Kunne du datet meg?

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne, 40+, voksne barn, vil bo alene. Og jeg er ufør. Min hverdag er enkel og jeg forsøker å leve så balansert jeg kan. Ikke røyk og ellers noenlunde frisk, men kan ikke leve et liv med mye stress og kaos.

Jeg ser mange skrive at dersom en kvinne er ufør, er hun uaktuell som partner. Jeg har derfor null forventninger til å møte en mann. Men hva slags utfordringer tror dere egentlig at jeg vil ha i et forhold når dere ikke vet hvorfor jeg er ufør?

Noen balanserte mennesker her som vil svare?

Anonymous poster hash: ce467...0a2

[Timza]

Ufør er en negativ. Har du andre positive ting ved deg som kan veie opp? Av det jeg vet til nå så hadde jeg sagt nei.

Endret 14. mai 2014 av Timza

[AnonymBruker]

Nå er det ikke akkurat mannfolk som sitter på kvinneguiden man vil date.. så om du får negative svar her ville jeg ikke tenkt så mye på om jeg var deg.

Anonymous poster hash: 4d135...871

[AnonymBruker]

Kommer helt an på hvorfor du er ufør, det.

Rullestolbruker o.l. går greit, men ikke psykiske problemer.

Anonymous poster hash: acc04...bfd

[AnonymBruker]

Nå er det ikke akkurat mannfolk som sitter på kvinneguiden man vil date.. så om du får negative svar her ville jeg ikke tenkt så mye på om jeg var deg.

Anonymous poster hash: 4d135...871

Det er jeg klar over

Anonymous poster hash: ce467...0a2

[AnonymBruker]

Ufør er en negativ. Har du andre positive ting ved deg som kan veie opp? Av det jeg vet til nå så hadde jeg sagt nei.

Jeg kan si at du vet om meg fordi vi har diskutert en del.

Anonymous poster hash: ce467...0a2

[AnonymBruker]

Kommer helt an på hvorfor du er ufør, det.

Rullestolbruker o.l. går greit, men ikke psykiske problemer.

Anonymous poster hash: acc04...bfd

Det er ikke psykisk, men jeg sitter heller ikke i rullestol.

Anonymous poster hash: ce467...0a2

[AnonymBruker]

Det er ikke psykisk, men jeg sitter heller ikke i rullestol.

Anonymous poster hash: ce467...0a2

Vel, så lenge det er et kroppslig problem og ikke et psykisk problem er ikke uførhet et stort problem for meg.

Anonymous poster hash: acc04...bfd

[AnonymBruker]

Du skriver at du er relativt frisk, og vil bo alene. Det løser en del av problemene jeg hadde vært redd for.

Når det er sagt kjenner jeg flere uføre, og noen av "problemene" de hadde tilført i et forhold er for eksempel:

- Å måtte ha det stille rundt seg, helst litt dunkel belysning. Jeg liker å ha på musikk ofte, ha godt med lyd på når vi ser en spennende film osv.

- Lite energi/blir fort sliten. Jeg hadde vært redd jeg måtte stå for det meste av matlaging, husarbeid osv, og at vi kanskje ikke hadde fått så mye tid sammen om du f.eks var en av dem som brukte opp energien tidlig og måtte legge deg nedpå etter hvert.

- Jeg hadde vært redd det kunne begrense mine muligheter til å ta deg med på ting. Ferieturer, turer i fjellet, båttur, siden jeg ikke vet hva du orker/klarer.

- Ei jeg kjenner har store problemer med folkemengder. Jeg hadde vært redd vi aldri kunne gått på kino, gått i byen sammen på17 mai, gått ut med venner, dratt på restaurant.

Jeg hadde nok rett og slett vært redd for at du skulle begrense det aktive livet jeg ønsker meg, hvis ikke jeg visste annet enn at du er ufør.

Hadde jeg visst hvorfor du er ufør, og jeg allerede var interessert, ville jeg prøvd å finne måter å tilrettelegge slik at vi begge ble tatt hensyn til, og begge kunne være fornøyde.

