Nav, yey or ney

[AnonymBruker]

Er du under nav? Hva er det nav ikke hjelper deg med? Eller hjulpet deg med? Si din mening positiv el negativ. Få ut frustrasjon og sinne eller varme og godhet! Del din historie:)

Anonymous poster hash: 1e907...4aa

[AnonymBruker]

*

Anonymous poster hash: 1e907...4aa

[AnonymBruker]

Skulle så gjerne gjort det,. men kjenner jeg kvinneguiden rett så blir dette heller en "rakke ned på uføre" o.s.v. tråd.

Det er ikke noe gøy å måtte være avhengig av nav, det er det eneste jeg kan si.

Og husk: Alle (kan komme/)(kommer til å ha noe å gjøre med nav i løpet av livet.

Når et barn blir født får foreldrene foreldrepenger eller engangsstønad, og barnetrygd.

Om man mister jobben er det nav som kan sikre deg at du fortsatt har mat på bordet.

Blir man syk,eller skadet f.eks havner i trafikkulykke så er det nav som utbetaler penger til deg så du skal ha noe å leve av.

Om din ektefelle dør får du stønad.

Om faren/moren til dine barn dør får de barnepensjon eller hva det heter.

Hvis en du er glad i dør så kan man søke om å få dekt begravelse.

Om man blir alene med barn så kan man få overgangsstønad.

o.s.v.

Vær heller glad for at nav finnes, istedet for å bekymre dere så mye om hva skattepengene dine går til.

En dag kan det være du som sitter der og er på vei mot uføretrygd f.eks. Da får du se hvor "morsomt" det er at alle skal synse og mene noe om deg, bare fordi du er ufør...

Anonymous poster hash: 86e94...750

[AnonymBruker]

Er så syk at jeg ikke kan jobbe (direkte skadet med full legeerklæring), men får ikke sykepenger så må jobbe. De sier hele tiden at sykepengene er på vei, men det har de gjort det siste halv året.

Anonymous poster hash: 23144...f94

[AnonymBruker]

Skulle så gjerne gjort det,. men kjenner jeg kvinneguiden rett så blir dette heller en "rakke ned på uføre" o.s.v. tråd.

Det er ikke noe gøy å måtte være avhengig av nav, det er det eneste jeg kan si.

Og husk: Alle (kan komme/)(kommer til å ha noe å gjøre med nav i løpet av livet.

Når et barn blir født får foreldrene foreldrepenger eller engangsstønad, og barnetrygd.

Om man mister jobben er det nav som kan sikre deg at du fortsatt har mat på bordet.

Blir man syk,eller skadet f.eks havner i trafikkulykke så er det nav som utbetaler penger til deg så du skal ha noe å leve av.

Om din ektefelle dør får du stønad.

Om faren/moren til dine barn dør får de barnepensjon eller hva det heter.

Hvis en du er glad i dør så kan man søke om å få dekt begravelse.

Om man blir alene med barn så kan man få overgangsstønad.

o.s.v.

Vær heller glad for at nav finnes, istedet for å bekymre dere så mye om hva skattepengene dine går til.

En dag kan det være du som sitter der og er på vei mot uføretrygd f.eks. Da får du se hvor "morsomt" det er at alle skal synse og mene noe om deg, bare fordi du er ufør...

Anonymous poster hash: 86e94...750

Ikke ta initiativ til å diskutere "rakke ned på uføre"-temaer da, da oppnår du bare at folk diskuterer akkurat det. Du har lagt et fristende agn nå, og har bare deg selv å takke dersom noen sluker det.

Jeg for min del er ikke fornøyd med NAV. Jeg opplever at de som ikke vil ha hjelp, får hjelp, og de som faktisk ønsker hjelp til å komme seg ut i jobb blir overlatt til seg selv.

Kursplasser blir gitt til folk som sitter med beina på bordet og nekter å legge to pinner i kors for å lære noe, mens jeg måtte mase i sju lange og sju breie for å få LOV til å gå på kurs. "Du kommer aldri til å kunne klare det" var argumentet. Vel, vet du hva? Jeg var den ENESTE som klarte å få det idiotkursdiplomet, var det ikke for meg hadde det kurset hatt en strykproent på 100%!

Kommer jeg med forslag om tiltak, som f.eks praksisplass, blir jeg møtt med argumenter som at det ikke er penger på budsjettet til denslags, at arbeidsgiver kommer til å tenke det ene og det andre om meg, og de eneste konkrete forslagene NAV har kommet med er at jeg kan gå til legen og få sykmelding, eller så kan jeg søke om AAP.

