Hvordan best ta opp problemer med familien?

[AnonymBruker]

Nok en gang skriver jeg en tråd der jeg tar opp et problem som jeg egentlig selv vet svaret på, men det hjelper ofte å få ting ned i rene ord for å se helheten i en situasjon, og kanskje også få litt innspill til hvordan håndtere ting. So here we go.

For noen år siden ble jeg skikkelig syk, og etterhvert fikk jeg en diagnose, noe som i og for seg hjalp. Men jeg slet utrolig mye med smerter og trakk meg veldig inn i meg selv. Når familien spurte meg om noe som gjaldt sykdommen så svarte min mor alltid før jeg en gang rakk å oppfatte spørsmålet, så jeg ble som regel sittende stille og høre på at de snakket om meg uten å få "lov" til å komme til orde. Noe familien desverre tolket som at jeg ikke ville snakke om det og at jeg bare var innesluttet. (Det er noe jeg har tenkt over i ettertid, jeg skjønte det ikke der og da)

Jeg trakk meg etterhvert unna både familie og venner fordi jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at når jeg har det vondt så har jeg ingen lunte og kan eksplodere for selv den minste ting, så da tenkte jeg at det var bedre både for meg og de rundt meg at jeg trakk meg litt tilbake. Jeg ble også veldig selvsentrert fordi jeg ikke greide å fokusere på noe annet enn min egen intense smerte og den psykiske smerten det også førte med seg, og greide derfor ikke lenger å være hobbypsykologen til vennene mine.

Nå er dette ca fire år siden, og jeg har endelig kommet til det punktet hvor jeg faktisk kan oppføre meg som et menneske igjen, jeg er nesten lykkelig tilogmed. den psykiske smerten har så smått begynt å slippe taket, og den fysiske holder jeg i sjakk med smertestillende. Og nå har jeg våknet opp og kommet meg ut av den selvsentrerte boblen jeg holdt så hardt på, og har begynt å tenke på hvordan ting har vært og hvordan jeg har oppført meg. Og jeg innser at det er vel på tide å rense luften med familien, ikke bare for de tingene jeg har gjort/ikke gjort, men også for det de har gjort/ikke gjort.

Jeg føler det er viktig å få fortalt dem HVORFOR jeg oppførte meg som jeg gjorde. Det er også veldig viktig for meg nå å få renset luften med min søster. Hun har den siste tiden begynt å oppføre seg veldig sånn som jeg gjorde, med å bli sint for den minste ting, trekke seg litt unna, fare opp for ingenting. Det har kommet så langt som til at både jeg og vår mor er litt redd for å være i samme rom som henne fordi hvis vi sier noe feil så blir det en kjempekrangel ut av det. Og det slo meg her om dagen at nå gjør jeg nøyaktig det som jeg var så bitter på henne for. Jeg holder meg unna i stedet for å ta det opp og prøve å hjelpe, eller i det minste forstå.

Problemet mitt er at jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem. Det enkleste hadde vært å skrive et brev sånn at jeg er sikker på at jeg får sagt alt jeg har behov for å si før den reelle samtalen, og fordi jeg vet at hvis vi tar det muntlig kommer jeg til å gråte nesten før jeg har begynt. Men jeg er redd det er veldig feigt å ta det per brev, og at hun vil bli sint på meg for det. Men på en annen side så vil det kanskje føre til at hun får tid til å tenke seg om selv, at jeg ved å skrive brevet vil gi henne en sjanse til å forberede et "forsvar", og at hun kanskje ikke vil føle seg like angrepet som hvis jeg bare går rett på og letter hjertet mitt uten forvarsel. For der er hun veldig lik meg, angrep er det beste forsvar, og hun vil kanskje ikke la meg fullføre før hun tar over, og da vil poenget med samtalen være tapt.

Jeg har også et sterkt behov for å skrive et tilsvarende brev til min bestemor for å fortelle henne hvor utrolig dårlig jeg har følt at hun har behandlet meg, og å si at jeg faktisk har kommet til det punktet hvor jeg er klar for å tilgi henne og gjøre et forsøk på å bli ordentlig kjent med henne før det er for sent. Jeg har mistet alle besteforeldrene mine utenom henne, alle før jeg rakk å bli kjent med dem. Men igjen, jeg er redd hun vil ta det på feil måte, det er ikke sikkert at hun er villig til å innse at måten hun behandlet meg på var feil, og at det derfor vil skape mer ondt blod i stedet for å bygge broer..

Herregud for ei smørje. Og jeg skal ikke en gang begynne med pappa!
Dette ble mye lengre enn tiltenkt, og hvis du faktisk har lest helt ned, applaus til deg! Jeg tror ikke noe av dette ble klarere av å skrive det ned egentlig, jeg ble bare mer usikker. Hvordan hadde du foretrukket å gjøre det? Eller hvis du var i min søsters eller bestemors' sko, hvordan hadde du villet at jeg skulle ta det opp med deg?