Anonymous poster hash: 0e121...1aa

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne, 40+, voksne barn, vil bo alene. Og jeg er ufør. Min hverdag er enkel og jeg forsøker å leve så balansert jeg kan. Ikke røyk og ellers noenlunde frisk, men kan ikke leve et liv med mye stress og kaos.

Jeg ser mange skrive at dersom en kvinne er ufør, er hun uaktuell som partner. Jeg har derfor null forventninger til å møte en mann. Men hva slags utfordringer tror dere egentlig at jeg vil ha i et forhold når dere ikke vet hvorfor jeg er ufør?

Noen balanserte mennesker her som vil svare?

Anonymous poster hash: ce467...0a2

Jeg skulle gjerne ha datet deg hvis jeg ikke hadde vært gift.

Anonymous poster hash: 5d4b2...2ea

[AnonymBruker]

Det er utrolig mange fordomsfulle mennesker her i landet, og som dermed

sier at de absolutt ikke ville vært i ett forhold med noen som er ufør.

Jeg vil tro at det er fordi de ikke alltid skjønner eller forstår at det faktisk

kan være reelle grunner til at noen er ufør.

Selv er jeg 100% frisk og i full jobb, men min samboer er ufør av veldig

reelle grunner. Og jeg ville absolutt ikke droppet han for en frisk mann. '

Det har sine fordeler og sine ulemper. Det er ikke alltid lett, og i perioder

har jeg tenkt at mitt liv ville blitt enklere med en frisk mann.

Men man velger ikke hvem man elsker. Og selv om han er ufør, og tidvis

veldig syk uten krefter til noe, så er han en fantastisk mann og far, som

elsker oss og setter mer pris på oss enn noen annen mann kunne gjort.

Så for meg er ikke ufør noe som spiller inn på om man velger å etablere ett

forhold med personen. Det er hvem man forelsker seg i.

Anonymous poster hash: 47320...e8f

[AnonymBruker]

Du skriver at du er relativt frisk, og vil bo alene. Det løser en del av problemene jeg hadde vært redd for.

Når det er sagt kjenner jeg flere uføre, og noen av "problemene" de hadde tilført i et forhold er for eksempel:

- Å måtte ha det stille rundt seg, helst litt dunkel belysning. Jeg liker å ha på musikk ofte, ha godt med lyd på når vi ser en spennende film osv.

- Lite energi/blir fort sliten. Jeg hadde vært redd jeg måtte stå for det meste av matlaging, husarbeid osv, og at vi kanskje ikke hadde fått så mye tid sammen om du f.eks var en av dem som brukte opp energien tidlig og måtte legge deg nedpå etter hvert.

- Jeg hadde vært redd det kunne begrense mine muligheter til å ta deg med på ting. Ferieturer, turer i fjellet, båttur, siden jeg ikke vet hva du orker/klarer.

- Ei jeg kjenner har store problemer med folkemengder. Jeg hadde vært redd vi aldri kunne gått på kino, gått i byen sammen på17 mai, gått ut med venner, dratt på restaurant.

Jeg hadde nok rett og slett vært redd for at du skulle begrense det aktive livet jeg ønsker meg, hvis ikke jeg visste annet enn at du er ufør.

Hadde jeg visst hvorfor du er ufør, og jeg allerede var interessert, ville jeg prøvd å finne måter å tilrettelegge slik at vi begge ble tatt hensyn til, og begge kunne være fornøyde.

Anonymous poster hash: 0e121...1aa

For et helt uforventet herlig svar fra en mann på kvinneguiden!

Anonymous poster hash: e35c6...011

[AnonymBruker]

Du skriver at du er relativt frisk, og vil bo alene. Det løser en del av problemene jeg hadde vært redd for.

Når det er sagt kjenner jeg flere uføre, og noen av "problemene" de hadde tilført i et forhold er for eksempel:

- Å måtte ha det stille rundt seg, helst litt dunkel belysning. Jeg liker å ha på musikk ofte, ha godt med lyd på når vi ser en spennende film osv.

- Lite energi/blir fort sliten. Jeg hadde vært redd jeg måtte stå for det meste av matlaging, husarbeid osv, og at vi kanskje ikke hadde fått så mye tid sammen om du f.eks var en av dem som brukte opp energien tidlig og måtte legge deg nedpå etter hvert.