Jævla NAV. Hva med å faktisk hjelpe meg litt når jeg ønsker å jobbe? Det er faenmeg ikke rart det er mange trygdede her til lands.

Og nei, jeg verken banner eller viser finger til NAVs saksbehandlere; jeg er snill og grei. Men her sier jeg hva jeg virkelig mener uten å pynte på det.

Anonymous poster hash: 9b55d...6e5

[AnonymBruker]

Jeg ble skadet hardt for 3,5 år siden. Og siden den gang har jeg revet meg i håret og sendt gode tanker til min saksbehandler. Altså både negative og positive opplevelser.

Fikk problemer med sykepengene i starten, og de ble forsinket med flere måneder. Satt med gjeld og inkassosaker pga den trege behandlingstiden. Opplevde å få like mange svar på hvorfor som antall veiledere jeg snakket med. Men etter fem måneder løsnet det.

Når sykeneldingsperioden gikk mot sin slutt regnet jeg med å gå over på AAP. Men saksbehandler og rådgivende lege mente noe annet. De mente alt var prøvd, både arbeidsutprøving og medisinsk behandling. Og det hadde de jo rett i. Jeg gikk derfor rett fra sykepenger til ufør, og søknaden min ble behandlet på under to uker. Dette takket være god jobbing fra rådgivende lege og saksbehandler. Siden jeg ikke er særlig mobil på egenhånd kom saksbehandler hjem til meg når vi skulle ha møte i stedet for at jeg måtte bruke alt av krefter for å komme til kontoret.

Jeg har også måtte søke om mange forskjellige hjelpemidler. Noen går gjennom enkelt og kjapt, mens andre tar det evigheter og klaging til før jeg får.

Med grunnstønad og hjelpestønad er det akkurat det samme. Grunnstønad dele innvilget raskt. Hjelpestønad ble avslått med det at mine barn (barneskolealder) kan hjelpe meg med personlig stell (nei takk!), så den er nå på vei til trygderetten.

Alt i alt er jeg fornøyd. Men vet at jeg også er blant de heldige hvor ting har gått relativt greit :-) Kjenner andre som sliter. Man er så avhengig av kompetansen til den veileder man blir tildelt.

Anonymous poster hash: 98e9f...f86

[AnonymBruker]

Er nyutdannet, arbeidsledig siden oktober (noen vikariat i barnehage innimellom, ikke av lengre varighet, ikke det jeg er utdannet innen)

Får ikke dagpenger, har tjent for lite penger (pga studier).

Har søkt rundt 500 jobber, vært på ca 10 intervju. Alle sier det samme: du virker super, men har for lite relevant arbeidspraksis, og det bekymrer oss.

Fant meg praksisplass, fikk mye skryt av NAV på telefon for at jeg tar ansvar for egen situasjon og er "på ballen".

Får avslag på søknad om arbeidspraksis. Må ringe og mase for å få vite det, har ikke blitt kontaktet/fått brev el.

Grunn? Har vært uten jobb for kort, og lider ikke psykisk.

Skal jeg heller gå ledig 6 mnd til og blir alvorlig deprimert? Er det det de vil? For jeg er på god vei!

Tok kontakt igjen med praksisplassen og fikk lov til å komme og jobbe gratis. Alt jeg trenger er noen mnd med relevant arbeidserfaring, så klarer jeg meg selv.

Har måttet flytte hjem fordi det lille jeg hadde av sparepenger er borte. Får forskudd på arv av bestemor for å klare meg.

Heldigvis har jeg ordnet opp selv. Tenker med gru på de som opplever det samme som ikke orker det arbeidsledighet er pyton for lommeboka og psyken!

Jeg skjønner nå at NAV ikke spiller på mitt lag, dessverre.

Kvinne, 25 år.

Anonymous poster hash: 048cf...5c0

[AnonymBruker]

Omskolert via NAV pga sykdom. Legen ville uføretrygde meg, men jeg fant heller ut et av de få tingene jeg kan gjøre. Det er ikke drømmeyrket mitt overhode, men det er en jobb. Og da heller en "dårlig" jobb enn å gå hjemme.

NAV var superlett å ha med å gjøre, hjalp meg å få de kursene jeg trengte + litt til mens jeg ventet på operasjoner.

Anonymous poster hash: e6b13...4d9

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosene sosial angst og depresjon for noen år siden, og fikk derfor sosialstønad(månedspenger) siden jeg ikke orket å gjøre noen ting. Søkte på jobber innimellom, mens jeg fikk penger. Det er jo positivt. Da fikk jeg noe å leve på, selv om jeg enda bor hos mamma da. Men trengte pengene til regninger blant annet. Og mat, klær osv.

