Utdanning - problematisk i et forhold?

[Skilpadden]

Er det ofte slik at ulikt utdanningsnivå kan være problematisk i et forhold? La oss si hvis den ene snart er ferdig med sin utdanning og klar for å jobbe, mens den andre nettopp starter på sin høyere utdanning. For hvis man skal innlede et seriøst forhold, kjøpe seg hus osv, så bør jo begge ha jobb, tenker jeg. Dette bekymrer meg så mye, og har merket at jeg avstår fra forhold kun på grunn av dette ... føler at jeg ikke blir sett på som en potensiell kjæreste kun på grunn av den situasjonen og føler ikke jeg strekker til.
Og nå vet jeg ikke hvor idiotisk den tankegangen er, fordi jeg aner ikke hva andre ute der tenker om dette, eller om de har opplevd samme situasjon osv.

Så jeg spør dere. Hva er deres synspunkt?

[AnonymBruker]

Jeg synes det handler om vilje og innstilling.

Det er mange forhold der den ene jobber mens den andre studerer. Da får man bare leve nøkternt på den ene inntekten, og så vil jo den andre parten bidra etter hvert.

Anonymous poster hash: 498db...aa3

[Skilpadden]

Jeg synes det handler om vilje og innstilling.

Det er mange forhold der den ene jobber mens den andre studerer. Da får man bare leve nøkternt på den ene inntekten, og så vil jo den andre parten bidra etter hvert.

Anonymous poster hash: 498db...aa3

Det er jo veldig sant! Men, jeg vet ikke, siden jeg har vokst opp i en familie hvor utdanning har vært en BIG DEAL, så føler jeg meg veldig mislykket nå som jeg har feilet litt med den biten.

Jeg hadde jo selv ikke brydd meg hva slags utdanning min kjære har, men jeg vet jo ikke om alle tenker som meg.

Endret 11. mai 2014 av Skilpadden

[AnonymBruker]

Jeg er mann, så jeg tenker kanskje annerledes om dette enn dere kvinner.

For meg er det ikke vesentlig hva slags utdanning hun har, jeg klarer meg utmerket økonomisk selv. Det jeg ser etter er hvordan vi passer sammen ellers.

Finn en som liker deg som du er, og glem alt mas fra familien. Jobb med det du trives med, ta den utdanningen som passer for deg, uten hensyn til andre.

Anonymous poster hash: 498db...aa3

[AnonymBruker]

Det er jo veldig sant! Men, jeg vet ikke, siden jeg har vokst opp i en familie hvor utdanning har vært en BIG DEAL, så føler jeg meg veldig mislykket nå som jeg har feilet litt med den biten.

Jeg hadde jo selv ikke brydd meg hva slags utdanning min kjære har, men jeg vet jo ikke om alle tenker som meg.

Åh! Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver! Det der hindret meg lenge fra å tørre å gå inn i et forhold med en som faktisk passet sammen med meg. Og ikke minst satse på en utdanning. Jeg hadde så prestasjonsangst på alle kanter. Men så begynte jeg på utdanningen jeg ville ha og så kom kjæresten:) Jeg er jo ikke så fryktelig langt etter "normalen", men hadde jeg begynt på det jeg ville etter vgs så hadde jeg vært ferdig i fjor. Kjæresten min er ferdig utdannet. Jeg føler en del på det presset du snakker om, men han vil jo være sammen med meg da, så jeg tenker at når han spør meg om studiene går bra og hva jeg vil videre så er det ikke av økonomiske årsaker, men fordi at han er oppriktig interessert i livet mitt.

Jeg må til tider overbevise meg selv;)

Anonymous poster hash: c1d92...2bc

[Gjest Minpin]

Jeg tror de færreste bryr seg om hvor langt du har kommet så lenge du har ambisjoner, og som student har du jo absolutt det. Blir det problematisk for en potensiell kjæreste at du "kun" studerer så har h*n kanskje uansett ikke de rette verdiene? Det er jo deg h*n skal like, ikke yrket eller bankkontoen din. Det med kjøp av hus er gjerne noe som kommer etterhvert, og når det passer både med tanke på økonomi og andre ting er jo noe man diskuterer og blir enige om sammen.

Jeg ville ikke bekymret meg for dette om jeg var deg. Du er god nok. Fortell deg selv det hver eneste dag.

[AnonymBruker]

Jeg er mann, så jeg tenker kanskje annerledes om dette enn dere kvinner.

