skulle velge å få luftet dine tanker og problemstillinger på KG så husk at internett er fult av folk med andre problemer, slik at noen vil komme med direkte ondskapsfulle kommentarer. Disse skal du overse. Ta til deg de behjelpelige og velmenende rådene. Begynn samtidig, det vil si uansett skal du begynne med, å se etter de positive tingene i hverdagen. Fortell deg selv at du er en person med verdi. Du har som alle mennesker minst en egenskap som er positiv og som har verdi både for deg selv og andre. Finn frem til disse og lev ut disse sidene av deg selv.

[AnonymBruker]

Om du bare depper over livet når du drikker ville jeg seriøst vurdert å kutte kraftig ned eller kutte det ut helt.

Anonymous poster hash: 4f956...35e

[Gjest Blomsterert]

Er det en ide å la være og drikke kanskje?

Hvorfor i huleste velger du å komme i disse tilstandene hvor du depper og blir bitter?

Du bør kanskje tenke litt på om du bør få hjelp,for det sitter tydeligvis mye uforløst i deg.

[kaleidoskop]

Kjenner til det du skriver!
30 års dagen min (for noen år siden) var helt forfedelig. Ikke selve dagen, den var hyggelig jeg fikk overraskelsesfest. Men tiden rundt. Jeg følte meg misslykket. Ingen "bra" jobb med inntekter, ingen mann, ingen barn, ingenting føltes det som...
Nå har jeg fått meg jobb, fortsatt ingen mann og barn da.

Forrige helg satt jeg og et par venninner og drakk, alle i forskjellige stadier i livet. Jeg har sett på de andre to som lykkelige en med fast kjæreste og en med mann og barn. Men så begynte vi å "sutre" til hverandre om hvor fælt ting var, og det var ingen av oss som var fornøyde, det er alltid noe å klage på.

[AnonymBruker]

Ja, burde nok vurdert å kutte ned litt på alkoholen når jeg går ut, men er jo ikke hver gang jeg kommer i et slikt stemningsleie- eller dvs det kommer an på hvor mye alkohol jeg konsumerer..Tror det kan være mange ting som spiller inn. Hvis jeg har en slitsom eller hektisk periode i livet med mye tenking og grubling, så kan jeg fort bli følelsesladet og tung til sinns i fylla. (Som sist).

Men noen glass med vin eller et par øl pleier egentlig å gå fint, så lenge jeg gir meg mens jeg enda tenker klart. Da kan det også tenkes at jeg heller føler meg "lykkelig".

Uansett er jo på en måte dette realiteten fordi det er sånn jeg føler det.. Det forsterkes bare når jeg drikker store mengder (spesielt i bysetting) og jeg tenker kanskje mer på det. Man syns kanskje det er litt urettferdig at samfunnet forventer at "alle forventes å være perfekt" samtidig som ikke alle "kan" det. Noen har jo bare bedre utgangspunkt enn andre.. Dette må man kanskje bare "lære å lære å" akseptere?

Er sikkert egentlig litt tragiske bekymringer å ha, med tanke på at jeg er frisk og oppegående ellers, har venner, familie, jobb/studier osv. Har absolutt mye å være nøgd over, men tror spesielt kvinner tenker mye på den typen ting som jeg har nevnt. Menn har jo ikke "hastverk" på samme måte med å f.eks. skynde seg med utdanningen, eller finne seg en partner. Har ikke inntrykk av at menn i like stor grad har denne typen bekymringer, men det kan godt tenkes at jeg tar feil.

Kaleidoskop: Godt det finnes flere i samme båt. Du nevner at du har venner som du selv ser på som vellykket, men som ikke selv mener at de er det når alt kommer til alt.. Det er jo også et godt bevis på at også fasaden slår sprekker. De må kanskje jobbe særdeles hardt for å balansere Familie, god jobber, og sosialt samvær med venner. Vi er jo heldige som "slipper" alt dette, men det kan også være ensomt og kjipt når man føler at alle rundt seg begynner å slå seg til ro. Kanskje spesielt om man er litt klar for det selv?

Prøver å ta ting litt som de kommer, for har fått høre og erfart at dette er det lureste. Stresser man, mister man liksom hodet i det hele og man kan ende opp med noe man ikke vil. Tror det er lurt, men det er jo normalt å reflektere rundt stadiet i livet som man befinner seg på, og livet generelt. Samtidig må man jobbe for at ting skal skje- og føler at man liksom må jobbe mer jo eldre man blir. Kanskje spesielt når det gjelder å finne seg en partner..