Anonymous poster hash: 79fbc...4eb

[Blod]

Det er ikke noen ønskesituasjon å være avhengig av nav, bare så det er klart.

[Gjest Blomst83]

Skulle så gjerne gjort det,. men kjenner jeg kvinneguiden rett så blir dette heller en "rakke ned på uføre" o.s.v. tråd.

Det er ikke noe gøy å måtte være avhengig av nav, det er det eneste jeg kan si.

Anonymous poster hash: 86e94...750

Signerer denne!

[Trollmor89]

Skulle så gjerne gjort det,. men kjenner jeg kvinneguiden rett så blir dette heller en "rakke ned på uføre" o.s.v. tråd.

Det er ikke noe gøy å måtte være avhengig av nav, det er det eneste jeg kan si.

Og husk: Alle (kan komme/)(kommer til å ha noe å gjøre med nav i løpet av livet.

Når et barn blir født får foreldrene foreldrepenger eller engangsstønad, og barnetrygd.

Om man mister jobben er det nav som kan sikre deg at du fortsatt har mat på bordet.

Blir man syk,eller skadet f.eks havner i trafikkulykke så er det nav som utbetaler penger til deg så du skal ha noe å leve av.

Om din ektefelle dør får du stønad.

Om faren/moren til dine barn dør får de barnepensjon eller hva det heter.

Hvis en du er glad i dør så kan man søke om å få dekt begravelse.

Om man blir alene med barn så kan man få overgangsstønad.

o.s.v.

Vær heller glad for at nav finnes, istedet for å bekymre dere så mye om hva skattepengene dine går til.

En dag kan det være du som sitter der og er på vei mot uføretrygd f.eks. Da får du se hvor "morsomt" det er at alle skal synse og mene noe om deg, bare fordi du er ufør...

Anonymous poster hash: 86e94...750

Folk glemmer ofte at vi begynner med bleier og ender opp i de til slutt...for noen kan det gå fortere..vi kan ha den beste forsikring allikevel vi kommer til å bli aldri forsikret mot ulykker. Ikke ta særlig hensyn til det folk mener om deg eller om de som er i samme situasjon som deg. Mennesker skal alltid finne noe å gå etter med mindre du er perfekt

[AnonymBruker]

Er du under nav? Hva er det nav ikke hjelper deg med? Eller hjulpet deg med? Si din mening positiv el negativ. Få ut frustrasjon og sinne eller varme og godhet! Del din historie:)

Anonymous poster hash: 1e907...4aa

Ja, jeg er under NAV.

Det året jeg fylte 26 år ble jeg sykmeldt i 1 år, og det året jeg fylte 27 år kom jeg over på rehabilitering i 1 år. Deretter var det på attføring 1 år, før jeg kom over på AAP som jeg har vært på de siste 5 årene.

Tilsammen har jeg vært under NAV i 8 år ... jeg fylte nettopp 33 nå.

Jeg har sikkert vært heldig, men jeg har bare hatt greie saksbehandlere de siste 8 årene. POSITIVT!

Det som er NEGATIVT er at jeg ikke får noe hjelp, og at NAV bare lar meg surre og gå ... Har gått til forskjellige psykologer, psykiatere og terapeuter de siste 10 årene, men ingen hjelp å få...

NAV har jo gitt meg penger hele veien, og de har vært forståelsesfulle, og det er det eneste NAV kan hjelpe meg med.

Derimot har jeg fått lite hjelp fra fastlege og psykologer osv ....

Anonymous poster hash: 190f4...169

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosene sosial angst og depresjon for noen år siden, og fikk derfor sosialstønad(månedspenger) siden jeg ikke orket å gjøre noen ting. Søkte på jobber innimellom, mens jeg fikk penger. Det er jo positivt. Da fikk jeg noe å leve på, selv om jeg enda bor hos mamma da. Men trengte pengene til regninger blant annet. Og mat, klær osv.

Anonymous poster hash: 79fbc...4eb

Selv om man bor hjemme hos mor ønsker man jo å klare seg selv. Det er jo ikke så kult å spørre mamma om penger til klær, mat, kino, frisør, fastlege...

Og når man får penger selv, slik som du gjør, bestemmer du selv.

Penger man får fra foreldre er jo foreldrenes, så de har noe å si hva du bruker de på - da blir man lite selvstendig, og det forstår ikke mange.

