Til alene-mammaer.

[AnonymBruker]

Hei,

Har en fantastisk hærlig liten 2,5 åring. Vært alene-mamma siden 8 uker. Samvær med far begynte i en alder av 1 år og 3 mnd. Da kun en overnatting. Etterhvert ble det hele helgen. Samvær med far går fint, og barnet mitt løper far i møte når han kommer.

Siste tiden har han blitt mer aggressiv, er dette typisk to-års trass? Siste tiden jeg har levert barnet i bhg, har det også vært mer hysterisk gråting. Noen ganger går det fint å levere, som oftest blir det med litt gråt.

Ettersom man er alene om alt, i full jobb, så føler jeg at overskuddet ikke alltid strekker til. Men man kan jo ikke være der for barnet 100% oppmerksomhetsmessig hele tiden.

Ettersom han har blitt litt større nå, så har jeg begynt å pusle med egne ting nå, nå barnet driver med sitt.

Noen ganger er jeg bare så utmattet, at jeg ikke har noe å gi, og da kan jeg "overse" i små mengder.

Kunne dere alene mammaer her inne delt litt av deres hverdag, og hvordan dere har det?

Denne dårlige samvittigheten er fryktelig slitsomt innimellom 😔

Anonymous poster hash: 845e8...2ec

[Miss moneypenny]

Nå er jeg ikke alene- mamma, men håper det er greit at jeg svarer allikevel. Jeg reagerer på at du har dårlig samvittighet, jeg syns ikke du trenger å ha det. Barna har bare godt av å måtte leke litt selv, på den måten utvikler de fantasien sin, og evnen til å finne på ting. Jeg får til stadighet høre at mine barn er overstimulert, og at de må bli flinkere til å finne på ting selv.

[AnonymBruker]

Nå er jeg ikke alene- mamma, men håper det er greit at jeg svarer allikevel. Jeg reagerer på at du har dårlig samvittighet, jeg syns ikke du trenger å ha det. Barna har bare godt av å måtte leke litt selv, på den måten utvikler de fantasien sin, og evnen til å finne på ting. Jeg får til stadighet høre at mine barn er overstimulert, og at de må bli flinkere til å finne på ting selv.

Åh, det var godt å høre Min leker på gulvet alene, og gjerne en time av gangen. Veldig tålmodig.

Anonymous poster hash: 845e8...2ec

[AnonymBruker]

Jeg er ikke alene-mor, men søsteren min er det. Ser ikke noe galt i at ungen skal leke alene en stund. Mitt tantebarn lekte aldri alene, søstra mi og barnefar ga barnet oppmerksomhet hele tiden da de var sammen. Enda værre nå som de ikke er sammen. Dette har ført til at barnet (i en alder av 9 år) ikke takler å finne på noe på egen hånd. Han må alltid ha mor eller far med på ting. Kan ikke leke ute i hagen hos mor uten at hun skal se på han hele tiden. Jeg er glad i tantebarnet mitt, men barnet er altfor oppmerksomhetssyk, og det er slitsomt i lengden.

Anonymous poster hash: 3d7a0...7c6

[Gjest Heartbeat]

Det er bare sunt å la barn leke litt alene, bruke fantasien sin til å finne på ting selv. Å hele tiden skal leke med barnet ødelegger for barnets egen sans til utvikling. Flere og flere barn er så vant med å bli underholdt at de ikke vet hva de skal gjøre om de blir etterlatt for seg selv på gulvet en stund. Bare sunt!

[Pastels]

Jeg har akkurat de samme tankene som du har Sliter tidvis med dårlig samvittighet over å ikke dra i bassenget ofte nok, at det ikke er så mye spennende som skjer i helgene som hos "kjernefamilien". Likevel jobber jeg hardt med å akseptere den situasjonen jeg er i og slå meg til ro med at sønnen min er glad, forbøyd og harmonisk Syns heller ikke at du skal ha dårlig samvittighet - selv om jeg har full forståelse for tankene dine. Stå på <3

[AnonymBruker]

Tusen takk alle sammen Godt å høre. Jeg har rett og slett ikke overskudd til mer innimellom. Men vi har mange kosestunder, masse kroppskontakt og litt lek gjennom dagen. Min er veldig flink til å ligge på gulvet å leke, det er som jeg forstår veldig bra.

Da slapper jeg av litt

TS

Anonymous poster hash: 845e8...2ec

[AnonymBruker]

Det du beskriver med sinne og gråt, er nok ganske typisk for alderen. Det går i perioder.

Jeg har også vært alene med barnet mitt så godt som hele livet hans, og han er i følge stesøsteren sin "verdensmester i å leke alene", og det tenker jeg er en naturlig konsekvens av å være enebarn med bare én forelder hjemme. For min del synes jeg det er en enorm fordel, for mitt barn kan alltid underholde seg selv. Han trenger ikke leker engang, han kan finne seg en liten stein eller pinne eller gaffel eller hva som helst, og leke i evigheter. Han har også en fantastisk fantasi og forteller utrolige historier og eventyr i en alder av 3,5. Jeg er ganske sikker på at det er en sammenheng, han har lært å utvikle og verdsette sin egen fantasi.

Anonymous poster hash: d45da...0a2

[GirlInterrupted]

Jeg oppmuntrer barnet mitt til å leke alene. Er alenemamma og har vært det hele tiden, og jeg gikk nesten i "fella" med å aldri gi barnet mulighet til å leke selv. Jeg følte at jeg på en måte måtte kompensere for at det bare er en av meg og holdt på å slite meg helt ut. Men jeg innså at barn har mer enn godt av å leke alene og mamma har tid til å bare slappe av. Så ikke ha dårlig samvittighet! Tvert i mot vil jeg heller si.

Og det høres ut som dere har en flott løsning slik at barnet treffer faren sin så gråtingen har lite med dette å gjøre tror jeg. Mer med trass:)