Oppdatering: Stebarn.. igjen..

[Lala]

Jeg skal nå innrømme mine stygge feiltrinn som stemor i håp om at noen andre i min situasjon kanskje kjenner seg igjen og unngår de.

- Jeg har kjempet med min stesønn om min kjærestes tid og oppmerksomhet.

-Jeg har sett på min stesønn som min samboers "problem" og fraskrevet meg alt ansvar.

-Jeg har sett på han som et problem, en byrde, en plage.

Det var bare mas når han bodde hos oss (annenhver uke). Jeg var ikke klar for rollen som stemor. Og det har sikkert gutten oppfattet.

Jeg var 18 i begynnelsen og han 3 år og i trassalderen. Nå er vi 21 og 6 år. Gutten har nok alltid visst at han var elsket av sine foreldre, men nå i ettertid så angrer jeg fælt på at jeg vært en plage. Alt det negative jeg har følt ovenfor han, har egentlig vært ting som har ligget hos meg og ikke han. Herregud, han er jo bare et barn!

Jeg hadde ikke sett han på et par måneder nå siden han har vært bortreist sammen med sin mor. Sambo har snakket med han hver dag, men ikke jeg. Men når vi så han igjen så innså jeg hvor teit jeg har vært. Hvorfor har jeg ikke bare vært glad i han? Han ville fortsatt ha min oppmerksomhet og vise meg de nye tingene sine osv. Barn er ganske utrolige egentlig. NÅ skal jeg gjøre alt i min makt for å få han til å føle at jeg også bryr meg om han!

Så hvis du er en stemor som føler at det bare er mas med stebarna, tenk deg nøye om. Når du er sammen med en mann eller dame med barn, er du forpliktet til å være glad i barna også. Behandle dem som dine egne. Min samboer har selv blitt forskjellsbehandlet, og blir det den dag i dag. Kanskje derfor han har sagt at han ikke var sikker på om vi kunne få barn sammen. Han ville ikke at hans barn skulle oppleve noe lignende. Jeg har trodd at jeg forsto hva han mente, men jeg trodde ikke at jeg var en person som kunne gjøre noe sånt. Nå har jeg akkurat oppdaget at jeg kanskje har vært en slik person likevel. Siden jeg ikke har likt min stesønn mener jeg..

Ekkelt å oppdage slike ting om seg selv, men du verden så glad jeg er for at jeg gjorde det!

[Brunhilde]

Bra innlegg! til deg!

[:-) anna]

:klem2:

Så sant, så sant.

Tror det er de fleste stemødre som føler det slik i perioder. Da er det viktig å vite at slike følelser kan komme, og vite hvordan man best håndterer dem uten at det går ut over barnet.

Men det er ikke alltid enkelt.

[Gjest Anonymous]

Stakkars barn.

Man kan ikke forvente at en 18 åring har forutsetninger til å forstå hvordan en treåring er.Man er jo nesten et barn selv.

Gjør du det som 21 åring til en 6 åring?

[:-) anna]

Hallo... hva har alder med saken å gjøre?

[Lala]

Stakkars barn.

Man kan ikke forvente at en 18 åring har forutsetninger til å forstå hvordan en treåring er.Man er jo nesten et barn selv.

Gjør du det som 21 åring til en 6 åring?

Tja jeg håper da det! Blitt fort voksen for å si det sånn. Selv om det tok litt tid med å forstå akkurat dette med sambos sønn.

Jeg føler meg kanskje litt tilsidesatt når jeg er med sambo på ting sammen med de andre foreldrene, men det har jeg blitt ganske vant til nå. Ja jeg er ung! Men det merkes nok ikke like sterkt nå lenger.

Pga sambo er en del eldre enn meg, har jeg blitt ganske vant til å være med "voksne" mennesker (30 år +). Jeg tar også en relativt tung lederutdanning hvor man blir presset til å vokse opp fort.

Ja når man er 18 er man et barn selv! Og når man ikke er glad i barn eller i det hele tatt vant til barn, blir det vanskelig. Men jeg tror egentlig at det kan være vanskelig for alle som ikke har barn og plustselig få et slags betinget foreldreansvar.

