Når familien ødelegger deg!

[AnonymBruker]

Har hatt en veldig tøff oppvekst med politiet på døren flere ganger, samt barnevern i bildet. Pappa er den typiske tyrann i familien som manipulerer, roper, kjefter og slår når han er full, mens mamma har ingen verdighet, samt en iskald personlighet med alkoholproblemer. Dessverre var jeg for gammel til at barnevernet kunne gjøre noe med saken da jeg var 17. Nå er jeg snart 23, og jeg forbedret mine karakterer slik at jeg kom inn på Medisin i Ungarn. Jeg ble veldig presset av min egen far når det kom til utdanning, og når jeg plutselig sto alene i Ungarn uten gode venner, og med et miljø som var så forkastelig at jeg begynte å drikke, så tok jeg valget å sluttet. Fagene var veldig vanskelige og dessverre hadde jeg ikke nok motivasjon til å bo der nede i 6 år. Jeg kom hjem og ble avvist av mine foreldre, og det var veldig tungt så jeg prøvde alt jeg kunne for å finne meg en jobb. Dessverre fikk jeg ingen fast jobb, men jeg ble ekstravakt i hjemmesykepleien der jeg jobbet svært lite fordi de ikke trengte noen i fast arbeid. Dagene gikk, og jeg møtte veggen på nytt. Jeg følte meg mislykket og forferdelig, og det var ekstra vanskelig å takle det pga lite støtte fra foreldre. De har selv ingen utdanning, men mener jeg skal bli mye rart osv..

Jeg har derfor gått 8 måneder mens jeg har gått stille i dørene hjemme uten 0 kroner på kontoen. Jeg har levd på penger jeg har lånt av mamma, og venner. Men til slutt klarte jeg ikke å spørre mamma om mer penger fordi jeg syntes det var flaut. Derfor dro jeg til Nav, der lege hadde forklart saken slik den var. Jeg har derfor rett på arbeidsavklaringspernger fra Nav. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så langt nede som nå, og jeg har flere ganger tenkt å avslutte alt! Men siden jeg har veldig gode venner har de holdt meg gående. Nå har jeg søkt skole til høsten på sosionom, noe jeg har lyst til å bli. Dessverre hater pappa at jeg skal bli sosionom, fordi han mener at jeg ikke får noe jobb, derfor klarte han å lage et helvete på søndag der jeg rett og slett knakk sammen. Han manipulerer meg så mye at jeg mister kontrollen over meg selv.. Mamma sier ingenting, og jeg prøvde istad å prate med henne. Men hun driter meg bare ut fordi jeg har søkt om støtte fra Nav slik at jeg kan flytte ut. Ikke nok med at jeg er psykisk syk fra før nettopp pga de, men de skal ta fra meg retten til et verdig liv. Mamma driter i om jeg ikke har penger, for hun mener det er min egen feil noe jeg er delvis enig i. Men hun skjønner ikke hvor hardt jeg har prøvd å finne meg jobb, men dessverre trenger ikke helsesektoren meg i arbeid, og alt annet har jeg også prøvd.

Altså, er det jeg det er noe galt med, eller er det familien min? Jeg tenker ikke klart lengre. Jeg prøvde å prate med min mor i dag om at jeg hadde mange planer for framtiden, og at jeg gjerne ville komme meg inn på et studiet jeg brenner for. Siden jeg har gått 8 måneder uten noe jobb, har jeg isolert meg veldig mye fordi jeg ikke har penger til å være med på sosiale aktiviteter, men dette er noe mamma ikke bryr seg om. Altså, jeg er mer skadet nå enn hva jeg var fordi jeg rett og slett ikke har penger til å leve. Nå fikk jeg plutselig et brev i postkassen om at jeg hadde fått sommerjobb i sommer i hele 1,5 måned, noe jeg er veldig glad for. Jeg har derfor ringt Nav og snakket med de, fordi lege mener jeg er for syk til å begynne i arbeid igjen. Nå har det seg slik at jeg kan jobbe i sommer, men ikke mer enn 60% iløpet av 2 uker samtidig som jeg mottar penger fra Nav, men min mor hater dette.

Jeg har egentlig bare lyst til å forsvinne.