Anonymous poster hash: 5ad2b...458

[kaleidoskop]

Ja de så jo på meg som heldig som ikke hadde noen å forholde meg til, som kunne leve livet. Flørte og ha det gøy.
Og jeg ser på jo dem som heldig som slipper "slitsom dating" ha noen å komme hjem til og ikke være ensom hver kveld.

Så er nok noe i det at man vil ha det man ikke har

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: af432...bd0

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn forrige helg. Var frekk mot flere ukjente menn i fylla, full og bitter pga kjærlighetssorg og flere andre ting.

Skjønte selv at dette må jeg kutte ut.

Tror alle føler det sånn en eller annen gang i livet.

Ingen er så vellykket som de prøver å fremstå på fb osv, alle har noe å slite med.

Helt tragisk hvor perfekt vi liksom skal være utad.

Tenk på alt du har og vær fornøyd med det Du er ung, fri og født i verdens rikeste land og har alle muligheter!! Er du frisk i tillegg så er du griseheldig.

Anonymous poster hash: 76db2...94b

[Kraula]

Jeg har alltid ansett meg som kronisk bitter, uten noe egentlig grunn. Spørs jo veldig på hvordan du er bitter, og hvordan du gir "utløp" for det.

Hva med å dyrke litt vennskap først, og føle at du har det bra sammen med vennene dine? Så senere, kasnkje noen kjenner noen, og du via noen venner blir kjent med en fyr som du kan tenke deg å bli sammen med. Venner og kjente er jo også gode nettverk relatert til diverse jobber, i enkelte bransjer er de essensielle for å få seg jobb.

[Kraula]

Jeg hadde det sånn forrige helg. Var frekk mot flere ukjente menn i fylla, full og bitter pga kjærlighetssorg og flere andre ting.

Skjønte selv at dette må jeg kutte ut.

Tror alle føler det sånn en eller annen gang i livet.

Ingen er så vellykket som de prøver å fremstå på fb osv, alle har noe å slite med.

Helt tragisk hvor perfekt vi liksom skal være utad.

Tenk på alt du har og vær fornøyd med det Du er ung, fri og født i verdens rikeste land og har alle muligheter!! Er du frisk i tillegg så er du griseheldig.

Anonymous poster hash: 76db2...94b

Dette er noe jeg tror veldig mange glemmer å tenke på, dessverre.

For mye Fotballfrue og rosablogger..

[AnonymBruker]

Det er sant. Det som alle andre er høres ofte mye bedre ut enn sånn som "jeg" har det, som sikkert grunner i fasaden som de fleste tar med seg ut døren om morgenen. Ser selv hvordan flere og flere av mine bekjente som er etablerte forsvinner mer og mer inn i parmiljøet og distanserer seg litt fra "oss andre". De lever liksom litt sine egne liv, føles det som.

Det viktige her har jeg funnet ut, er å til en hver tid har andre single venner. Den single har ofte mer tid til rådighet enn den som ikke er det, og med mer tid har man også mer tid til å gruble og beslutte at man er ensom. Jo flere single venner jeg har, dess flere kan jeg finne på ting sammen med eller evt gå ut sammen med:) Ergo: Flere single venner-> mindre ensom og litt mindre peppermø! Hobbyer gjør samme nytten for meg. Tenker jeg mindre så føler jeg meg mer lykkelig og så går ting kanskje litt av seg selv.

Bitterheten føler jeg noen ganger kommer med personligheten, og som det sies her så kommer det jo litt an på hvordan den kommer til uttrykk. Den kan jo komme i form av humor og selvironi, og gjør den det og i moderate mengder tror jeg det tolereres mer av omgivelsene:) Merker det litt selv i hvertfall.

Det er sant som det sies her også at ofte så møter man noen "gjennom noen". Da er det kanskje også dumt å la sjansene gå fra en ved at en heller bruker tiden på å sitte hjemme å "deppe" over hvor mye en ikke har oppnådd i livet, eller å fremstå som bitter "der og da"- for bitterhet er jo alt annet enn attraktivt så man tiltrekker seg ikke akkurat mennesker på den måten. Ved å sitte hjemme å sture går en kanskje glipp av gyldne sjanser til å treffe noen man liker?

Anonymous poster hash: 5ad2b...458