Tror pappa ødelegger meg. Psykopat? HJELP! Ødelagt.

[AnonymBruker]

Jeg (kvinne 22) er veldig glad i faren min, men dessverre så mangler han empati. Pappa er veldig rik, da han driver med business og alle naboene samt venner forguder han. Han kjøre rundt i nabolagets dyreste bil, men ingen vet hvordan han er bak husets fire vegger.Har tidligere lagt ut en tråd om hvordan han har vært mot familien min gjennom årene, og det har vært ille. Han har vært fysisk voldelig mot både broren min og mamma, men meg har han alltid vært psykisk voldelig mot. Politiet har vært på døren flere ganger pga husbråk, og barnevernet ble kontaktet da jeg var 17.

Nå sitter jeg hjemme på en søndag da jeg bor hjemme enda, og jeg fikk et skikkelig psykisk sammenbrudd i sta pga pappa. Siden jeg går hjem og tar opp fag, og har søkt sosionom til høsten så tar han ofte opp at jeg kommer til å ende opp med trygd, og at sosionom ikke er et bra valg fordi jeg ikke kommer til å få jobb. Dette tror han at han vet alt om bare fordi han kjenner ei som er utdannet sosionom som ikke har fått jobb enda. Denne venninnen av han var rusmisbruker før, og vi i familien tror rett og slett at hun ikke gidder å jobbe så fakte er feil.. I tillegg til dette så sitter han å snakker dritt om alle vennene mine, fordi alle jeg er glad i er tapere, og de har ikke fått til noe. Jeg prøvde å fortelle han at min bestevenninne som han hater, virkelig er ei bra jente som støtter meg uansett og som virkelig kjenner meg. Dette er min barndomsvenninne som idag jobber på Statoil, men hun har søkt skole til høsten. Altså, han har en tendens til å hate alle mennesker jeg er glad i. Og det virker som han prøver å få meg helt alene.

Jeg sliter veldig psykisk for tiden pga fortiden som gnager, og har derfor fått sykmelding fra lege og er under behandling. Pappa har alltid bestemt alt rundt oss, og over oss. Han har alltid manipulert oss til å gjøre ting som han vil fremfor oss selv. Jeg begynte å spille saksofon da jeg var liten, fordi han ville det. Jeg måtte bli lege, så jeg kom inn på medisin. Nå har jeg sluttet fordi jeg trivdes ikke sosialt, samt at 6 år med medisin da pensum ikke var interessant kjedet meg. Jeg flyttet derfor hjem igjen, og siden det han har vært et helvete mot meg. Han forteller meg stadig vekk at jeg ikke har fått til noe som helst. Og han forteller meg at jeg ikke kommer til å klare meg selv, fordi jeg får til ingenting osv. Jeg er "avhengig" av han for å lykkes, og alt jeg har fått til selv er pga han sier han. Dette stemmer ikke overhode, da pappa er veldig dårlig på skolen og han har aldri hjulpet meg med å komme inn på skole, eller noe som helst.

Jeg bare knakk sammen i sta, jeg klarte ikke å stå en gang. Gjennom 23 år har jeg hørt så mye dritt om meg selv, og han klarer aldri å støtte meg i noe som helst så lenge han ikke er enig. Jeg må bli lege, og jeg bør ikke være sammen med noen. Alle vennene mine er tapere, og alle menn jeg blir kjent med er tapere. Pappa ønsker at jeg skal sitte alene på rommet i en krok og lese uten menneskelig kontakt. Om jeg går ut i helger så gir han meg dårlig samvittighet, og jeg får ofte høre at jeg har alkoholproblemer fordi jeg fester som alle andre på min alder. Han er også veldig flink til å skryte av alle andre, og dette kan være over en i familien som jobber på Rema, men han er mye flinkere en meg.. Altså, ting henger ikke sammen når det kommer til han. Han sier at jeg må få meg en utdanning, og dette er jeg enig i samt ønsker, men han snakker ned til meg fordi jeg ikke har mye penger. Altså, jeg har prøvd å forklare han at jeg enten må studere, eller jobbe..