Jeg lurer på om det er vanlig at familien er slik mot barna sine. Jeg vet ikke hva som er normalt, men jeg har hele livet hørt at jeg er ingenting, og jeg begynner derfor å tro det selv nå. Jeg gråter hver dag, og jeg får aldri bekreftelse på at det jeg gjør er bra nok. Jeg er bare en taper ifølge min far, og det er faktisk sant!

Flere som har slike foreldre?

Anonymous poster hash: e08a6...a10

[Gamerfrue]

Du er ikke en taper. Du er en person som har blitt brutt ned over mange år av dine egne foreldre. Hvis man skal utpeke en taper i scenarioet, så blir det dessverre dine egne foreldre - de fleste må vel sloss litt i mot hva foreldrene mener og hva en selv mener, men det burde aldri gå så langt som det du nevner her.

Det er kjempebra at du får støttet deg på NAV, og jeg håper virkelig at du kommer deg ut av huset.

Dine foreldre kan ikke diktere ditt liv, eller leve sine egne drømmer ut gjennom deg. Enkelte foreldre prøver å presse barna til det de selv aldri fikk til, uten å faktisk tenke over om barnet ønsker dette selv - bare fordi de er voksne og tror de vet best fordi de har vært gjennom noe lignende.

Jeg synes alle mennesker har retten til å finne ut av slike ting selv, gjøre feil og faktisk få muligheten til å ombestemme seg når det kommer til utdanning.

Du har ikke gjort noe galt.

[Hanna!]

Jeg veit ikke om det er "deg det er noe galt med eller familien". Foreldrene dine virker ikke helt gode etter hva du skriver. Men du sier ikke så mye konkret om hva de har sagt eller gjort heller. Det er ikke sikkert de forstår at det sårer deg så mye som det gjør.

Jeg hadde en venn som mener han har verdens verste foreldre, som aldri støtter ham og får raserianfall for ingenting. Når jeg spurte mer om situasjonen så viste det seg at det var helt vanlige foreldre og han som var veldig følsom. Men det betyr ikke at det er noe "galt med ham" av den grunn. Hvis du for eksempel er deprimert (noe du kanskje er?), så kan man få et litt forvrengt bilde av andre.

Vet ikke hva jeg skal råde deg til. Om du hadde greid å overse det, hadde det vært det beste. Men det er ikke lett, spesielt når man trenger støtte.

Uansett er du fin som du er og ingen taper! Håper det ordner seg

[Havbris]

Du er ingen taper, men du er sårbar og trenger nok ekstra støtte på de valgene du har gjort. De som skulle støttet deg er dine foreldre, men de har muligens mer enn nok med seg selv. Jeg får inntrykk av at du lever i en dysfuksjonell familie, der dine foreldre forsøker å diktere deg hva du skal gjøre, hvilke valg du skal ta og hvordan du skal leve livet ditt. Det beste er om du kommer deg ut av huset og finner en annen grunnmur å stå på en den som finnes hjemme.

Jeg er selv mor til voksne barn som står i startgropa på utdannelse, og jeg får helt vondt når jeg leser det du skriver. Vi foreldre kan gi råd og støtte, men vi må bare akseptere at våre barn tar andre valg enn det vi selv ville ha gjort. Og vi skal gi støtte og anerkjennelse, og ike minst kjærlighet, uansett. Dette er du tydeligvis underernært på og jeg råder deg til å gjøre det du kan for å finne deg et eget krypinn der du kan begynne å forme ditt eget liv slik du vil ha det, og at din selvfølelse blir styrket gjennom å gjøre deg uavhengig av dine foreldre. Du er mer enn bra nok som du er, og du er verdt å bli elsket.

[AnonymBruker]

Du er ikke en taper. Du er en person som har blitt brutt ned over mange år av dine egne foreldre. Hvis man skal utpeke en taper i scenarioet, så blir det dessverre dine egne foreldre - de fleste må vel sloss litt i mot hva foreldrene mener og hva en selv mener, men det burde aldri gå så langt som det du nevner her.

Det er kjempebra at du får støttet deg på NAV, og jeg håper virkelig at du kommer deg ut av huset.