Jeg har blitt glad i barn og ønsker meg sterkt egne barn. Men jeg har jo tantebarn jeg kan låne og ikke minst min samboers sønn. 6-åringer er dessuten mye lettere å ha med å gjøre enn 3-åringer. De går ikke amok om de ikke får alt det de vil ha. De kan furte, men de ser også logikken i ting.

[Zaphirre]

Jeg kjenner meg igjen på mye av det du skriver.

Er foreldrene venner? krangler de ofte?

Det gjør typen min og moren til ungen. Det er det fæleste, jeg ser hvor vondt ungen har det til tider, virker som de glemmer at små gryter har store ører.

Han har jo begynt å bruke det då..

Men det er jo naturlig det..

Har lyst på unge selv jeg og, er bare litt redd for at jeg blir sittende med minsten.

Er redd han ikke blir like glad i andre ungen, det er jo alltid førstemann som blir best behandlet?

[Gjest agurk]

Er redd han ikke blir like glad i andre ungen, det er jo alltid førstemann som blir best behandlet?

Hvor har du det ifra? Aldri hørt om, eller opplevd! Jeg har to gutter, den ene med eksen og nå fikk jeg en med mannen. Men aldri i livet om jeg behandler førstemann bedre enn babyen! Man blir like glad i alle barna sine uansett hvem man får de med!

[Gjest Anonymous]

Ja har ikke alder noe med det å gjøre? En ting er å få egne barn da en er 18, men stå der som 18 åring med en treåring?

Som hun sier, hun likte ikke barn og hadde ikke erfaring.

En treåring i trassalder. Hun har ikke fulgt han de tre årene.

Mange 18 åringer er barn. Eller si det slik, man er hverken barn eller voksen.

[Lala]

Jeg kjenner meg igjen på mye av det du skriver.

Er foreldrene venner? krangler de ofte?

Det gjør typen min og moren til ungen. Det er det fæleste, jeg ser hvor vondt ungen har det til tider, virker som de glemmer at små gryter har store ører.

Han har jo begynt å bruke det då..

Men det er jo naturlig det..

Har lyst på unge selv jeg og, er bare litt redd for at jeg blir sittende med minsten.

Er redd han ikke blir like glad i andre ungen, det er jo alltid førstemann som blir best behandlet?

Sambo og x'n krangler en del ja. Mest om samværsrett.. Hvem som skal være sammen med barnet på høytidene osv.

Sambo er meget flink med sin sønn. Han er en utrolig god far! Nesten for god til tider. Jeg føler det at det er best om han er den strenge, slik at jeg kan skjemme barnet bort litt. Jeg trenger litt goodwill siden jeg ikke naturlig er en som barnet er glad i.

Hvis jeg tolker det du skriver riktig, så er du redd for at ditt barn ikke skal være like viktig som den førstefødte og da sitter du der med et barn og en mann som ikke stiller opp. Isåfall så har jeg også tenkt den tanken ja. Ikke fordi at jeg tror førstemann alltid blir best behandlet, men fordi sambo er redd for at barnet som ikke bor permanent hos oss ikke skal føle seg like elsket. Derfor har jeg tenkt at han kanskje vil prøve litt for hardt på å unngå dette og at dermed blir det vårt felles barn som må lide. Men hvor reell denne trusselen er vet jeg ikke. Jeg vet vel inni i meg at han vil alltid stille opp for de han er glad i og at han har nok kjærlighet til alle. Med sine sterke opplevelser av forskjellsbehandlig tror jeg neppe at han ville akseptert at noen av hans barn skulle opplevd noe lignende.

[Gjest IKKE INNL]

At en så voksen fyr finner seg en jentunge på 18 når han har en tre-åring er i seg selv tåpelig, han kunne sikkert unngått en del problemstillinger hvis han hadde tatt et mer voksent valg der. Kom ikke å si at alder ikke har betydning eller kjærlighet overvinner alt etc, for det er pisspreik. Hadde min eks dratt med seg en tenåring hjem og lekt familie med vår 4 åring hadde jeg antakelig... ja, jeg vet ikke hva. Men jeg hadde iallfall bedt ham bruke god tid, ikke minst fordi ingen 18 åring, uansett hvor moden i hodet, burde dras inn i den situasjonen. Jeg har selv vært "gammel" i hodet fra jeg var ganske ung - det betyr ikke at man mestrer hele livet av den grunn, eller har godt av å forsere vanlig utvikling og modning. Og i tre år har du følt det slik du beskriver her? Stakkars ungen! Har du peiling på hvor mye du har preget ungen? Hvor mange ubevisste signaler og følelser den ungen må ha med seg resten av livet pga det? Hvor mye et barn vet inni seg hva som skjer, selv ting som ikke blir sagt høyt? I tilleg takle konflikten mellom mamma og pappa. Fytterakkern.

