Delt samvær men 10åringen vil ikke til far.

[AnonymBruker]

Vi har hatt delt samvær de siste 6 årene, noe som egentlig ikke har fungert i det hele tatt. Dårlig samarbeid og uenighet. I det siste halve året har far jobbet på båt og barnet vårt har vært mye hos meg.(ca 75% av tiden.) Når hun skal til far så vil hun ikke, gråter sårt.

Etter at hun har kommet dit så ringer hun meg i smug og ber meg møte henne et stykke unna huset til far så han ikke ser oss. Hun er redd han blir sint på henne.

Dette river meg i filler. Det er helt forferdelig å høre henne gråte slik. At hun må ringe meg i smug så ikke pappan blir sint er jo helt grusomt.

HVA kan jeg gjøre for å bedre dette? Gå til sak mot han slik at hun får fast bosted til meg? Hun spurte meg om jeg ikke kunne snakke med noen som kunne bestemme dette for oss. Hun lovet å fortelle alt om hvordan hun følte det.

Stakkar barnet mitt

Anonymous poster hash: 66d35...d0e

[Kontormus]

Vel, da er det kanskje smart og bestille time hos Familievernkontoret og forsøke å diskutere det først i siviliserte former.

[Catlin]

Familievernkontoret bør inn i bilde her.

[Purple Basil]

Vet du hvorfor hun reagerer slik på faren? Ligger det kanskje noe alvorlig bak?

[flinkeceline]

Barnet har egentlig ikke lov til å bestemme selv hvor hun vil bo før hun fyller 16. Allikevel vil jeg tro det legges stor tyngde på nettop dette i en ev. rettsak.

[Gjest Jørild]

Barnet har egentlig ikke lov til å bestemme selv hvor hun vil bo før hun fyller 16. Allikevel vil jeg tro det legges stor tyngde på nettop dette i en ev. rettsak.

De skal høres fra de er 12 år, og da skal det tungtveiende grunner til for at de ikke skal få bestemme selv.

Jeg ville kaldt inn til mekling. Dersom denne ikke fører fram ville jeg hyret en advokat for videre hjelp.

Endret 16. mai 2014 av Jørild

[AnonymBruker]

Barnet har egentlig ikke lov til å bestemme selv hvor hun vil bo før hun fyller 16. Allikevel vil jeg tro det legges stor tyngde på nettop dette i en ev. rettsak.

Nope. 12 år.

Du sikter kanskje til å bo helt for seg selv på hybel, f.eks mens man tar vgs?

For øvrig, jenta er ikke så langt unna 12, år og dersom hun er moden for alderen som 10-åring vil jeg tro de hører på henne.

Anonymous poster hash: 6e7cd...d25

[flinkeceline]

Var litt usikker der, trodde hun var der allerde, altså at det var 10 år på denne.

[Chloe-]

Men hva er årsaken til at hun mistrives hos far?

Å ta henne vekk fra farens hjem er selvfølgelig én løsning, men å finne roten til det vonde - for så å hjelpe til å nøste opp i det, kan være vel så bra en løsning.

[AnonymBruker]

Selvsagt hører du på datteren din, og far bør - dersom han er et oppegående menneske, gjøre alt i sin makt for å gjenopprette positivt samvær.

Jeg ville også snakket mer med henne, og forklart at det kan ta bittelitt tid siden man ikke bare kan bestemme alt selv - og forsøke å gi rom for at hun kan fortelle det dersom noe mer alvorlig ligger bak. Men det er viktig at du trår forsiktig her så hun ikke tror hun må overdrive noe for å få lov til å være hos deg.

Spør rett og slett hva det er som gjør at hun ikke trives særlig der, og at uansett hva det gjelder så skal dere forsøke å finne en god løsning.

Anonymous poster hash: dc36c...3aa

[Kontormus]

Barn kan faktisk ikke bestemme hvor de skal bo når de er 12. Men det veier tungt i en barnefordelingssak. Ved fylte 16 kan de bestemme selv hvem av foreldrene de vil bo hos, og det er ikke noe rettsvesenet ville bruke tid på.

[Tante-Sofie]

Men hva er årsaken til at hun mistrives hos far?

Å ta henne vekk fra farens hjem er selvfølgelig én løsning, men å finne roten til det vonde - for så å hjelpe til å nøste opp i det, kan være vel så bra en løsning.

Jeg er helt enig med deg. Innkall far til en samtale på FVK og ikke ta det bebreidende. Det trenger faktisk ikke være noe hos far som gjør at hun reagerer sånn.

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg minner deg om at det er deres plikt som forsørgere å tilrettelegge for barnet slik at hun vil være hos begge foreldrene.

Du skriver selv at det er dårlig samarbeid og uenighet, dette blir barna veldig påvirket av.

Om barnet hører mye negativt om far, og han i tillegg er lengre perioder borte grunnet jobb er det lett og forstå at hun vil få et negativt forhold til far.

Det er helt normal reaksjon hos barn og kalles lojaliteskonflikt.

Så problemet ligger kanskje ikke bare hos far men kanskje også hos deg. Og stakkars barnet da, som tror at ting er virkelig ille hos far, for det sier mor...

Husk at du vinner ingen rettsak ved å tro at ting ikker er bra! Du må vite.

