Komplisert "forhold"!

[AnonymBruker]

Jeg er forelsket i en mann. Vi har vært frem og tilbake i 2 år. Han jaktet lenge på meg, og "kjempet" for at jeg skulle bli hans.

Da jeg møtte denne mannen var jeg tidlig klar på at jeg ikke var ute etter et forhold akkurat nå. Det var han. Men vi bestemte oss for å ta det som det kom. Han var verdens snilleste mann. Hadde alltid tid til meg, overrasket meg, ga meg kompliment, og vi begynte etterhvert å oppføre oss som et par. Jeg var ikke i tvil om at jeg hadde denne mannen på kroken. Han viste med hele seg hvor glad han var i meg. Introduserte meg for venner, planla fremtid osv. Han er litt av den sjalu typen, og dette merket jeg ettehvert. Det ble flere krangler om ting han ikke syntes var passende av meg å gjøre, og "regler" i vår relasjon. Han følte seg veldig usikker på hvor han hadde meg. Når jeg endelig hadde utviklet følelser 4-5 mnd ut så skar seg mellom oss. Det var jeg som avsluttet det hele fordi han ble mer tilbaketrukken og jeg følte en stor usikkerhet.

Han kjempet seg tilbake i livet mitt, men jeg følte at det ble for useriøst. Han ga ikke så mye innsats for at ting skulle fungere mellom oss og satte av lite tid til å være sammen med meg. Jeg spurte han hva han følte for meg og hva han ville videre, og han sa han var veldig usikker pga. all kranglinga som var/hadde vært mellom oss. Han hadde følelser for meg, men taklet ikke "dramaet". At han litt senere fortalte meg at han hadde fått klamydia hjalp ikke på saken. Han sverger det ikke har skjedd mens vi har "hold på". Den hadde jeg vanskelig for å svelge. Igjen var det jeg som avsluttet "forholdet".

På nytt har jeg sluppet han inn i mitt liv. Vi har snakket ut om fortid, og blitt enig om fremtid. Hva som skal til for at vi skal fungere sammen. Vi var enige om å prioritere å sette av tid til hverandre, og begges mål var å kunne kalle oss kjærester, jeg fortalte også hvorfor jeg hadde falt for han til å begynne med, og hva han gjore som jeg satte pris på, hva som skulle til for at jeg skulle trives i denne relasjonen. Når en mnd hadde gått var det enda ingen fremgang. Han var veldig opptatt og jeg så han 2-3 ganger ila. denne mnd. Alle gangene hentet han meg sent på kvelden og kjørte meg hjem morgenen etter. Jeg tok opp dette med han. Jeg føler ikke at han prioriterer meg, han setter ikke av tid, og møtene er alltid i siste liten. Han følger ikke opp det han har sagt at han ønsket. Han innrømmer at alt ikke har gått etter planen, men at han nå har fått mer tid og at dette blir det en endring på.

To uker går og ingenting skjer, jeg etterlyser igjen hvor denne endringen blir av. Han blir irritert, og mener jeg klager på han, er alt for utålmodig og stikker kjepper i hjulene. Han sier at han planlegger å gjøre fine ting for meg, men aldri får satt sine planer ut i live før jeg står klar og kritiserer han. Jeg gir det mer tid, og prøver å endre min måte å kommunisere på i en krangel. Jeg sier til han at "når du gjør sånn, føler jeg det sånn. Jeg tror ikke det er din intensjon, men jeg må si ifra slik at du er klar over det og vi får snakket om det." Det virker ikke som om han tar noe av det jeg sier innover han. Han sier han gjør det, men jeg klarer ikke å se det i hans handlinger. Jeg har følelsen av at jeg er med en mann som ikke ønsker å være med meg. Han mener jeg spinner slik idioti opp i hode mitt.

Det store problemet her er at det ikke er sammenheng mellom ord og handlinger hos denne mannen(og det er dette våre diskusjoner dreier seg om). Han sier han ønsker å se meg flere ganger i uka, ønsker å sette av tid og gjøre koselige ting sammen, men jeg ser ikke noe til dette! Det har igjen blitt krangler, og han mener det er avskrekkende og får han til å trekke seg unna(Han er ekstremt konfliktsky). Han blir usikker på hvor seriøst han vil ta dette. Han er veldig klar på at han har følelser for meg, ikke vil treffe andre og heller ikke vil at jeg skal treffe andre. Han ønsker at vi skal prøve det ut en stund til, men mer avslappet og roligere enn det har vært til nå. Han sier at om jeg er tålmodig vil jeg se hannes ord i handlinger.

Før trengte jeg ikke ord, hannes handlinger viste meg hele tiden hvor jeg hadde han. Dette har endret seg fullstendig.

Jeg vet ikke om jeg skal bli, eller gå. Jeg har et sterkt ønske om å en dag kalle han for min kjæreste. Er det noe håp med denne mannen? Vil gjerne ha råd hos både kvinner og menn, på forhånd tusen takk!

Anonymous poster hash: 29d69...c5d

[Gjest brutal_mann]

I kjærligheten så er handlinger viktigere enn ord. Gi ham noe tid der du lar han være i fred. Det vil si, la alle initiativ bli liggende i hans hender. Se hva som skjer og ta dine avgjørelser deretter.

[Red-Ruby]

Veldig enig med Yuila. Hvis han virkelig ville noe, så hadde det skjedd.

Mens han samtidig hevder at han er litt usikker på hva han vil og trekker seg unna, er det en dårlig kombinasjon.

[septemberbrura]

Jeg hadde ikke giddet mer. Som du selv sier - lite eller intet samsvar mellom ord og handling.

[Gjest Heartbeat]

Nå når han vet at han kan få deg, er du ikke spennende nok. Drit i han

[AnonymBruker]

I kjærligheten så er handlinger viktigere enn ord. Gi ham noe tid der du lar han være i fred. Det vil si, la alle initiativ bli liggende i hans hender. Se hva som skjer og ta dine avgjørelser deretter.

Hvor mye tid er rimelig å gi?

TS

Anonymous poster hash: 1e2c2...cf9

[Gjest brutal_mann]

Hvor mye tid er rimelig å gi?

TS

Anonymous poster hash: 1e2c2...cf9

Det finnes ikke en fasit for dette, dessverre. Du må kjenne etter hvor lenge du orker å vente på signal fra han før du forsoner deg med at han ikke kommer til å gi deg det du trenger. Når han kommer til deg, husk å gi en klar og ærlig beskjjed at hvis han ikke vil investere i forholdet så går du. Ha i mente at du virkelig må mene det. Tomme trusler har ingen verdi, og fører bare til at du blir hans slave.