Av og til skjønner jeg hvorfor noen

[AnonymBruker]

slår barna sine. Ja, grusomt sagt, ja, det er jævlig, og nei, jeg ville aldri gjort det selv, men herregud som de kan utfordre alt av tålmodighet.

Sånn, utblåsning over.

Anonymous poster hash: 80a17...41e

[AnonymBruker]

Ja, jeg har ofte tenkt at det er utrolig bra at jeg lever i et samfunn og en tid der det er helt uakseptabelt med så mye som en ørefik, at jeg selv ALDRI har blitt lagt hånd på av noen, og at foreldrene mine imprentet meg at å slå gjør man bare ikke (ikke slossing, ikke om du blir aldri så provosert, ikke om den man har lyst til å slå aldri så mye har fortjent det, er voldelig selv eller er mye større enn meg, selvom det aldri ville skadet vedkommende). Aldri. Noensinne.

Derfor har jeg aldri slått, eller knipset, eller dyttet.

Men herregud så nære på det har vært noen ganger, og det er bare fordi jeg heldigvis har denne sperren, og jeg VIL at mine barn skal ha den samme sperren, og selvfølgelig aldri oppleve at moren deres klapper til dem, at de heller ikke har opplevd det.

Utrolig hvordan de man elsker mest her i verden er de som kan gjøre en så ufattelig frustrert.

Anonymous poster hash: 6e86b...96e

[AnonymBruker]

Ja, jeg har ofte tenkt at det er utrolig bra at jeg lever i et samfunn og en tid der det er helt uakseptabelt med så mye som en ørefik, at jeg selv ALDRI har blitt lagt hånd på av noen, og at foreldrene mine imprentet meg at å slå gjør man bare ikke (ikke slossing, ikke om du blir aldri så provosert, ikke om den man har lyst til å slå aldri så mye har fortjent det, er voldelig selv eller er mye større enn meg, selvom det aldri ville skadet vedkommende). Aldri. Noensinne.

Derfor har jeg aldri slått, eller knipset, eller dyttet.

Men herregud så nære på det har vært noen ganger, og det er bare fordi jeg heldigvis har denne sperren, og jeg VIL at mine barn skal ha den samme sperren, og selvfølgelig aldri oppleve at moren deres klapper til dem, at de heller ikke har opplevd det.

Utrolig hvordan de man elsker mest her i verden er de som kan gjøre en så ufattelig frustrert.

Anonymous poster hash: 6e86b...96e

TAKK for at jeg ikke er alene!

Anonymous poster hash: 80a17...41e

[AnonymBruker]

Har hylt frustrert inn i puter og fantasert om å pælme ungen ut av vinduet fra den var 3 måneder gammel.. Du er ikke alene.. Her hjalp det mye at ungen rundet året da, men fy flate så mye frustrasjon og raseri jeg hadde inni meg mens han var baby... hjalp å få sove mer enn 2 timer i strekk gitt!

Anonymous poster hash: 4372f...d17

[Gjest Seajewel]

Når dere tenker sånn, og frustrasjonene tar litt over, pust dypt, tell til ti og tenk på hvor heldige dere er som har så skjønne, herlige barn som er friske og som lever. Jeg har hengt opp et bilde av et lite fotavtrykk på veggen i stua fra da ungen min var baby. Når jeg ser på det, mykner frustrasjonene når de oppstår. Barnet er fortsatt og vil fortsatt være min lille baby... Leste nylig om et par som mistet sitt barn, som ble overkjørt og drept. Hjerteskjærende... Da er frustrasjoner, unger som provoserer, tester, og unger som sprenger grenser, bagateller man skal være takknemlig over at man faktisk har...

[Bachata]

Jeg skjønner hvor det kommer fra, men jeg forstår ikke at de kan gjøre det.

Frustrasjonen og utslitthet har vel alle som foreldre, og at tanken om å filleriste ungen blåser gjennom hodet; jepp! Men jeg forstår ikke hvordan noen kan mangle den sperren som gjør at man aldri vil skade barnet sitt.