Og da snakker vi alvorlig saker, ikke at far ikke tilater det samme som du.

Det er mange mødre som har gått i den fellen, der de tror at barna har det best hos de og dermed overfører denne holdningen til barnet, pass deg for det. Det er jo til syvende og sist barnet det går utover, stakkars.

Anonymous poster hash: 2154e...9ac

[AnonymBruker]

Jeg har ALDRI sagt et stygt ord om far, det er omvendt. Han forteller henne om diskusjoner vi har hatt, uenigheter, barnebidrag etc.

Han er glad i henne, det vet jeg. Ville ikke skadet henne med vilje. Likevel skader han henne med å dra henne inn i voksenproblemene.

Hun sier at han ikke snakker med henne, at hun er mye alene.

Vi har vært på utallige meklingsmøter hos fam.vernkontoret, så ikke tro at jeg har prøvd. Det virker som om han har viklet seg inn i sitt eget sinne og bitterhet mot meg og dette går utover datteren vår.

Det er ikke snakk om å ta jenta fra faren ved å gå til sak, men for å la henne slippe å spørre han om å få være hos meg mer.

Anonymous poster hash: 66d35...d0e

[jabx]

Vet han hva hun mener?

[AnonymBruker]

Vet han hva hun mener?

Jeg tror ikke han vet akkurat hva hun føler. Hun er redd han skal bli lei seg. Men han vet at hun vil være mer her

Anonymous poster hash: 66d35...d0e

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg minner deg om at det er deres plikt som forsørgere å tilrettelegge for barnet slik at hun vil være hos begge foreldrene.

Du skriver selv at det er dårlig samarbeid og uenighet, dette blir barna veldig påvirket av.

Om barnet hører mye negativt om far, og han i tillegg er lengre perioder borte grunnet jobb er det lett og forstå at hun vil få et negativt forhold til far.

Det er helt normal reaksjon hos barn og kalles lojaliteskonflikt.

Så problemet ligger kanskje ikke bare hos far men kanskje også hos deg. Og stakkars barnet da, som tror at ting er virkelig ille hos far, for det sier mor...

Husk at du vinner ingen rettsak ved å tro at ting ikker er bra! Du må vite.

Og da snakker vi alvorlig saker, ikke at far ikke tilater det samme som du.

Det er mange mødre som har gått i den fellen, der de tror at barna har det best hos de og dermed overfører denne holdningen til barnet, pass deg for det. Det er jo til syvende og sist barnet det går utover, stakkars.

Anonymous poster hash: 2154e...9ac

Jeg snakker ikke stygt om far. Jeg vil veldig at hun skal ha det bra der og glede seg til å dra til han. Men det sier seg selv at et barn som ikke kan være seg selv når hun er der, ikke har det bra når hun er der.

Hun kan ikke si hun savner meg, hun kan ikke ringe meg når hun vil. Hun har en liten bok der hun skriver og tegner om meg etter hun har lagt seg.

Hans forakt mot meg skinner gjennom når de snakker om meg, eller han vil ikke høre snakk om meg i der hele tatt.

Anonymous poster hash: 66d35...d0e

[AnonymBruker]

Det jeg gjorde var å ta far til side en dag og sa at han skulle våkne opp. Hva han har av meninger ang deg kan han fint ytre til hvem han vil, men at han skal være stille når det kommer til datteren sin.

Kanskje han faktisk ikke selv er klar over at han laster jenta og gjør han klar over at DU vil at de skal ha et forhold?

Sender en klem til deg! Høres ut som en vanskelig situasjon du er i nå.

Anonymous poster hash: bd556...21b

[Nieve]

Jeg og mine søsken bodde fast hos mor, og reiste på besøk til far. Jeg likte ikke å dra dit, fordi jeg følte at han ikke "kjente" oss, vi var nemlig ikke der så ofte, kanskje en gang i året. Jeg var også veldig hjemmekjær på den tiden, og likte ikke å fly alene.

Jeg turte ikke si noe til mor før jeg var rundt 14 (i dramaqueenalderen). Dagen før vi skulle reise brøt jeg ut i gråt til henne og sa at jeg ikke ville. Snille mamma ringte sporenstreks til pappa og sa at jeg ikke hadde lyst å reise, og dermed skulle få bli hjemme. Jeg er evig takknemlig for dette, og etter det fikk jeg bestemme selv når jeg ønsket å reise til ham.

Idag, når jeg er voksen har jeg og pappa kjempegod kontakt, selv om jeg ikke reiser så ofte på besøk, men vi treffes hvis vi er i samme område.

Etter min egen erfaring tror jeg det er viktig å lytte til barnet. Det bør ikke være slik at barnet skal trives 50% av tida og mistrives 50% av tida. Det kan også gå utover tiden hjemme hos deg TS, da barnet kan begynne å grue seg i forkant av tiden hos far. Hvis far ikke er villig å høre på deg, så burde dere kontakte familievernkontoret og få til en løsning. Far burde også få vite hva barnet føler, slik at han får en fair sjanse til å endre sin adferd slik at barnet kan være mer seg selv når hun/han er med far. Hvis han ikke er villig til å lytte er ikke dette en far jeg ville hatt, for å si det sånn.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Familievernkontoret. Nå!

Anonymous poster hash: 76e47...84f