- Jeg hadde vært redd det kunne begrense mine muligheter til å ta deg med på ting. Ferieturer, turer i fjellet, båttur, siden jeg ikke vet hva du orker/klarer.

- Ei jeg kjenner har store problemer med folkemengder. Jeg hadde vært redd vi aldri kunne gått på kino, gått i byen sammen på17 mai, gått ut med venner, dratt på restaurant.

Jeg hadde nok rett og slett vært redd for at du skulle begrense det aktive livet jeg ønsker meg, hvis ikke jeg visste annet enn at du er ufør.

Hadde jeg visst hvorfor du er ufør, og jeg allerede var interessert, ville jeg prøvd å finne måter å tilrettelegge slik at vi begge ble tatt hensyn til, og begge kunne være fornøyde.

Anonymous poster hash: 0e121...1aa

Det hender jeg må ha ro rundt meg, og det er igrunn derfor jeg vil bo alene. Ellers er ikke musikk et problem, og høye lyder ved film, kino er ikke et problem når jeg er opplagt. Jeg kan bli veldig sliten av andre mennesker, da spesielt dersom de ikke er ærlige, lyver, stresser, er unødige sinte eller energislukere.

Matlaging, husarbeid, det foretrekker jeg er kun mitt, og derfor ønsket om å bo alene. Men kan godt lage mat sammen og hjelpe til med rydding ved behov og når det passer.

Reiser, det går greit så lenge det er noenlunde planlagt og ikke altfor mye ensidig ansvar. Dvs jeg reiser ingen steder med en som liker å drikke seg snydens.

Kino, byen, venner, er ok.

Det som begrenser meg er fysiske smerter som kommer og går. Jeg vet aldri, og jeg går på medisiner for det. Derfor er det viktig med balanse i forholdet, og i hverdagen.

Dette avklarer vel litt om meg.

Anonymous poster hash: ce467...0a2

[AnonymBruker]

Jeg skulle gjerne ha datet deg hvis jeg ikke hadde vært gift.

Anonymous poster hash: 5d4b2...2ea

Takk for ærligheten.

Anonymous poster hash: ce467...0a2

[AnonymBruker]

Det er utrolig mange fordomsfulle mennesker her i landet, og som dermed

sier at de absolutt ikke ville vært i ett forhold med noen som er ufør.

Jeg vil tro at det er fordi de ikke alltid skjønner eller forstår at det faktisk

kan være reelle grunner til at noen er ufør.

Selv er jeg 100% frisk og i full jobb, men min samboer er ufør av veldig

reelle grunner. Og jeg ville absolutt ikke droppet han for en frisk mann. '

Det har sine fordeler og sine ulemper. Det er ikke alltid lett, og i perioder

har jeg tenkt at mitt liv ville blitt enklere med en frisk mann.

Men man velger ikke hvem man elsker. Og selv om han er ufør, og tidvis

veldig syk uten krefter til noe, så er han en fantastisk mann og far, som

elsker oss og setter mer pris på oss enn noen annen mann kunne gjort.

Så for meg er ikke ufør noe som spiller inn på om man velger å etablere ett

forhold med personen. Det er hvem man forelsker seg i.

Anonymous poster hash: 47320...e8f

Du har veldig rett i det du skriver

Anonymous poster hash: ce467...0a2

[AnonymBruker]

Fin tråd!

Anonymous poster hash: a7c71...115

[Zilas]

Det spørs helt på andre kvaliteter.

Ufør er vel uansett ikke noe positivt. Men det behøver vel ikke være så negativt heller.

Jeg ville neppe datet en med psykiske problemer. Jeg synes normale folk (meg selv inkludert) kan oppføre seg urasjonelt nok uten å ha en ekstra diagnose i bagasjen. Videre ville jeg nok hatt problemer med en som la store begrensninger på livet mitt. Litt i tråd med h*n som beskrev utfordringer knyttet til hytteturer/ferier o.l. Det at den jeg dater ikke tjener noe særlig har ikke så mye å si.

Så slik du beskriver deg selv burde du absolutt ha en god muigheter til å finne en flott mann

[AnonymBruker]

Det spørs helt på andre kvaliteter.

