Ordletingsvansker?

[AnonymBruker]

Jeg begynner å lure på om jeg har et problem med ordletning? Kort fortalt, når jeg er i samtale med andre, og vi snakker om noe som både er veldig kjent for meg (f.eks. ting jeg har opplevd, folk jeg kjenner osv) eller ting som er mer ukjent for meg, så skjer det stadig vekk at jeg sliter med å finne de ordene/begrepene jeg vil si/bruke. Noen andre som har det slik?

F.eks. i dag så skulle jeg si noe om jeg var medlem i en organisasjon, men jeg fant ikke fram til ordet "medlem", så det endte med at jeg snakket det bort i noe annet.

Anonymous poster hash: 9a0c2...685

[AnonymBruker]

Jeg har problemer med ordgjenfinning som følge av slag.

Fikk det fastslått/bekreftet hos nevropsykolog.

Anonymous poster hash: 8ed33...e2c

[AnonymBruker]

Ok.

Jeg kan med sikkerhet si at dette ikke skyldes slag eller ytre traume.

Anonymous poster hash: 9a0c2...685

[Sillicious]

Språkvansker?

Det har jeg, høres litt likt ut.

Mange ord som er helt normalt å bruke for andre er ukjente for meg, har tynt "ordforlag" eller hva jeg skal kalle det. Har ikke så mye fancy ord å bruke.

Henger med adhd hos meg da. Sies det :-)

[AnonymBruker]

Jeg begynner å lure på om jeg har et problem med ordletning? Kort fortalt, når jeg er i samtale med andre, og vi snakker om noe som både er veldig kjent for meg (f.eks. ting jeg har opplevd, folk jeg kjenner osv) eller ting som er mer ukjent for meg, så skjer det stadig vekk at jeg sliter med å finne de ordene/begrepene jeg vil si/bruke. Noen andre som har det slik?

F.eks. i dag så skulle jeg si noe om jeg var medlem i en organisasjon, men jeg fant ikke fram til ordet "medlem", så det endte med at jeg snakket det bort i noe annet.

Anonymous poster hash: 9a0c2...685

Men er dette noe som har oppstått, eller har du alltid vært sånn?

Anonymous poster hash: 6d6fb...060

[AnonymBruker]

Jeg har det bittelitt slik. Nok til at det er litt strevsomt, og at jeg kvir meg for å snakke i forsamlinger, blir litt usikker. Selv om det er sjelden det "slår til", altså.

Min mor har det også, i litt verre grad enn jeg. Hun sier konstant "bær" i stedet for "oliven" (bare for å ta et konkret eksempel). Jeg blir like oppgitt hver gang, og retter på det, hun skjønner hun har sagt feil, ler litt av det. Men så kommer det igjen på samme måte neste gang.

Jeg må innimellom ofte fylle ut setningene når hun snakker, hjelpe henne med å finne ordet hun leter etter. Men ellers fungerer hun 100 %, er oppegående, i full jobb, det er bare akkurat dette, og det har vært slik så lenge jeg kan huske.

Anonymous poster hash: 1e6a9...995

[AnonymBruker]

Dette oppstår kun i enkelte situasjoner. F.eks. nå når jeg skriver, så har jeg ingen problemer med å finne de ordene jeg vil bruke. Men det skjer gjerne når jeg er i samtale med andre, og jeg mistenker at det kanskje kan skyldes noe form for stress. For jeg blir i hvert fall stresset av å ikke finne ordene, for jeg vet jo at jeg kan dem, og jeg kan tenke meg til f.eks. det objektet jeg vil benevne (ser det for meg), men får det ikke alltid ut.

Typisk skjer dette når jeg snakker med flere samtidig. Så jeg tror kanskje selv at det er mer en form for psykisk sperre som utløser det, kanskje da stress eller egne ubevisste tanker om at nå må jeg si noe riktig/lurt/bra/interessant osv. At det kan være en språkvanske tror jeg ikke, men man skal vel aldri si aldri.

Det er de siste årene at jeg har lagt merke til dette, og jeg kan ikke huske at det alltid har vært slik.

Anonymous poster hash: 9a0c2...685

[AnonymBruker]

Dette oppstår kun i enkelte situasjoner. F.eks. nå når jeg skriver, så har jeg ingen problemer med å finne de ordene jeg vil bruke. Men det skjer gjerne når jeg er i samtale med andre, og jeg mistenker at det kanskje kan skyldes noe form for stress. For jeg blir i hvert fall stresset av å ikke finne ordene, for jeg vet jo at jeg kan dem, og jeg kan tenke meg til f.eks. det objektet jeg vil benevne (ser det for meg), men får det ikke alltid ut.