For meg er det ikke vesentlig hva slags utdanning hun har, jeg klarer meg utmerket økonomisk selv. Det jeg ser etter er hvordan vi passer sammen ellers.

Finn en som liker deg som du er, og glem alt mas fra familien. Jobb med det du trives med, ta den utdanningen som passer for deg, uten hensyn til andre.

Anonymous poster hash: 498db...aa3

Skulle ønske det var så lett som det:)

Anonymous poster hash: c1d92...2bc

[Skilpadden]

Jeg er mann, så jeg tenker kanskje annerledes om dette enn dere kvinner.

For meg er det ikke vesentlig hva slags utdanning hun har, jeg klarer meg utmerket økonomisk selv. Det jeg ser etter er hvordan vi passer sammen ellers.

Finn en som liker deg som du er, og glem alt mas fra familien. Jobb med det du trives med, ta den utdanningen som passer for deg, uten hensyn til andre.

Anonymous poster hash: 498db...aa3

Du har jo veldig rett. Ideelt sett er det slikt det nå skal være. Men det er faktisk ikke så enkelt som gjort. Det er press fra alle kanter. Venninner som har skaffet seg utdanninger og gode jobb, familie som konstant sammenligner og maser, presset fra samfunnet, og mye annet. Men er det virkelig ikke slikt at menn tenker over det? .. Det er overraskende. Er det bare du som er rar, eller har du faktisk flere i gjengen/familien som tenker i de samme baner?

Åh! Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver! Det der hindret meg lenge fra å tørre å gå inn i et forhold med en som faktisk passet sammen med meg. Og ikke minst satse på en utdanning. Jeg hadde så prestasjonsangst på alle kanter. Men så begynte jeg på utdanningen jeg ville ha og så kom kjæresten:) Jeg er jo ikke så fryktelig langt etter "normalen", men hadde jeg begynt på det jeg ville etter vgs så hadde jeg vært ferdig i fjor. Kjæresten min er ferdig utdannet. Jeg føler en del på det presset du snakker om, men han vil jo være sammen med meg da, så jeg tenker at når han spør meg om studiene går bra og hva jeg vil videre så er det ikke av økonomiske årsaker, men fordi at han er oppriktig interessert i livet mitt.

Jeg må til tider overbevise meg selv;)

Anonymous poster hash: c1d92...2bc

Men hvis han likte deg for den du er, hvorfor kjørte du bare ikke på? Selv om jeg forstår at det holder deg tilbake .. problemet med meg er at jeg ikke engang har fullført videregående.

Jeg tror de færreste bryr seg om hvor langt du har kommet så lenge du har ambisjoner, og som student har du jo absolutt det. Blir det problematisk for en potensiell kjæreste at du "kun" studerer så har h*n kanskje uansett ikke de rette verdiene? Det er jo deg h*n skal like, ikke yrket eller bankkontoen din. Det med kjøp av hus er gjerne noe som kommer etterhvert, og når det passer både med tanke på økonomi og andre ting er jo noe man diskuterer og blir enige om sammen.

Jeg ville ikke bekymret meg for dette om jeg var deg. Du er god nok. Fortell deg selv det hver eneste dag.

Du er så god!

Men jeg forstår jo at en dame som har studert/studerer er jo mer ideelt enn en som meg som ikke engang har fullført videregående, og som ikke blir ferdig med det før 2-3 år. Jeg bare syns det er sjenerende. Og holder meg veldig mye tilbake når det kommer til forhold. Jeg klarer ikke beskrive det, men kan hende det er den følelsen om at jeg ikke er god nok, som du sier, som holder meg tilbake. Jeg prøver jo veldig å ikke tenke på det, men det dukker opp i tankene uansett ..

[Zilas]

Er det ofte slik at ulikt utdanningsnivå kan være problematisk i et forhold? La oss si hvis den ene snart er ferdig med sin utdanning og klar for å jobbe, mens den andre nettopp starter på sin høyere utdanning. For hvis man skal innlede et seriøst forhold, kjøpe seg hus osv, så bør jo begge ha jobb, tenker jeg. Dette bekymrer meg så mye, og har merket at jeg avstår fra forhold kun på grunn av dette ... føler at jeg ikke blir sett på som en potensiell kjæreste kun på grunn av den situasjonen og føler ikke jeg strekker til.

Og nå vet jeg ikke hvor idiotisk den tankegangen er, fordi jeg aner ikke hva andre ute der tenker om dette, eller om de har opplevd samme situasjon osv.

Så jeg spør dere. Hva er deres synspunkt?