Anonymous poster hash: a9e70...c47

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymous poster hash: a9e70...c47

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymous poster hash: a9e70...c47

Her var det litt mye å ta tak i, kan hende det er derfor du ikke har fått svar..

Her er det jeg tenker - litt systematisert:

1 Søsteren din

Finn ut hva som plager henne, uten å utlevere deg selv. Utleverer du deg selv i håp om at det skal avvepne situasjonen - og det feiler, vil det gjøre skikkelig vondt. Prøv å tilnærm deg henne som en venn - hvordan går det med henne? Si at du har merket at hun er litt oppfarende for tiden, og lurer på om hun har det bra.

2 Sykdommen din

Du ble syk og det er vanskelig å vite hvordan man skal takle, både for den det gjelder og pårørende. Jeg synes at det beste er å ikke dvele med hva som ble gjort og ikke gjort - med mindre det er spesielt graverende. Jeg har erfart selv hvor godt det er for en familie å la det være "water under the bridge" når familien har vært "utsatt" for alvorlig sykdom, og kanskje ikke reagert så veldig gjennomtenkt.

3 Bestemoren din

Hvis du må ta det opp med henne for å ha et forhold til henne, så gjør du det. Men da ville jeg tatt det ansikt til ansikt, og på en måte hvor du sier at "jeg føler at", og ikke "du stilte ikke opp".

Hvis jeg skal komme med noe råd: du sier at du har kommet ut av den selvsentrerte bobla som det er lett å havne i når man fokusere kun på seg selv for å komme seg igjennom dagene. Og selv om det er veldig fint, tror jeg ikke du skal undervurdere at det er en stor opplevelse å bli alvorlig syk, og at det kan gjøre at du ser hele den perioden du var syk igjennom det perspektivet.

Det jeg prøver å si er at de andre i familien din hadde jo sine oppturer og nedturer og livsutfordringer i denne perioden de også, så det er ikke en gang sikkert at de har registrert at det var noe opprivende som skjedde for deg i forbindelse med deres håndtering av din sykdom - selv om du opplevde det som et svik.

Håper du finner ut hva som skjer med søsteren din, og at du kan ha et fint forhold til bestemoren din så lenge du har henne, og ikke minst håper jeg at du holder deg smertefri og lykkelig

Anonymous poster hash: 2b946...d8e

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!
Jeg er bare så utrolig usikker på hvordan jeg skal gå frem. Søsteren min skremmer meg litt. Men det er vel egentlig bare å bite det i seg, få henne på tomannshånd og spørre. Problemet er at hvis jeg kjenner henne rett kommer hun til å ville vite hvorfor jeg er av den oppfattningen at noe er galt, og så vil hun snu det hele til å være negativt rettet mot meg, hun vil ta opp ting jeg selv har gjort, og så må jeg forsvare meg, og så vil hele historien komme for en dag uansett. Det er derfor jeg ønsker å skrive det brevet før jeg tar en samtale med henne. Hun greier å finne feil ved absolutt alt jeg sier og gjør nå for tiden fordi det er noe som ligger under og gnager på henne. Hun er bitter på meg og jeg er bitter på henne, i familien vår er det ingenting som heter "water under the bridge".. familien vår går gjerne rundt og gnager på sår fra barndommen av hvis vi får muligheten til det. Og jeg har aldri hatt sjansen til å virkelig snakke ut med noen av dem om noe, og de føler sikkert det samme ovenfor meg også. Så jeg vil så gjerne få renset luften, finne ut hva det er som gjør at jeg sitter med følelsen av at søsteren min misliker meg. Få henne til å forstå hvorfor det gjorde meg så vondt at hun ikke ville ha kontakt med meg under sykdomsperioden fordi jeg "så ut som et spøkelse".. Og forklare hvor vondt det gjør at jeg nå mer eller mindre gjør det samme. Alt henger sammen, så jeg vet ikke i hvilken grad det er mulig å ta opp det ene uten å dra inn det andre..

Anonymous poster hash: a9e70...c47

[Gjest brutal_mann]

MÅ du virkleig ta dette opp med dem? Er dette viktig for deg for at du selv skal komme videre i ditt eget liv?

I forhold til din søster ville jeg ikke gjort annet enn å vist at du kjenner tankene, sinnet og følelsene, og så må det være opp til henne å komme til deg når hun føler for det. Nå som du selv begynner å bli frisk, pass på at du ikke sliter deg ut på det som var.

[AnonymBruker]

MÅ du virkleig ta dette opp med dem? Er dette viktig for deg for at du selv skal komme videre i ditt eget liv?