Dine foreldre kan ikke diktere ditt liv, eller leve sine egne drømmer ut gjennom deg. Enkelte foreldre prøver å presse barna til det de selv aldri fikk til, uten å faktisk tenke over om barnet ønsker dette selv - bare fordi de er voksne og tror de vet best fordi de har vært gjennom noe lignende.

Jeg synes alle mennesker har retten til å finne ut av slike ting selv, gjøre feil og faktisk få muligheten til å ombestemme seg når det kommer til utdanning.

Du har ikke gjort noe galt.

Tusen takk for et bra svar. Dette trengte jeg virkelig å høre! Jeg er dessverre brutt ned, og jeg har tidligere vært innlagt på psykiatrisk pga min far. Det var like før jeg la meg inn igjen på søndag, men jeg ville ikke. Har veldig lyst til å klare meg alene, men jeg føler ikke at jeg klarer det. Jeg har alt for mange tanker i hode, og jeg føler at jeg svikter familien min hele tiden uten å vite hvorfor. Saken blir heller ikke noe enklere av at jeg ikke har penger, og jeg har heller ingen jeg kan låne penger av.

Anonymous poster hash: e08a6...a10

[Tarsan97]

Om målet til foreldrene dine er og gjøre en viss ting, feiler de totalt om de ikke klarer å motivere deg, og i kanskje i stedet gjør det verre for deg. Da bør de slutte med det de gjør med en gang og gå i seg selv.

Det høres ganske katastrofalt ut det hele. Du er så gammel nå att du bør kunne styre deg selv.

Å ha jobb betyr å få penger og det gir deg mer handlerom og friere. Kanskje bare ta en enkel jobb så du kan komme deg ut av den heroinen som kalles NAV, få ditt eget liv og lev etter egne konstruktive regler.

[AnonymBruker]

Jeg veit ikke om det er "deg det er noe galt med eller familien". Foreldrene dine virker ikke helt gode etter hva du skriver. Men du sier ikke så mye konkret om hva de har sagt eller gjort heller. Det er ikke sikkert de forstår at det sårer deg så mye som det gjør.

Jeg hadde en venn som mener han har verdens verste foreldre, som aldri støtter ham og får raserianfall for ingenting. Når jeg spurte mer om situasjonen så viste det seg at det var helt vanlige foreldre og han som var veldig følsom. Men det betyr ikke at det er noe "galt med ham" av den grunn. Hvis du for eksempel er deprimert (noe du kanskje er?), så kan man få et litt forvrengt bilde av andre.

Vet ikke hva jeg skal råde deg til. Om du hadde greid å overse det, hadde det vært det beste. Men det er ikke lett, spesielt når man trenger støtte.

Uansett er du fin som du er og ingen taper! Håper det ordner seg

Du vet ikke hva de har gjort feil... Jeg har nettopp skrevet et innlegg av at jeg ble oppvokst med en far som har drevet med manipulering samt slått både mamma og broren min gjennom mange år, samt at politiet og barnevern har vært på døren, og du spør hva de har gjort galt? Samt en mor som ikke har brydd seg, og bare sett på.

Anonymous poster hash: e08a6...a10

[AnonymBruker]

Du er ingen taper, men du er sårbar og trenger nok ekstra støtte på de valgene du har gjort. De som skulle støttet deg er dine foreldre, men de har muligens mer enn nok med seg selv. Jeg får inntrykk av at du lever i en dysfuksjonell familie, der dine foreldre forsøker å diktere deg hva du skal gjøre, hvilke valg du skal ta og hvordan du skal leve livet ditt. Det beste er om du kommer deg ut av huset og finner en annen grunnmur å stå på en den som finnes hjemme.

Jeg er selv mor til voksne barn som står i startgropa på utdannelse, og jeg får helt vondt når jeg leser det du skriver. Vi foreldre kan gi råd og støtte, men vi må bare akseptere at våre barn tar andre valg enn det vi selv ville ha gjort. Og vi skal gi støtte og anerkjennelse, og ike minst kjærlighet, uansett. Dette er du tydeligvis underernært på og jeg råder deg til å gjøre det du kan for å finne deg et eget krypinn der du kan begynne å forme ditt eget liv slik du vil ha det, og at din selvfølelse blir styrket gjennom å gjøre deg uavhengig av dine foreldre. Du er mer enn bra nok som du er, og du er verdt å bli elsket.