Typisk skjer dette når jeg snakker med flere samtidig. Så jeg tror kanskje selv at det er mer en form for psykisk sperre som utløser det, kanskje da stress eller egne ubevisste tanker om at nå må jeg si noe riktig/lurt/bra/interessant osv. At det kan være en språkvanske tror jeg ikke, men man skal vel aldri si aldri.

Det er de siste årene at jeg har lagt merke til dette, og jeg kan ikke huske at det alltid har vært slik.

Anonymous poster hash: 9a0c2...685

Tror du kan være inne på noe der. Er det ofte du glemmer ord når du snakker med kjente (som nær familie e.l.) eller mest med folk du ikke kjenner så godt? Jeg har sosial angst og kan bli stresset når jeg snakker med mange (ukjente) folk, fordi jeg er redd for å ikke ha noe interessant å si, at de skal tenke noe negativt om meg eller at jeg skal stokke om på ordene/glemme ord.

Kan det være det du sliter med? I så fall vil jeg anbefale å få hjelp av en psykolog Kognitiv terapi samt eksponering for situasjoner hvor dette skjer tror jeg kan være nyttig! Hvis du blir tryggere på deg selv, oppsøker situasjoner du er utrygg i vil du etter hvert oppleve at det blir bedre og etter hvert (forhåpentligvis) avtar

Anonymous poster hash: 609ab...191

[AnonymBruker]

Oi.. har det sånn jeg også, og det plager meg noe enormt.. Å ikke huske ordet "medlem" f.eks, høres jo utrolig teit ut, men .. vet hvordan det er.. Glemme helt grunnleggende ord.. Følte ofte at jeg sliter med samtidlige ord som er mer avansert enn "barneskole-nivå". Sliter - som i vet at ordet finnes, men klarer ikke å "komme på" det.

Ofte skjer det alt i starten av setningen, før jeg skal bruke det litt "avanserte" ordet. Jeg kjenner i hele hodet/kroppen at - det ordet jeg skal bruke til slutt, som understreker hele poenget i setningen min.. Det er ikke der.. det ligger ikke klart, og jeg klarer ikke å finne det frem. Så det blir en nesten "desperat" situasjon, de siste sekundene før jeg vet jeg må bruke det ordet. Håper jeg kommer på det, håper jeg kommer på det - hvis ikke, må jeg finne et erstatningsord. (Som dessverre ikke alltid er like dekkende).

Hvordan går det med deg TS? Har du funnet noe mer utav det? Hva grunnen kan være etc?

Anonymous poster hash: 86d11...fe3

[Gjest Vux]

Jeg tror det å ha et rikt spåk er nødvendig for å kunne huske alle disse rare ordene som man omsider kommer over. Eventuelt bli ekponert for slik språkføring via media eller bekjente.

Har selv lest så mye engelsk, at det for meg er heller trivielt å komme med alternative ord, ord som er akkurat hva jeg tror passer inn i en setning eller en bestemt kontekst.

Litt verre er det med det norske språket for meg, noe som jeg dessverre er mindre eksponert for. Men selvfølgelig jeg lærer jo noe nytt om det norske språket også.

Jeg vil påstå at én ting som gjerne styrker spåkkunnskapene, det er det å skrive. Det ble for meg etter hvert moro å kunne skreddersy en setning, slik at setningen lyder akkurat slik du mener den bør gjøre.

Når man blir kjent med enkelte ord og fraser, så blir det jo lettere å gjenbruke disse i passende kontekster uten for store anstrengelser.

Forresten, det å ha vansker med søvnen er antagelig en uting for hukommelsen generelt.

Jeg tror at de som får den beste treningen, det er de som kan skravle med andre folk i jobben sin dagen lang.

[Zoe2015]

Jeg har det også sånn, men hos meg kom det etter en lang periode med depresjon. Selv om jeg er bra etter depresjonen, leter jeg ofte etter ord.

[AnonymBruker]

Jeg tror det å ha et rikt spåk er nødvendig for å kunne huske alle disse rare ordene som man omsider kommer over. Eventuelt bli ekponert for slik språkføring via media eller bekjente.