Ufør er vel uansett ikke noe positivt. Men det behøver vel ikke være så negativt heller.

Jeg ville neppe datet en med psykiske problemer. Jeg synes normale folk (meg selv inkludert) kan oppføre seg urasjonelt nok uten å ha en ekstra diagnose i bagasjen. Videre ville jeg nok hatt problemer med en som la store begrensninger på livet mitt. Litt i tråd med h*n som beskrev utfordringer knyttet til hytteturer/ferier o.l. Det at den jeg dater ikke tjener noe særlig har ikke så mye å si.

Så slik du beskriver deg selv burde du absolutt ha en god muigheter til å finne en flott mann

Takk! Utfordringen for andre er vel at jeg ser så frisk ut, at den dagen jeg har smerter kan det bli litt forvirrende for andre å forstå. Men jeg forsøker å være tydelig på det.

Anonymous poster hash: ce467...0a2

[AnonymBruker]

Det høres ut til at du selv tilrettelegger mye for at du skal kunne fungere i et forhold.

Det er flott at du har tenkt igjennom dine behov på denne måten, og passer på å ha ditt eget sted du kan trekke deg tilbake til. Du høres også ut som du ikke har problemer med å si fra når du trenger tid for deg selv.

Jeg hadde imidlertid ikke bare ønsket å værr en solskinnsdag-kjæreste hvis du skjønner. En av mine kompiser har ei konesom stenger ham helt ute når hun har dårlige perioder, noe jeg tror han opplever som veldig sårt.

Om jeg kunne datet deg kommer også an på din egen holdning til sykdommen. Jeg kjenner folk som nyter hvert øyeblikk av de gode peridene, har godt humør og ønsker å oppleve mest mulig mens de kan. Så hardu de negative, som ikke klarer å glede seg over til noe, de bare gruer seg til neste vonde dag.

Jeg har opplevd mye vondt i livet, og klarer ikke mennesker som er konstant negative. Er du en positiv person høres dine andre begrensninger ut som ting man absolutt kan leve med om man gjør en liten innsats for det.

Anonymous poster hash: 0e121...1aa

[AnonymBruker]

Det høres ut til at du selv tilrettelegger mye for at du skal kunne fungere i et forhold.

Det er flott at du har tenkt igjennom dine behov på denne måten, og passer på å ha ditt eget sted du kan trekke deg tilbake til. Du høres også ut som du ikke har problemer med å si fra når du trenger tid for deg selv.

Jeg hadde imidlertid ikke bare ønsket å værr en solskinnsdag-kjæreste hvis du skjønner. En av mine kompiser har ei konesom stenger ham helt ute når hun har dårlige perioder, noe jeg tror han opplever som veldig sårt.

Om jeg kunne datet deg kommer også an på din egen holdning til sykdommen. Jeg kjenner folk som nyter hvert øyeblikk av de gode peridene, har godt humør og ønsker å oppleve mest mulig mens de kan. Så hardu de negative, som ikke klarer å glede seg over til noe, de bare gruer seg til neste vonde dag.

Jeg har opplevd mye vondt i livet, og klarer ikke mennesker som er konstant negative. Er du en positiv person høres dine andre begrensninger ut som ting man absolutt kan leve med om man gjør en liten innsats for det.

Anonymous poster hash: 0e121...1aa

Jeg er den type person som gjør alt jeg kan for å stille opp for de som virkelig betyr noe for meg. Og jeg trekker meg unna kun når jeg virkelig må. Og det er helst de utenfor min indre nære krets som kun får se meg på bedre dager. Jeg nekter ikke noen av mine aller nærmeste å se meg når jeg har smerter og jeg er enig med deg om at det er viktig å akseptere sykdommen for å lære å leve med den. Men, jeg syns det er null poeng i å la de som ikke vil forstå min sykdom få se mine plager. De vil ikke forstå uansett.

Uten å drive egenreklame, det er mennesker (lege og navansatte) som har sagt at de ikke forstår at jeg klarer å smile og le. Men seriøst, det må jeg jo. Jeg kan synes at livet og verden er noe herk til tider, men jeg har valgt å leve, og det er det jeg skal. Til tross for mine plager.

Anonymous poster hash: ce467...0a2