Nok et eksempel på voksnes egoisme - eget kjærlighetsliv går foran barnet. Jeg blir bare dritsur på sånt.

Men jeg er glad for barnets skyld at du har tatt til vettet, selv om det tok lang tid. Håper dere klarer et langvarig forhold, så barnet ikke får TO samlivsbrudd og må gjennom hele greia igjen. Stå på, og lykke til!!

[Rubina D]

Alder har ingen betydning spør du meg. Foreldrene mine var 15 og 19 år da jeg ble født. Ingen samlivsbrudd fordi de aldri forsøkte å bo sammen. Jeg har vokst opp hos min mor og hadde en stefar som flyttet da jeg var 6 eller 7 men har hatt en hel haug stemødre. Disse har vært godt voksne, men ingen av dem har taklet rollen spesielt bra bortsett fra en.

Min mor var bare ett barn da jeg ble født, men jeg ville ikke byttet henne bort for noen ting i verden. I dag er hun 40 år og verdens beste mormor til mine skjønne prinser.

Kjærlighet måles ikke i aldersforskjell. Jeg kjenner flere tenåringer som er mer modne i topplokket enn mange 30 åringer.

[Lala]

At en så voksen fyr finner seg en jentunge på 18 når han har en tre-åring er i seg selv tåpelig, han kunne sikkert unngått en del problemstillinger hvis han hadde tatt et mer voksent valg der. Kom ikke å si at alder ikke har betydning eller kjærlighet overvinner alt etc, for det er pisspreik. Hadde min eks dratt med seg en tenåring hjem og lekt familie med vår 4 åring hadde jeg antakelig... ja, jeg vet ikke hva. Men jeg hadde iallfall bedt ham bruke god tid, ikke minst fordi ingen 18 åring, uansett hvor moden i hodet, burde dras inn i den situasjonen. Jeg har selv vært "gammel" i hodet fra jeg var ganske ung - det betyr ikke at man mestrer hele livet av den grunn, eller har godt av å forsere vanlig utvikling og modning. Og i tre år har du følt det slik du beskriver her? Stakkars ungen! Har du peiling på hvor mye du har preget ungen? Hvor mange ubevisste signaler og følelser den ungen må ha med seg resten av livet pga det? Hvor mye et barn vet inni seg hva som skjer, selv ting som ikke blir sagt høyt? I tilleg takle konflikten mellom mamma og pappa. Fytterakkern.

Nok et eksempel på voksnes egoisme - eget kjærlighetsliv går foran barnet. Jeg blir bare dritsur på sånt.

Men jeg er glad for barnets skyld at du har tatt til vettet, selv om det tok lang tid. Håper dere klarer et langvarig forhold, så barnet ikke får TO samlivsbrudd og må gjennom hele greia igjen. Stå på, og lykke til!!

Jeg tar imot pepper. Forstår at jeg fortjener det. Derfor skrev jeg innlegget innlogget. Stå frem. Jeg har også snakket med min samboer om dette og innrømmet alt.

Må bare utheve at jeg ikke har vært direkte slem mot min stesønn. Jeg har hoppet trampoline med han, lekt med biler sammen med han, vært med på ferier med han. Vi har kost oss også!

Men det er særlig min kjære som har fått gjennomgå. Jeg la aldri skjul på at jeg mislikte at sønnen var så mye hos oss. Hver gang han fortalte stolt om noe sønnen hadde klart, så dempet jeg gleden med å fortelle at det var jo ikke stort for... Osv. Jeg har vært en heks og jeg forstår ikke hvordan han har holdt ut.

Det er gjennom den dårlige stemningen jeg har skapt mellom min samboer og meg, at jeg får dårlig samvittighet ovenfor min stesønn. Jeg håper at han ikke har tatt skade av det. Han har nok merket det, så derfor føler jeg nå at det er min oppgave å rette dette opp slik at han ikke bærer det med seg videre. Jeg må vise at jeg setter pris på han og at det er koselig å være med han. Fra nå av er det kun glade følelser han skal oppfatte når han er hos sin far og meg. Jeg håper at det hjelper. Det er jo ikke så mye jeg får gjort med fortiden mener jeg.

