Voldtatt for åtte år siden, reagerer nå?

[AnonymBruker]

Jeg takler ikke fysisk kontakt mer, fra noen som helst. Jeg kan godt gi en klem til ei venninne jeg ikke har møtt på lenge, eller kjappe klemmer til folk jeg er glad i, men der stopper det. Jeg synes det er ubehagelig å klemme mine egne foreldre, søsken eller til og med samboeren min. Jeg kan ikke lengre ha sex, eller være inntil noen for lenge i gangen. Jeg føler at jeg får klaus. Det er ingen redsel inn i bildet, eller noe som har med overgrepet jeg opplevde å gjøre, men jeg synes bare at det er ubehagelig. Jeg har også problemer med å fortelle folk at jeg er glad i dem - og både nærhet og å si fine ting blir vanskeligere jo nærere jeg er vedkommende. Det er helt ulogisk. Jeg kan gi en ordentlig klem (men føle ubehag) og si noe koselig til en nesten ukjent person jeg liker, men jeg gir halvveisklemmer og sliter med å si noe personlig til mine nærmeste.

Jeg vet ikke om grunnen til dette er at jeg har blitt voldtatt for flere år siden, men jeg skjønner ikke meg selv. Forholdet mitt går sikkert helt feil vei dersom jeg ikke blir bedre, og familien min har også reagert på dette ved noen anledninger. Jeg vet at jeg burde gå til psykolog, igjen, men er rett og slett redd for at det skal bli for tungt å ta opp alt på nytt, og at jeg da ikke klarer å fullføre studiene mine fordi jeg kommer i en dårlig periode. Har slitt veldig mye de siste årene, men føler at alt går relativt bra nå, sett bort fra dette med fysisk kontakt. Hjelp, noen?

Anonymous poster hash: dc140...4f4

[Apehjerne]

Få deg hjelp. Desto lengre du venter desto større blir fallhøyden. Ikke uvanlig å få reaksjoner mange år etterpå. Fullføre utdannelsen kan du fjøre uansett,selv om det i verste fall tar litt lengere tid. Velger du derimot og overse signalene kroppen gir deg risikerer du mer enn å ikke få fullført utdannelsen i tide.

[AnonymBruker]

Få deg hjelp. Desto lengre du venter desto større blir fallhøyden. Ikke uvanlig å få reaksjoner mange år etterpå. Fullføre utdannelsen kan du fjøre uansett,selv om det i verste fall tar litt lengere tid. Velger du derimot og overse signalene kroppen gir deg risikerer du mer enn å ikke få fullført utdannelsen i tide.

Jeg tror det er nå eller aldri når det kommer til utdannelsen min, da jeg er nesten ferdig, og føler meg trygg på mine medstudenter... Dersom jeg skal begynne på nytt må jeg også opparbeide en trygghet helt fra grunnen av, noe som er en stor utfordring for meg. Jeg skulle ønske jeg slapp å måtte gå gjennom alt på nytt hos en psykolog...

TS

Anonymous poster hash: dc140...4f4

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn som deg. Var det før jeg ble voldtatt også, så ikke sikkert det har med det å gjøre.

Anonymous poster hash: c3df3...366

[Gjest brutal_mann]

Føler du at du har fått tatt et skikkelig oppgjør med voldtekten? Er du trygg på at du har fått bearbeidet den?

Jeg tenker at uansett så fortjener samboeren din å vite at du sliter og hvorfor du sliter. Det er tross alt det en har partnere til, å ha noen å dele sine største indre smerter og konflikter med. Resten av verden har ikke krav på at du deler dette, men du må ikke finne på å gå alene med det du tenker og føler nå. Bruk noen til å komme deg til der du definerer ditt liv og ikke la voldtekten definere livet ditt. Jeg sier ikke at det er enkelt eller at jobben vil være gjort på kort tid, men den må gjøres. Mest for din del.

[Apehjerne]

Jeg tror det er nå eller aldri når det kommer til utdannelsen min, da jeg er nesten ferdig, og føler meg trygg på mine medstudenter... Dersom jeg skal begynne på nytt må jeg også opparbeide en trygghet helt fra grunnen av, noe som er en stor utfordring for meg. Jeg skulle ønske jeg slapp å måtte gå gjennom alt på nytt hos en psykolog...TS Anonymous poster hash: dc140...4f4

Vel, da er alternativet å ta smellen senere og fallhøyden blir mye større. Langtidsykemeldt,miste samboeren din og så videre. Og som sagt, utdannelse kan du fullføre senere. Livet består avvalg og her må du velge

[AnonymBruker]

Ikke vent for lenge.
Det har jeg gjort, og det sitter så utrolig langt inne.
Altfor langt inne.
Jeg har opplevd noe ala like grusomt, som resulterte i to rettsaker.
Begynte hos min gestalt terapaut oktober i fjor,
og hun jobber veldig intensivt, men samtidig godt med meg,
hun vet akkurat når hun skal stoppe hvis strikken strekker seg til bristepunktet.
Hun utfordrer meg, og lar meg ikke gå før jeg føler ting som er snakket om er greit.
Det vanskeligste er at hun "ser" meg, føler meg fryktelig utilpass når det skjer,
men det viser bare at hun har fått innpass.
Som sagt, ting sitter langt inne, litt for dypt, men jeg vet det vil løsne.
Og når jeg begynte hos henne var jeg to måneder fra eksamen - jeg fullførte med bestått
Klarer jeg, så klarer søttern meg du og

Anonymous poster hash: 8b9a5...bf2