Kom dere over den tøffe tiden ? - Del din solskinnshistorie :)

[Gjest Blubbs]

Hele kvinnguiden er full av tråder hvor folk er i dårlige forhold, eller forhold som er inni en tøff periode.

Innimellom kan jeg lese kommentarer hvor noen skriver en lykkelig historie, fra egen erfaring. - Noe som er veldig oppløftende.

Jeg er selv i ett forhold for øyeblikket, hvor vi har det veldig tungt. Dumme valg er tatt, jeg har tilgitt, men vi sliter med å komme oss fremover. Dårlig kommunikasjon, dårlig selvtillitt, mye småkrangling, og usikkerhet.

- Så jeg kunne gjerne tenke meg å høre gode historier.

Kan du som har vært i ett forhold, hvor dere hadde en dårlig periode, men kom over det, dele litt med meg? Om det var pga. utroskap, forskjeller, krangling, avstand, uansett. Del gjerne! Eventuelt, hvor lang tid dere brukte, er ting greit i dag, hva skjedde, hva ble gjort (hvilke verktøy brukte dere) for å gjøre ting bedre?

[Plommetreet]

Tiden og gode venner leger alle sår.

Og sjokolade... Og en pusekatt.

[Gjest brutal_mann]

Har ikke direkte de erfaringer du etterlyser, men det er ingen tvil om at et bevisst forhold til hva en sier og hva en gjør er alfa og omega for et forhold. Det viktigste er at begge må ønske det samme av fremtiden. Hvor an skal bo, skal en ha barn, skal en ha kjæledyr (og i så fall hva slags), hvordan organiserer en husarbeid osv. Deretter så må begge være villige til å gi av seg selv på dager der en har overskudd. Hvis en skulle være uheldig å såre motparten så må en være villig å krype til korset og innrømme og angre sine feil. Alt i alt må en ønske den andre alt godt, uten å utslette sin egen identitet og uavhengihet. Da er det viktig at en tør sette ord på følelser og tanker en måtte ha uten at en skal være anklagende.

Lev etter regelen; Elsk meg mest når jeg fortjener det minst. Der er da jeg trenger det mest.

[AnonymBruker]

Jeg sluttet i jobben slik at vi kunne få mere tid til hverandre, det ble veldig usikkerhet fordi vi gjorde hver våres ting dagen-lang.

Nå er jeg husmann å hun jobber deltid å vi har det perfekt, har lite med penger men penger er ikke alt.

Anonymous poster hash: b659c...985

[Anglofil]

Jeg gikk offisielt fra min eksmann for tre måneder da jeg fant ut at jeg rett og slett fortjente bedre. Da tenker jeg blant annet på vold etc jeg ble utsatt for.

Uansett, jeg traff min samboer for tre måneder siden, og det var han som fikk meg til å tørre å ta det offisielle steget videre (i praksis var ekteskapet over lenge før dette, og hadde også sagt at jeg ville skille meg en god stund før det skjedde). Samboeren min har vært der for meg i de aller mest tøffe periodene. Og selv om han visste at jeg hadde med meg en ganske stor bagasje ift de erfaringene jeg satt igjen med, har han hele tiden vært ufattelig tålmodig og snill.

Poenget er at vel at man ikke bør finne seg i å bli tråkket på, og ta grep når man føler at man han det vondt. Jeg hadde det vondt, og med god hjelp fra min kjære har vi kommet oss gjennom noen tøffe tak. For det er ikke bare-bare å gå over i et nytt forhold når man føler seg ganske nede, og begynner å lure på om man egentlig er verdt noe som helst.

Mvh Yvonne

[Destruit]

Jeg vet ikke om dette teller i denne kategorien, men ; Jeg traff en gutt på ungdomsskolen , som ble min aller første skikkelig kjæreste. Vi hadde ett lidenskapelig opp og ned forhold , som de fleste tenåringer kanskje har ? Han satte standarden for alle de jeg har kommet borti i årene etterpå, en skikkelig mann, allerede som gutt. Men Det hele endte med at vi gikk fra hverandre for siste gang da vi skulle begynne på videregående. Lidenskapen var der fortsatt, men vi var begge for unge og ikke minst hormonelle til å få ett samkjørt forhold. Vi fant oss begge noen på ny, årene gikk , jeg flyttet til en ny by, og startet "på nytt" etter endt utdanning.