Jeg håper at dersom noen her inne har ubevisst hatt de samme følelsene som meg, at de tenker seg litt om og begynner å tenke på barnas beste.

Jeg vet ikke akkurat hvor aldersbetinget slike følelser er.. Jeg ville tro at sannsynligheten er større når man er såpass ung som jeg var/er, men jeg tror også at livserfaringer og selvinnsikt har vel så mye å si.

[Gjest 2ne]

Kjempebra at du ser dette... Tror han er heldig som har deg, og hvis du og din sambo er dedikerte til hverandre også, så går dette bra.

[:-) anna]

Lurer på om det finnes noe forskning på forhold mellom steforeldre og stebarn. Moderne familier rett og slett.

For er det gitt at en stemor har like stor påvirkningskraft som en mor?! Klart et barn merker aversjon fra et annet menneske, og det påvirker et barns forhold til vedkommende. Men man skulle jo tro at graden av påvirkning er avhengig av hvem vedkommende er i forhold til barnet.

For eksempel så kan følelsen av ikke å være likt ha enorme følger om det er mamma eller pappa som sender signalene. Men om det er en inngiftet tante som sender signalene så betyr det ikke så mye.

Om mamma og pappa er gode og trygge, så er det jo ikke gitt at negative signaler fra en stemor har så store konsekvenser som om de samme signalene kom fra pappa eller mamma.

Jeg vet ikke altså... men håper at noen forsker på slikt.

[Gjest Anki]

Synes det er kjempebra at du ser dette og nå tenker på å være snillere mot stesønnen din! Det er IKKE lett å være stemor, jeg har fire stesønner, og noen ganger tenker jeg bare at jeg skulle ønske de kom tilbake om tre mnd istedenfor en uke...

Men jeg har to barn selv da, som jeg også selvsagt kan oppleve som slitsomme, og skjønner at noen dager er bare verre enn andre. Det er nok ikke like lett for deg å vite hva som er rett og galt alltid, for du har ikke andre barn å sammenligne med.

Lykke til med oppdragelsen, du virker som en reflektert jente tross din unge alder, dette går nok bra skal du se. Barn har heldigvis lett for å tilgi, så han er nok fortsatt klar for å hoppe på trampolinen og vise deg lekene sine!

[Lala]

Nå fungerer vi veldig fint sammen som familie.

Og jeg merker at jeg tør mer og mer å engasjere meg i barnets aktiviteter.

Jeg får bare igjen 10 ganger tilbake for den innsatsen jeg gjør. Gjør jeg noe for stesønnen min, så blir han så glad og han viser det på en så god måte at jeg bokstavlig talt til og med har blitt så rørt at tårene har kommet i øyekroken. Han roper faktisk oftere og oftere på meg når det er noe. Når jeg setter grenser (som hans far er heller dårlig til), så retter han seg etter de og klager ikke det grann. Det virker faktisk som han på en merkelig måte ønsker det. Selvsagt spør han "hvorfor det", men da forklarer jeg hvorfor og han godtar det. Han er en såå flink gutt han og jeg blir så stolt.

I det hele tatt, så har forholdet vårt utviklet seg i en veldig positiv retning..

[Gjest Maikana]

:blomst_opp: til Lala for å tørre å innrømme sine feil og for å klare å være så reflektert i en situasjon som slettes ikke alltid er så enkel.

[Sita]

Så flott at ting har ordnet seg i positiv retning for deg/dere

[Gjest Tina28]

Bra at du har et så mye bedre forhold til stebarnet ditt.

Men man er ikke FORPLIKTET til å være glad i stebarna,

og vertfall ikke å være glad i dem som sine egne.

Jeg vet om mange stemødre som aldri har klart eller vil klare å bli glade i stebarna sine som sine EGNE.

Det kommer aldri jeg til å bli.

Men de fortjener RESPEKT. Og gjerne like dem.

MEN, INGEN er forpliktet til å være glad i dem, det er noe som må komme NATURLIG og ikke presses på.

Jeg håper at jeg en dag vil være glad i stebarnet mitt, men jeg kommer ALDRI til å elske barnet,som MITT EGET.