Har selv lest så mye engelsk, at det for meg er heller trivielt å komme med alternative ord, ord som er akkurat hva jeg tror passer inn i en setning eller en bestemt kontekst.

Litt verre er det med det norske språket for meg, noe som jeg dessverre er mindre eksponert for. Men selvfølgelig jeg lærer jo noe nytt om det norske språket også.

Jeg vil påstå at én ting som gjerne styrker spåkkunnskapene, det er det å skrive. Det ble for meg etter hvert moro å kunne skreddersy en setning, slik at setningen lyder akkurat slik du mener den bør gjøre.

Når man blir kjent med enkelte ord og fraser, så blir det jo lettere å gjenbruke disse i passende kontekster uten for store anstrengelser.

Forresten, det å ha vansker med søvnen er antagelig en uting for hukommelsen generelt.

Jeg tror at de som får den beste treningen, det er de som kan skravle med andre folk i jobben sin dagen lang.

Jeg har samme problem som TS og har samtidig et ordforråd som ligger blant de øverste 1-3% av snittet for min alder og mitt kjønn, så den teorien din passer ikke for meg.

Det er selve ordletingsfunksjonen som er litt på bærtur. Har ennå ikke fått noen konkret diagnose, skal blant annet til mr av hodet, men nevropsykologen mistenker at det er stoffskiftet som ligger bak, siden det blir bedre når det er bedre regulert.

Anonymous poster hash: 1dfc5...9a2

[Gjest Vux]

Jeg tror det er en uting å se på ord som potensielle synonymer til andre ord, slik at de enkelte ordene tenkes være mer lett å huske og mer lett å forstå, når disse ordene assosieres til bestemte kontekster.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en uting å se på ord som potensielle synonymer til andre ord, slik at de enkelte ordene tenkes være mer lett å huske og mer lett å forstå, når disse ordene assosieres til bestemte kontekster.

Problemet er ikke å huske ordet, men å finne det. Det er som den følelsen du har når du har noe på tunga, det er skikkelig frustrerende. Det er helt standard, vanlige ord som blir borte (der og da, de kommer tilbake).

Jeg kan feks slite med å finne ordet frosk på norsk, men samtidig ha ordet på flere andre språk lett tilgjengelig. Det er noe i veien med forbindelsen til ordbanken, ikke ordbanken i seg selv.

Anonymous poster hash: 1dfc5...9a2

[Gjest Vux]

Ja, haha, det kjenner jeg igjen, det å ha et ord på tunga. Det som hjelper for meg, er å enten bare vente i et par minutter, og så dukker ordet opp i hjernen sånn plutselig av seg selv. En annen måte å hjelpe til på, er å forsøke skape noen assosiasjoner som forhåpentligvis kan sette deg på sporet av akkurat det ordet du i brøkdelen av et sekund fornemmet, men forble uklart.

Jeg tror faktisk at mange ord kommmer så lett til meg på engelsk, at det å raskt komme fram til det norske ordet blir mange ganger vanskelig. Men så skal det sies at engelsk nok er et mer manpulativt språk, hvor jeg tenker at man har så alt for mange ord, og det er så alt for lett å bytte om på ord for å tilpasse en bestemt kontekst som passer for en selv.

[Gjest Sitrondrops]

Jeg har det også sånn, men hos meg kom det etter en lang periode med depresjon. Selv om jeg er bra etter depresjonen, leter jeg ofte etter ord.

Jeg hadde det sånn for en del år tilbake, etter depresjon og sannsynlig PTSD, er blitt mye bedre og leter ikke så mye etter ordene i personlige samtaler lenger.

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke hjelpe deg, men jeg kjenner til problemet. Det forekommer spesielt hos meg når jeg er nervøs og/eller stresset, men jeg tror uansett at jeg har større vansker enn de fleste med å finne de rette ordene, noe som kan virke hemmende av og til. Tviler på at problemet ligger i ordforrådet mitt, for jeg forstår som oftest godt hva mer fremmede ord betyr når jeg leser/hører dem. Er i tillegg kun 18 år, så jeg burde kanskje ikke være så treg i topplokket når det kommer til slikt, hehe.

Jeg er veldig stille og skriver sjeldent, så det har kanskje en sammenheng med det? Da får jeg ikke så mye øving i å oversette abstrakte, ordløse tanker til konkrete ord, selv om ikke det er en like god forklaring på hvorfor jeg selv kan slite med å komme på ordinære ord som "medlem."

Anonymous poster hash: c2cca...c07