"dårlig" forhold til pappa

[AnonymBruker]

Dette problemet har egentlig veid veldig tungt over meg hele livet. Jeg er 22 år nå, og har flyttet hjemmefra.

jeg har skilte foreldre og har bodd mest hos mamma hele livet. Men har i perioder også bodd 50/50 mellom pappa og mamma. det har vært mamma som er den jeg deler mest med og er tettest med.

Pappa har jeg alltid hatt mer overfladiske samtaler. Og jeg er jo ikke redd for han, men jeg er veldig konfliktsky ovenfor pappa. Grunnen vet jeg ikke helt, og han har også flere ganger sagt til meg at jeg må si mer ifra. alikevel har jeg aldri klart det. Det føles litt som at det ligger veldig bånd på følelsene mine når jeg er med han, og jeg føler heller ikke at jeg blir sint på han en gang, fordi det sitter så dypt.

Jeg føler at jeg er en annen person når jeg er med pappa enn når jeg er med mamma (og mange andre). Jeg føler alltid at jeg må bevise noe for pappa. Han er en veldig smart, intelektuell, en ganske moderne pappa som har greie på mye.

Pappa har nok hatt sine kamper i livet, og har i perioder vært veldig fjern i livet mitt, når jeg var liten var mamma så godt som alene mor (jeg husker ikke dette så godt), I tenårene og nå har han også hatt perioder hvor han kan være i rommet, men ikke tilstede alikevel. Og med min usikkerhet ovenfor han blir jo ikke bedre av dette. jeg kan fortelle ting om livet mitt også følger han ikke med. Dette sårer og gjør også at jeg ikke klarer å inkludere han i livet mitt og åpne meg.

Jeg har alltid forsøkt å forbedre mitt og pappas forhold, men det stopper opp, jeg legger mye skyld på meg selv, og får nesten heller ikke lyst til å snakke ordentlig med han for det er så sårt og vanskelig.

Jeg er egentlig litt over gjennosmittet flink å snakke med følelser, men med pappa stanser det helt opp.

Nå er han igjen i en fjern periode, han har mye jobb, og en av søskenene mine krever endel. Jeg blir både sint og såret på han for at han ikke tar litt ansvar, blir flau og sint over mine følelser.Jeg synes det er veldig pinlig at jeg har et så dårlig forhold til min egen far, og også at jeg ikke klarere å ta tak i det. Jeg får helt jernteppe og problemer med å snakke ordenlig med han.

Jeg bor i Bergen og studerer, og nå hjemme på ferie, så tar han lite intiativ til å møtes, han har sagt at jeg bare må kontakte han om jeg vil sees, men det ender opp med at jeg ikke gjør det fordi jeg synes det er for vanskelig akkurat nå, tøft å være der og føle at han ikke er tilstede, og vil at det er han som skal ville møte meg. Jeg føler på nåværende tidspunkt t det er lettere å ikke møte han, og skåne følelsene mine på denne måten, enn å møte han og føle at vi ikke kommuniserer mer enn om hans jobb, og veldig overflasiske ting i mitt liv.

Jeg vet ikke helt poenget med innlegget, men vil gjerne ha litt input/råd fra dere? Noen som har/har hatt det lignende?

Anonymous poster hash: 32adb...b5c

[AnonymBruker]

Vil legge til at jeg og pappa på mange omeråder er like, vi deler en del interesser, som musikk, film og kunstinteresse. Men jeg føler ofte at pappa kan være veldig kritisk til det jeg sier, og dette gjør jo at jeg har problemer med å komme med mine meninger fordi jeg synes det er vanskelig når pappa motsier meg. Jeg vet jo igjen at han gjerne vil at jeg skal være åpen og personlig med han. Så befinner meg alltid i et forsøk på å balansere dette, som er slitsomt. Jeg tenker veldig mye over hva jeg gjør og sier når jeg er med pappa.

Jeg føler også at jeg generelt har en tendens til å opphøye tidligere kjærester til "guder" på samme måte som jeg gjør litt med pappa. Så ser et lite mønster her.

- TS

Anonymous poster hash: 728dd...8e8