7 år skulle det gå fra jeg flyttet, til vi møttes ansikt til ansikt igjen. Vi snakket en sjelden gang over meldinger , og oppdaterte litt underveis.

Jeg hadde en eksperimentell periode der jeg rett og slett innledet kjærlighetsforhold med en kvinne. Og vi holdt sammen noen år, før også det tok slutt.

Så en vakker vinterdag , kom vi plutselig i snakk igjen, jeg og han. Jeg skulle hjem til familien min i hjembyen vår, og vi avtalte rett å slett å møtes .

Vi har begge tenkt ofte på hverandre over årenes løp. Vi ble hverandres målestokk på en sjelevenn, og tilfeldighetene førte til at vi på daværende tidspunkt var frie og franke begge to. Og gnisten som aldri ble slukket, blusset opp igjen i full fyr og flamme.

Vi har nå vært sammen noen år, er samboere og vi skal være hverandres resten av livet. Det var alltid ment å bli oss to. Vi utfyller hverandre, på måter jeg ikke forstår, men setter dypt pris på.

Vi har hatt mange hindre på veien hit vi er nå, men vi har alltid løst det. For det skal være oss to, det har vi bestemt oss for. Det finnes ingen andre muligheter enn å jobbe seg gjennom alt av utfordringer vi måtte støte på.

Og de eneste verktøy man noensinne kommer til å trenge for å kunne komme seg gjennom vanskelige tider er dyp kommunikasjon ( snakk heller noe til døde enn å tie om det) , og uforbeholden tillit.

Man må bestemme seg for at enten så skal / kan man stole fullt og helt på partneren sin, eller så kan man ikke stole på partneren sin , og da er det ikke lenger noe å hente.

Og man må begge være enige om at forholdet er verdt å kjempe for, uansett hvor dype daler eller høye fjell man må bestige.

Jeg var utrolig heldig som traff han som ung. Fornuftig som levde ett liv i etterkant å fikk mange erfaringer på veien. Og ekstremt lykkelig over å ha han ved min side . For uansett hva vi møter på, så vet jeg med sikkerhet , at vi møter det sammen.

❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

Det er nå litt over ett år siden han var utro. Jeg begynner endelig å følge meg trygg igjen. Det har vært slitsomt, men vi har begge jobbet for å komme oss videre, særlig han for å gjøre meg trygg. Jeg har også skjerpa meg på å f.eks snoke på hans facebook osv, da jeg ikke lenger er like mistenksom overfor han. Ting går bedre, noen solskinnshistorie er det kanskje ikke, men vi har kommet oss gjennom en krise, og kvittet oss med bitterhet, mistro og paranoia - samtidig vil det nok alltid være sårt.

Anonymous poster hash: 6df9a...319

[WinterDawn]

De aller fleste forhold har opp- og nedturer, og vårt er intet unntak.

Har vært noen tøffe oppvaskperioder som har satt spor i oss begge, men som vi til slutt har jobbet oss gjennom. Alt fra utfrysning av familien (min), sjalusi, heftig krangling, drittoppførsel (fra begges side!), usikkerhet, flørting med andre osv. Høres ut som et fjortisforhold, men vi er både etablerte og unge voksne.

Etter å ha gått ut av et rolig og stabilt forhold som varte seks år, ble det litt av en overgang for både meg og ham (dette er hans første ordentlige forhold).

Etter tre år sammen, har vi funnet balansen. Vi krangler fortsatt så fillene fyker innimellom, men det er svært sjeldent. Vi er i harmoni. Vi slapper av sammen. Vi koser oss, ler, har det gøy, og stoler på hverandre.

Vår kur? Langvarig arbeid med tillit og kommunikasjon. Kjærligheten har vært til stede hele tiden, men evnen til å snakke sammen uten å knuse tallerkener har vært langt borte. Nå klarer vi å snakke sammen om ting som er vanskelig, og vi stoler på hverandre. Vi finner på ting hver for oss, og sammen. Men jeg må innrømme at jeg savner ham omtrent idet han går ut av døra. Aldri opplevd sånne følelser før.