Takk. Jeg blir veldig glad når jeg hører slikt for slike ord har jeg aldri hørt i hele mitt liv. Jeg er nok underernært på kjærlighet, og jeg blir derfor sett på som veldig iskald av mange samt at menn holder jeg meg unna fordi jeg rett og slett er redd de. Jeg vet jeg har en lang vei å gå psykisk, men jeg jobber med meg selv hver dag. Er bare veldig sliten av å bli brutt ned av foreldre, for å så "planlegge livet mitt igjen". I dag har min mor vært iskald mot meg fordi jeg snakket mot henne. Hun kommer selv fra en vanskelig familie, og hun tok ingen utdanning men hun berget seg selv ved å gifte seg rik med pappa. Jeg er helt alene føler jeg. Jeg har ei god venninne jeg prater med om alt, og min bror har nok med seg selv selv om han bryr seg. Jeg føler at jeg virkelig må få hjelp av det offentlige for å klare meg, fordi jeg har ingen andre å støtte meg på.

Anonymous poster hash: e08a6...a10

[AnonymBruker]

Jeg er veldig sjalu på vennene mine som har foreldre som støtter de i alle valgene de tar. Jeg er også veldig sjalu på alle rundt meg som har fått mye gratis, da jeg isteden måtte jobbe ræva av meg på sykehjem samt var vaskehjelp i tillegg til skole for å klare å ha penger til å ta lappen og annet. Skjønner at dere tror at jeg synes synd på meg selv, og det gjør jeg virkelig ikke. Men det skal sies at jeg har prøvd så mye nå, og ingenting hjelper. Nav har jeg litt mye fordommer imot, kanskje pga min familie fordi jeg vil så gjerne klare meg selv men jeg for det ikke til.

Flere som har tatt imot hjelp fra Nav pga det samme som meg?

Anonymous poster hash: e08a6...a10

[Hanna!]

Du vet ikke hva de har gjort feil... Jeg har nettopp skrevet et innlegg av at jeg ble oppvokst med en far som har drevet med manipulering samt slått både mamma og broren min gjennom mange år, samt at politiet og barnevern har vært på døren, og du spør hva de har gjort galt? Samt en mor som ikke har brydd seg, og bare sett på.

Anonymous poster hash: e08a6...a10

Jeg formulerte meg ikke helt bra. Beklager. Jeg er helt enig med deg i at det virker som de har gjort en dårlig jobb som foreldre og skapt usikkerhet. Det jeg er mer usikker på er hvordan du kan komme deg videre og hvordan samtidig ha kontakt med familien (om det er det du ønsker). Når jeg skrev at du ikke hadde sagt helt konkret hva de har gjort, så siktet jeg til nylig. Selvsagt er hele familiehistorien en stor del av bildet, men for å bevege seg framover, så tror jeg det er bedre å jobbe konkret med hva som sårer isteden for å bare fordele skyld, det har hverfall funket best for meg selv (har hatt en stefar som var voldelig, så jeg har litt erfaring derifra).

[AnonymBruker]

TS, ville ikke det beste vært å komme seg BORT fra familien? Bryte kontakten helt (du trenger ikke annonsere det høyt, bare trekke deg helt unna, fra i dag!). Unngå å besøke dem etc.

Du er 23, ikke sant? Er det ingen du kjenner som du kan flytte sammen med og dele på husleien? Få deg en bitteliten, rimelig hybel frem til du får studielån og har råd til noe litt finere? Du vil jo nå få penger fra NAV pluss lønn fra sommerjobben. Bruk denne sommeren til å komme deg ut, finne deg et sted å bo, slik at du slipper stress med det når studiet starter, og kan konsentrere deg 100 % om faget.

De venninnene jeg har som har hatt slitsomme og skadelige hjemmeforhold, vet at kontakt med hjemmet ødelegger dem. De har i dag minimal kontakt med sine foreldre, arbeider seg opp til å stå på egne ben! Hvis du klarer å være litt sosialt offensiv når du begynner å studere, kan du lett utvide omgangskretsen din. Bli med på alt av aktiviteter. Da får du flere folk rundt deg, og familien kommer til å blekne litt.

Håper du er sterk gjennom dette, TS!

Anonymous poster hash: 0dd22...ac5