I forhold til din søster ville jeg ikke gjort annet enn å vist at du kjenner tankene, sinnet og følelsene, og så må det være opp til henne å komme til deg når hun føler for det. Nå som du selv begynner å bli frisk, pass på at du ikke sliter deg ut på det som var.

På en måte ja. En av grunnene til at jeg har slitt psykisk i mange år er at jeg aldri tar opp problemer, jeg går heller rundt og holder alt inni meg helt til det bygger seg opp til et stort uoverkommelig fjell. Og når du først har klart å bygge det fjellet skal det som regel ikke stort mer enn en bitteliten småstein til før det raser. Og når jeg kom meg ut av den bobla jeg snakka om begynte jeg å tenke veldig mye på det som har vært og føler litt på den at hvis jeg skal komme meg videre, hvis jeg skal greie å ha et normalt forhold til familien så må jeg ta tak i det som har vært. Jeg har prøvd å ta tak i meg selv og se på de feilene jeg selv har gjort, men som sagt så føler jeg et stort behov for å kunne forklare hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, hvorfor jeg så ut som jeg gjorde, og hvorfor det de gjorde nå gjør meg bitter. Jeg kan ikke gå rundt og være bitter for noe som har skjedd, det hjelper ingen, og jeg greier ikke å finne noen annen løsning på hvordan jeg kan kvitte meg med bitterheten enn å rense lufta.. Gir det mening?

Anonymous poster hash: a9e70...c47

[Gjest brutal_mann]

Det gir mening

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!

Jeg er bare så utrolig usikker på hvordan jeg skal gå frem. Søsteren min skremmer meg litt. Men det er vel egentlig bare å bite det i seg, få henne på tomannshånd og spørre. Problemet er at hvis jeg kjenner henne rett kommer hun til å ville vite hvorfor jeg er av den oppfattningen at noe er galt, og så vil hun snu det hele til å være negativt rettet mot meg, hun vil ta opp ting jeg selv har gjort, og så må jeg forsvare meg, og så vil hele historien komme for en dag uansett. Det er derfor jeg ønsker å skrive det brevet før jeg tar en samtale med henne. Hun greier å finne feil ved absolutt alt jeg sier og gjør nå for tiden fordi det er noe som ligger under og gnager på henne. Hun er bitter på meg og jeg er bitter på henne, i familien vår er det ingenting som heter "water under the bridge".. familien vår går gjerne rundt og gnager på sår fra barndommen av hvis vi får muligheten til det.

Anonymous poster hash: a9e70...c47

Hvis du tror hun kommer til å reagere slik, ville jeg ha planlagt samtalen skikkelig godt på forhånd, sånn at du vet når du skal avbryte. Hvis hun begynner å snu det og si at "du var jo sånn og sånn den gangen du var syk", og det ikke nytter å si at det ikke er det som er tema nå, så ville jeg avbrutt og sagt at du kun ønsker å høre hvordan det var med henne, og rense luften mellom dere, men at du ser at hun ikke er klar for det.

Jeg kommer fra en familie hvor 80 % av familiemedlemmene er følelsesmennesker uten like, som aldri reflekterer rundt hvorfor de reagerer på den måten de gjør. De andre 20 % (deriblant meg) bli ofte overkjørt fordi vi ikke finner oss i roping og personangrep, og fordi vi i tillegg kjenner at det er viktig å få potensielle konflikter oppgjort èn gang for alle.

Nå vet jeg ikke om det er sånn du har det, TS, men min løsning har vært å finne meg en partner som er lik meg, og å holde meg nærmest de familiemedlemmene som har evnen til å sette ned foten og "nedstemme" de som lager konflikter, og å styre vanskelige samtaler inn på et sivilisert spor.

Min far har vi imidlertid aldri greid å "temme", og med han har jeg måtte svelge svært mange kameler, og mitt forhold til han er basert på at vi holder en sunn distanse til hverandre slik at det ikke er like tøft når han - som ikke står meg så nær, plumper utti og sårer meg. Jeg har etterhvert greid å riste det av meg mer og mer, og trenger ikke å gå i konfrontasjon med en far som jeg vet kun vil reagere slik du som beskriver din søsters reaksjon.

Hvis du tror at denne runden er helt nødvendig for din egen helse, så vil jeg oppfordre deg til å gjøre det. Men som et siste "råd": tenk over hvordan du skal forholde deg dersom reaksjonen bli negativ og familiebåndene blir vanskeligere. Skal du da tenke "jeg prøvde, og det betyr at jeg stilte opp for meg selv, da kan jeg gå videre", eller vil du komme til å tenke at "nå har jeg hvertfall fått bevist at de ikke respekterte og forsto meg da jeg var syk". Du kjenner deg selv best, men hvis du skal risikere konflikt, håper jeg at du i allefall vet at også et negativt resultat kan gi deg en følelse av at du har "renset luften" for din egen del!

Anonymous poster hash: 2b946...d8e