Å være pårørende til noen som er veldig krevende/vanskelige

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som sliter med en uhelbredelig og alvorlig sykdom.

Sykdommen i seg selv er ikke dødelig, men hun kan nesten ikke gå og har mange andre problemer som gjør at hun ikke kan leve et vanlig liv.

Hun har også dyp depresjon, men nekter å ta i mot hjelp. Humøret kan svinge voldsomt fra dag til dag og gjør det bare enda verre å forholde seg til henne. Hun klager veldig mye, er selvmedlidende, kjefter og kan bli sur for ingenting. Antidepressiva har hjelpt bra men hun slutter med dem i skjul og blir rasende om vi nevner det. Hun har ikke brukt for det, for hun er ikke psykisk syk sier hun.

Hun bor for seg selv og har hjemmehjelp og hjemmesykepleier 1 gang per uke. Ellers hjelper jeg med innkjøp,matlaging (hun spiser veldig lite og jeg føler jeg må påse at hun spiser nok), vasking av klær osv..Jeg besøker henne noen ganger i uken og hun ringer ofte til meg flere ganger daglig.Noen ganger orker jeg ikke ta telefonen..men samtidig føler jeg at jeg må - i tilfelle noe har alvorlig har skjedd.

Problemet mitt er at jeg snart ikke orker henne mer.Jeg er glad i henne men ingenting jeg gjør hjelper liksom.Veldig mye av tilværelsen min dreier seg om henne og hennes behov.

Jeg er i 30-årene og føler at hele livet mitt er i ferd med å bli ødelagt.

Har ikke overskudd til karriere eller kjæreste oppi dette. Kjenner at jeg er i ferd med å bli deprimert selv. Min bror er opptatt med familie og bor langt unna.

Derfor faller det meste av ansvaret på meg og min far. Han er like utslitt som meg og jeg er redd han skal bli alvorlig syk av alt stresset. Noen ganger kunne jeg ønske hun var død,uansett hvor fælt det høres ut.Får dårlig samvittighet av å tenke det,men slik er det.

Noen som har opplevd lignende som pårørende?

Jeg synes det bare er "solskinnshistorier" om pårørende overalt. Men det må da være andre som har "vanskelige" pårørende. Hva kan jeg gjøre?

Jeg orker snart ikke mer

Anonymous poster hash: daea6...b34

[Gjest Raptuza]

Kan det være demens eller alsheimer? Da kan pasienter ha mye sinne og aggresjon. Kansje verdt å undersøke.

[AnonymBruker]

Du trenger noen å snakke med, tror jeg.

Her er en liste over pårørendeorganisasjoner innen psykisk helse: http://www.erfaringskompetanse.no/samarbeid/bruker-og-paaroerendeorganisasjoner

Og her er en liste over pasientorganisasjoner for en rekke sykdommer (og forhåpentligvis din mors): https://helsenorge.no/Helsetjenester/Sider/Brukerorganisasjoner.aspx

Ofte hjelper det å snakke med noen som kjenner problemstillingen. Jeg er sikker på at hvis din mor ikke hadde denne sykdommen så hadde hun ikke ønsket at du brukte alle krefter på henne i stedet for ditt eget liv. Derfor håper jeg at du kan jobbe frem mot å sette noen grenser som gjør at det er plass til ditt liv også. Det bør du være ærlig på mot din far også. Faren din trenger helt sikkert også støtte, men du skal ikke være den eneste de har.

Denne sangen hjelper meg når jeg føler at hele verden hviler på mine skuldre:

Anonymous poster hash: 9e399...72e

[AnonymBruker]

Prøver lenke til sang en gang til:

Anonymous poster hash: 9e399...72e

[AnonymBruker]

Prøver lenke til sang en gang til: Anonymous poster hash: 9e399...72e

Argh! http://m.youtube.com/watch?v=xwfjfQji6lU

Anonymous poster hash: 9e399...72e

[AnonymBruker]

Takk dere, for tips, link og sang

ts

Anonymous poster hash: daea6...b34

[AnonymBruker]

Skal du ha det slik, så blir det slitsomt for deg. Du skal besøke din mor for hyggen også, ikke bare nytten.

