29 år - og hva har man oppnådd i livet?

[sinazucar]

Har en bekjent som fyller 29 år i dag, og av den anledning kom jeg til å tenke på livssituasjonen hennes i forhold til min. Hun har vel oppnådd nesten alt av betydning, kan man si, og er veldig vellykket i forhold til hva man som regel ser på som viktig i livet. Hun har en god utdannelse, godt betalt jobb, eget hus og samboer. Sikkert bil også, regner jeg med, og en hund. Det eneste som mangler er selvsagt barn, men det kan jo hende kommer ganske snart.

Og så over til meg selv. Jeg er også 29 år, har ingen jobb, ingen bil, ingen kjæreste, ingen barn, ingen kjæledyr, litt utdannelse som jeg ikke bruker... for tiden bor jeg i et kollektiv og leter etter jobb.. Men jeg har reist veldig mye, og har utrolig mange gode minner fra dette, og har truffet mange spennende mennesker.

Så tenkte jeg på om jeg er misunnelig på min bekjent pga dette, og føler meg mislykket i livet. Svaret er nei, jeg er slettes ikke misunnelig! I forhold til henne er jeg totalt fri og kan gjøre akkurat som jeg vil! Og det at jeg ikke har jobb og ikke aner hva jeg gjør på og hvor jeg er om 2 uker, synes jeg er bare spennende.

Det hadde vært interessant å høre andres meninger og tanker rundt dette temaet. Er du fornøyd med livet ditt, og hva ser du på som viktig i livet?

[Apehjerne]

Jeg har hvkeren hus eller bil. Er ikke opptatt av materielle ting. Det er ikke ting jeg eide jeg kommer til å huske når jeg blir gammel men opplevelser jeg hadde.

Nå skal ikke jeg ha barn heller. Livet mitt er langt fra perfekt men jeg trives ogh ar det gøy. Det er det viktigste for meg. Hva andre har driter jeg egentlig i

[Gjest M1A]

Jeg er mer som venninna di. Jeg trives best med stabilitet i livet. Jeg er 27, har mann, ett barn, kjøpt hus, bil og utdannelse. Akkurat nå er jeg hjemme i mammapermisjon. Slik jeg ser det gir situasjonen min meg en blanding av trygghet og frihet. Vi er begge i full jobb, men har et forbruk per måned på ca 1 lønning. Den andres lønning går da til sparing, vi setter av til fremtidige ferieturer når ungen er større, betaler ned ekstra på huslånet, opparbeider gode bufferkontoer osv. Å ha trygghet og stabilitet, og å kunne gi det til barnet mitt, betyr mye for meg.

Endret 12. mai 2014 av M1A

[Teethgrinding]

I et filosofisk perspektiv er uteliggeren en überliberalist. I hverdagslivet er han dog en fiasko.

[AnonymBruker]

For noen som vil ha X og Y er jo mangelen på sådan et nederlag. Jeg vil ha mann og barn og håper derfor at jeg er der når jeg er 29. For noen som ikke vil ha det, fremstår det vel som begrensende.

Eier egen bolig og det er jeg glad for. Den kan jo leies ut mens man reiser (hvilket jeg også har gjort), er ikke mindre "fri", sitter bare bedre i det.

Har ikke jobb men vil ha en.

Anonymous poster hash: 2f62d...294

[Hulderen]

At det er spennende å ikke ha jobb, skjønner jeg ikke. Men utenom det har du en fin livssituasjon. Å bo i kollektiv er sosialt og trivelig om du bor sammen med de rette. Så at du ikke misunner venninnen din skjønner jeg. Men jeg vil påpeke at hun også er veldig "fri". Uten barn å ta hensyn til, kan man gjøre det meste.

[OppNedPåAlt]

Folk er forskjellige og har forskjellig definisjon av suksess. Å ha reist jorda rundt er å ha oppnådd mye for noen, mens for andre betyr en karriere det samme. Synes ikke man trenger å sammenligne seg selv så mye med andre.

[AnonymBruker]

Livet dreier seg om opplevelser og er en læringsprosess. De jeg kjenner med hus, bil osv får på ingen måte inn nye impulser. Vi kan snakke sammen flere år senere og de har ikkr utviklet seg i særlig stor grad. Jeg blir desperat av tanken på å ikke være i bevegelse. Jeg må utvikle meg, prøve nye ting, lære språk og forbedre meg. Jeg vil reise. Så fort man får jobb får man aøt det andre på mindre enn en uke. Kunbskao og utvikling tar flere år.

Anonymous poster hash: 0b47e...5f3

[AnonymBruker]

Jeg er nok mer trygghetssøkende enn deg TS, jeg er 28, har samboer, bil, leilighet og blir ferdig med masteren min nå om noen uker og har fått meg jobb fra høsten av... For meg oppleves det ikke "ufritt" og jeg gleder meg til å bli mer "bundet" når vi planlegger å prøve på barn neste vår.

Men jeg hadde kanskje følt det mer "ufritt" om jeg ikke hadde hadd 5 år som singel bak meg, hatt to mer og mindre vellykkede forhold bak meg, vært ute og reist på alle kontinenter (utenom sør polen) og bodd et år i utlandet. Jeg har hatt min tid i kollektiv, hvor jeg festet 3 dager i uka, jobbet i ufaglærte "drittjobber" som jeg endte opp med å lære masse av... Så akkurat der jeg er i livet nå så er jeg klar for å "bindes ned" fordi jeg har hatt min dose av frihet

Anonymous poster hash: d9d7c...b14