Penger man eier selv bestemmer man over, og ingen har noe å si.

Anonymous poster hash: 190f4...169

[AnonymBruker]

Har sett nav svikte et familiemedlem på det groveste, de gjør rett og slett ingenting fornuftig, det som kunne vært positivt setter de kjepper i hjulene for, samtidig som de forlanger mer av de tingene vedkommende ikke er i stand til. Og selvfølgelig ingen hjelp eller forståelse til eventuell behandling for de reelle problemene, nei det skulle vel faen meg tatt seg ut! (Beklager, men ja, blir provosert hver gang jeg tenker på det, det blir personlig og følelsesmessig for meg)

Selv opplevde jeg også sykdom. Hadde vært student, og jobbet litt selvstendig etterpå og litt i vikarbyrå, før jeg fikk en alvorlig sykdomsknekk. Fastlegen trodde ikke på meg selv om jeg har testresultater fra anerkejnt lab, og diagnose fra annen lege, en diagnose som er internasjonalt forskningsmessig godkjent, men de fleste fastleger har aldri hørt om den da det er forholdsvis ny kunnskap. Null rett på dagpenger da jeg hadde jobbet i vikarbyrå, og pga at dagpengegrunnlaget ble regnet av de siste 12 mnd. Jeg hadde da innen de 12 mnd før vært på utveksling og ikke hatt den vanlige deltidsjobben min, og mitt selvstendige arbeid ville de ikke ta med. Null rett på noe som helst egentlig siden jeg ikke hadde vært fast ansatt, og siden jeg hadde vært student.På det verste var jeg og sengeliggende, men ble ikke trodd eller hjulpet av fastlege, eller nav, eller noen.

Jeg ble sendt til jobbklubb, men de krevde 100 prosent oppmøte, og det kunne ikke jeg gi dem for da måtte jeg jo takke nei til de vikaroppdragene jeg fikk innimellom! Og samtidig ved å takke ja til mer enn en dag pr uke, så mistet jeg det bittelille jeg fikk av dagpenger da jeg stod som arbeidsledig, grunnet at satsen min var så lav (regnet på de 12 siste mnd). Så egentlig hadde jeg tjent på å takke nei til de jobbdagene, men sånn er jeg ikke laget. Og det lille jeg så av introduksjonen til "Jobbklubb" er jo en vits, makan til fordumming og barnehagenivå! For all del, fint for noen, ikke så fint for meg som på det tidspunktet hadde dobbel bachelor og seks års utdanning.

Det er delvis også mitt problem i møte med nav. Jeg er for "flink of frisk" til å få hjelp, samtidig, når jeg som er diplomatisk, motivert og ressurssterk, når ikke engang jeg klarer å kjempe meg til littegrann nødvendig støtte fra nav i en vanskelig overgangsperiode, hvordan i alle dager skal da de som ikke er så ressurssterke klare det?!? Det er en gåte hvordan man skal spille det spillet...

Jeg ga opp og vendte de ryggen. Det tok meg ett år å bli fungerende igjen, fremdeles ikke helt frisk, men fungerer. Jeg har tatt de vikarvaktene jeg har fått og hatt overskudd til, fremdeles ingen fast jobb til tross for søking på alt mellom himmel og jord og et par intervju. Eneste grunnen til at jeg har klart meg er at jeg kommer fra en familie med penger, og har kunnet låne privat. Hvis ikke måtte jeg ha gått på sosialen, men jeg ville nok ikke fått noe der heller da jeg har penger på BSU, eneste av verdi jeg eier....

Jeg er imponert over dem som takler å stå i det systemet, all respekt, jeg skjønner ikke hvordan dere klarte å komme inn, eller hvordan dere holer ut....

Anonymous poster hash: a1bb0...bd2

[AnonymBruker]

Meg over, skrivefeil i andre avsnitt, jeg hadde altså rett på pittebittelitt dagpenger, men ikke noe sykepenger da jeg ikke var fast ansatt eller i et aktivt oppdrag fra vikarbyrå akkurat da jeg ble sykemeldt.