Ta en prat med hennes lege, si hvordan det er. Mulig at sykepleier kan gi henne medisinen som de ser på? Tenker da på antidepresiva.

Anonymous poster hash: 824a0...bf9

[AnonymBruker]

Kan det være demens eller alsheimer? Da kan pasienter ha mye sinne og aggresjon. Kansje verdt å undersøke.

Har du sett for mye på Hotel Caesar?

Anonymous poster hash: b650d...c85

[Novemberellie]

Selv om man er syk har man ingen rett til å oppføre seg bedritent.

Hadde jeg vært deg hadde jeg sagt klart og tydelig ifra om at hun enten får oppføre seg skikkelig ovenfor deg ellers så får hun klare seg med hjelpen hun får fra instanser.

Ingenting godt vil komme ut av at du også blir deprimert og utslitt.

For å kunne ta seg av andre må man også ta vare på seg selv.

Endret 14. mai 2014 av Novemberellie

[AnonymBruker]

Skal du ha det slik, så blir det slitsomt for deg. Du skal besøke din mor for hyggen også, ikke bare nytten.

Ta en prat med hennes lege, si hvordan det er. Mulig at sykepleier kan gi henne medisinen som de ser på? Tenker da på antidepresiva.

Anonymous poster hash: 824a0...bf9

Bare for å kommentere siste setning: Med mindre hun er under tvungen psykiatrisk behandling så kan hun ikke tvinges til å ta medisinene.

Anonymous poster hash: 36004...a38

[AnonymBruker]

Mye av det du gjør er faren din sine oppgaver. Blir han for sliten, må de søke hjelp. Du kan ikke gjøre alt.

Anonymous poster hash: dcf00...862

[AnonymBruker]

Bor hun sammen med din far? Ta ham med på to ukers ferie, og varsle kommunen at dere gjør det.

Søk om mer hjelp hjemme.

Søk om avlastning (for din far).

Søk om omsorgsbolig.

Hvem følger opp mht fastlegen? Din far bør snakke med sin egen lege om belastningen, og du kan godt snakke med din.

Slutt å følg opp så mye. Dere kommer ikke til få mer hjelp så lenge dere gjør alt.

Meld deg og din far inn i pårørendeforening, det finns sikkert for den uhelbredelige sykdommen.

Anonymous poster hash: 80e8a...61e

[Marikken]

All sympati til deg TS, har vært i en lignende situasjon selv og man føler virkelig at ingenting hjelper. Uansett hva man gjør så blir det aldri "nok".

Det eneste jeg kan råde deg til (i tillegg til de rådene du allerede har fått) er å begynne å sette grenser. Din mor kommer sikkert ikke til å like det og det kan fort bli både diskusjoner og såre situasjoner som resultat - men på etellerannet tidspunkt så er du nødt til å ta hensyn til deg selv også. Kanskje en slik situasjon kan få din mor til å ta i mot mer hjelp for sin sykdom utenifra? Kan det fungere som en slags øyeåpner for henne?

Du og din far bør sette dere ned, gjerne sammen med noen utenforstående, og lage en slags ramme for hvordan dere skal forholde dere til sykdomsbildet og de utfordringer dette medfører. Hvis mulig så ville jeg tatt en prat med fastlegen og vurdere om dere kan søke om utvidet hjemmehjelp for din mor, min erfaring er at det må gå den veien for å ha noen effekt (direkte kontakt med hjemmehjelpen her hvor jeg bor gir "ingen" resultater...)

Uansett lykke til - det er tungt å være en pårørende også!

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode råd alle sammen.Her er flere ting jeg skal undersøke nærmere.

Jeg ser litt lysere på situasjonen nå.

ts

Anonymous poster hash: daea6...b34

[AnonymBruker]

Hvis faren og moren din bor samme, så er klessvask og matlaging hans jobb.

Anonymous poster hash: 794f5...049