Jeg er litt spent på dette, ettersom det er situasjonen jeg er i. Jeg begynner å jobbe til sommern, mens dama har litt igjen. Hun går riktignok på master så det er ikke snakk om fem år.

Det blir jo rart at jeg plutselig skal ha 4-5 ganger hennes inntekt, men samtidig er det jo ikke verre enn at man enten har tilnærmet forbruk som student, eller at jeg betaler mer.

Når det kommer til hus/leilighet er det ikke verre enn at jeg kjøper selv og hun leier til hun har råd til å kjøpe noe sammen med emg. Eller at jeg fortsetter å leie og spare opp mer EK. Skjevhet i økonomi vil det bli uansett, men det er også mulig å lage avtaler enten med forskjellig eierbrøk, eller at den andre får mulighet til å kjøpe seg inn over tid.

Jeg tenker at så lenge du studerer, og i utgangspunktet klarer å forsørge deg selv. Så vil det ikke være det som avgjør at du er kjærestepotensialet eller ikke. Så lenge du tar utdanning og utsiktene til å få jobb i fremtiden er rimelig gode vil nok ikke det være noe negativt. Men det vil nok bety at begge parter må være fleksible med tanke på det økonomien..

[Gjest Lille-pus]

Jeg er mann, så jeg tenker kanskje annerledes om dette enn dere kvinner.

For meg er det ikke vesentlig hva slags utdanning hun har, jeg klarer meg utmerket økonomisk selv. Det jeg ser etter er hvordan vi passer sammen ellers.

Finn en som liker deg som du er, og glem alt mas fra familien. Jobb med det du trives med, ta den utdanningen som passer for deg, uten hensyn til andre.

Anonymous poster hash: 498db...aa3

Jeg kan ikke annet enn å signere.

Så 'nei' det er ikke bare menn som tenker slik.

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten min er i den situasjon. Han er nettopp ferdig med utdanningen sin, mens jeg starter på et femårig studie til høsten. Vi har kjøpt leilighet sammen, vi har lik egenkapital og kommer til å betale like mye for huslånet osv. Det koster meg noen få hundrelapper mer enn jeg betalte da jeg bodde i kollektiv i fjor. Nå trenger man selvfølgelig ikke kjøpe noe sammen bare fordi man er kjærester, man kan jo like så gjerne leie, bo hver for seg eller at den ene kjøper noe (selv om jeg kanskje synes sistenevnte er litt kjipt).

Det jeg vil frem til er at det for oss ikke er noe problem. Men parten i forholdet som er i jobb må selvsagt være innstilt på å enten betale litt mer, eller legge seg på samme nivå som studenten. Det tror jeg de fleste skjønner. Synes ikke du skal la dette stoppe deg hvis du treffer noen du liker

Anonymous poster hash: f34da...38c

[Gjest Minpin]

Du er så god!

Men jeg forstår jo at en dame som har studert/studerer er jo mer ideelt enn en som meg som ikke engang har fullført videregående, og som ikke blir ferdig med det før 2-3 år. Jeg bare syns det er sjenerende. Og holder meg veldig mye tilbake når det kommer til forhold. Jeg klarer ikke beskrive det, men kan hende det er den følelsen om at jeg ikke er god nok, som du sier, som holder meg tilbake. Jeg prøver jo veldig å ikke tenke på det, men det dukker opp i tankene uansett ..

Sender deg en oppmuntrende PM, jeg.

[AnonymBruker]

Jeg møtte mannen å jeg var fersk student og han gjorde ferdig hovedoppgaven sin. Vi ventet med boligkjøp, ekteskap og barn til jeg var ferdig utdannet og fikk meg jobb. 15 år senere alt vel.

Anonymous poster hash: 67c7b...833

[AnonymBruker]

Samboeren min har vært i full jobb siden vi møttes (Yrkesfagutdanning), mens jeg har jobbet og gått skole. Skal begynne på høyskolen nå til høsten og regner ikke med at det blir et problem. Han er nok mye mer gira enn meg på å kjøpe leilighet, men for øyeblikket er vi begge fornøyd med å leie

Anonymous poster hash: a0865...ea9

[Anglofil]

Nei, ikke for min del ihvertfall. Jeg har snart en mastergrad og har nesten 9 år med studier bak meg. Kjæresten har ikke høyere utdanning i det hele tatt. Og jeg bryr meg ikke i det hele tatt, rett og slett fordi han er engasjert, belest og deler mange av de samme interessene for meg.

Mvh Yvonne