Anonymous poster hash: a1bb0...bd2

[Gjest Blomst83]

Har sett nav svikte et familiemedlem på det groveste, de gjør rett og slett ingenting fornuftig, det som kunne vært positivt setter de kjepper i hjulene for, samtidig som de forlanger mer av de tingene vedkommende ikke er i stand til. Og selvfølgelig ingen hjelp eller forståelse til eventuell behandling for de reelle problemene, nei det skulle vel faen meg tatt seg ut! (Beklager, men ja, blir provosert hver gang jeg tenker på det, det blir personlig og følelsesmessig for meg)

Selv opplevde jeg også sykdom. Hadde vært student, og jobbet litt selvstendig etterpå og litt i vikarbyrå, før jeg fikk en alvorlig sykdomsknekk. Fastlegen trodde ikke på meg selv om jeg har testresultater fra anerkejnt lab, og diagnose fra annen lege, en diagnose som er internasjonalt forskningsmessig godkjent, men de fleste fastleger har aldri hørt om den da det er forholdsvis ny kunnskap. Null rett på dagpenger da jeg hadde jobbet i vikarbyrå, og pga at dagpengegrunnlaget ble regnet av de siste 12 mnd. Jeg hadde da innen de 12 mnd før vært på utveksling og ikke hatt den vanlige deltidsjobben min, og mitt selvstendige arbeid ville de ikke ta med. Null rett på noe som helst egentlig siden jeg ikke hadde vært fast ansatt, og siden jeg hadde vært student.På det verste var jeg og sengeliggende, men ble ikke trodd eller hjulpet av fastlege, eller nav, eller noen.

Jeg ble sendt til jobbklubb, men de krevde 100 prosent oppmøte, og det kunne ikke jeg gi dem for da måtte jeg jo takke nei til de vikaroppdragene jeg fikk innimellom! Og samtidig ved å takke ja til mer enn en dag pr uke, så mistet jeg det bittelille jeg fikk av dagpenger da jeg stod som arbeidsledig, grunnet at satsen min var så lav (regnet på de 12 siste mnd). Så egentlig hadde jeg tjent på å takke nei til de jobbdagene, men sånn er jeg ikke laget. Og det lille jeg så av introduksjonen til "Jobbklubb" er jo en vits, makan til fordumming og barnehagenivå! For all del, fint for noen, ikke så fint for meg som på det tidspunktet hadde dobbel bachelor og seks års utdanning.

Det er delvis også mitt problem i møte med nav. Jeg er for "flink of frisk" til å få hjelp, samtidig, når jeg som er diplomatisk, motivert og ressurssterk, når ikke engang jeg klarer å kjempe meg til littegrann nødvendig støtte fra nav i en vanskelig overgangsperiode, hvordan i alle dager skal da de som ikke er så ressurssterke klare det?!? Det er en gåte hvordan man skal spille det spillet...

Jeg ga opp og vendte de ryggen. Det tok meg ett år å bli fungerende igjen, fremdeles ikke helt frisk, men fungerer. Jeg har tatt de vikarvaktene jeg har fått og hatt overskudd til, fremdeles ingen fast jobb til tross for søking på alt mellom himmel og jord og et par intervju. Eneste grunnen til at jeg har klart meg er at jeg kommer fra en familie med penger, og har kunnet låne privat. Hvis ikke måtte jeg ha gått på sosialen, men jeg ville nok ikke fått noe der heller da jeg har penger på BSU, eneste av verdi jeg eier....

Jeg er imponert over dem som takler å stå i det systemet, all respekt, jeg skjønner ikke hvordan dere klarte å komme inn, eller hvordan dere holer ut....

Anonymous poster hash: a1bb0...bd2

Noen av oss har faktisk ikke noe valg.Det er vår eneste måte å " overleve" på,men når det er sagt er jeg fornøyd med NAV.

[AnonymBruker]

Noen av oss har faktisk ikke noe valg.Det er vår eneste måte å " overleve" på,men når det er sagt er jeg fornøyd med NAV.

Respekt! Jeg mente ingenting negativt mot brukere der på slutten, beklager om det kom feil ut.

Det er godt å høre at noen er fornøyd og får hjelp!

Anonymous poster hash: a1bb0...bd2

[Gjest Blomst83]

Respekt! Jeg mente ingenting negativt mot brukere der på slutten, beklager om det kom feil ut.

Det er godt å høre at noen er fornøyd og får hjelp!

Anonymous poster hash: a1bb0...bd2

[AnonymBruker]

Meg over, skrivefeil i andre avsnitt, jeg hadde altså rett på pittebittelitt dagpenger, men ikke noe sykepenger da jeg ikke var fast ansatt eller i et aktivt oppdrag fra vikarbyrå akkurat da jeg ble sykemeldt.

Anonymous poster hash: a1bb0...bd2

Men det er altså ikke NAV som fant på at du ikke skulle få penger, men Stortinget. Er en vesentlig forskjell.

Anonymous poster hash: 4d711...196