Broren min er psykisk knekt pga pappa. Broren min fikk diagnosen tourettes syndrom for noen år tilbake, og før den tid har pappa plaget livet av han. Min bror har med andre ord fått hørt at han er dum som er brød hele livet, og dette tror han virkelig på selv så han har verdens dårligste selvtillit. Heldigvis hjalp pappa min bror å flytte ut økonomisk, og dette ble vi veldig sjokkert over fordi pappa har aldri gitt oss noe, samt hjulpet oss med noe. Han bruker mye energi på å få andre til å tro at han behandler oss bra, men når besøket har dratt så kan jeg lukte at han begynner med den psykiske terroren sin igjen. Han kan sitte i sofaen å spille nettpoker, og plutselig begynner han å snakke om hvor feit og ekkel venninnen min er, samt at jeg må slutte å heng med bare tapere osv. I tillegg til dette så støtter han meg ikke i noe valg av utdanning med mindre jeg blir noe veldig stort, noe han selv ikke vet noe om fordi han ikke engang har fullført Ungdomskolen. Han sitter som regel i sofaen i bare boxeren til langt ut på ettermiddagen, der han regjerer og kjefter så huset rister. I dag begynte vi igjen å diskutere utdanning, og jeg fikk til svar at jeg aldri kom til å klare meg osv. I tillegg til dette så avbryter han meg hele tiden når jeg snakket, og han roper kun at jeg ikke får til noe som helst.

Han har alltid vært veldig opptatt av psykopater, og han har en tendens til å kalle alle rundt seg psykopater. I dag snakket han tilogmed dritt om sin egen bror som har oppsøkt psykolog, fordi han sliter pga en ødelagt barndom. Pappa påsto at han synes synd på sin bror fordi han mangler empati, noe han selv gjør men det ser han ikke. Han er veldig flink til å påpeke feil hos andre som han selv har, og jeg har de siste årene begynt å gjennomskue noen råde flagg når det kommer til min egen far. Han er veldig impulsiv da han rett og slett regjerer alt, dvs at ferier kan plutselig bestilles og da skal alle bli med uansett. Han kan plutselig begynne å lage et herremåltid klokken 12 på kvelden, og da skal alle spise uansett om de er mette eller ikke. Han lyver mye, og spesielt om egne prestasjoner og ideer. Han er veldig høyt og lavt, da han sover mye for å så plutselig våkne for å lage et rent helvete for alle i familien. Han får fiender overalt, og han snakker negativt om alle rundt seg. Mamma har nesten ikke venner, og dette fordi pappa hater alle vennene hennes. Han er i tillegg til dette veldig grådig, dvs at vi aldri får noe som helst av han. Han sier vi skal være glad for at vi har tak over huet! Og han er veldig opptatt av at alle skal like han, samt gi han masse oppmerksomhet. Mamma styres av pappa, og pappa suger energi av henne for å så bryte henne ned, samt bygge henne opp for å så bryte henne ned igjen. Han er 50 år og spilleavhengig, så han bruker mye penger på det. Jeg som er blakk som går hjem og venter på penger fra Nav får heller ikke låne penger av han, da jeg rett og slett ikke tør å spørre han.

Jeg er veldig sliten og tappet for energi. Jeg har hele livet prøvd å forandre min far til et bedre menneske, men dessverre så får jeg det ikke til. Jeg har lenge ønsket å komme meg ut av dette hjemmet, men jeg føler at jeg må passe på moren min da pappa rett og slett ødelegger henne. Jeg har derfor pratet med saksbehandler på Nav om at jeg må flytte ut, og hun forklarte at det var det lureste. Jeg fortalte derfor pappa at jeg vurderer å flytte ut etter sommer, men da fikk jeg høre at jeg ikke kunne flytte ut fordi jeg ikke har penger til det. Jeg kommer jo aldri til å klare å bo for meg selv, og jeg er ingenting uten han igjen. Han knuser meg, jeg gråter som aldri før. Ikke nok med at livet mitt er et helvete fra før av på alle områder, men min egen far klarer å ødelegge meg så mye at jeg nesten vurderer å avsluttet alt med en gang. Jeg får nesten lyst til å dø! For 4 år siden da jeg skulle flytte ut startet han en krangel om penger, og om at jeg aldri kom til å klare meg alene, samt at han ikke forsto hvorfor jeg måtte flytte ut. Dette resulterte i at jeg ble lagt inn på psykiatrisk, jeg møtte rett og slett veggen!

Jeg går alltid stilt i gangene og vasker og rydder etter meg, og han er en skikkelig gris. Han vasker aldri etter seg, eller noe som helst så vi hjemme går bare rundt å slaver for han. Husker også at jeg tok han flere ganger i å se på porno når jeg var liten, og dette syntes jeg var skikkelig ekkelt. Jeg har prøvd å få mamma til å gå fra han flere ganger, men hun er for svak. Etter at han var utro mot henne for andre gang, dro hun men hun kom tilbake. Altså, familien vår er ødelagt og jeg vil bare bort. Jeg er lei av å være medlem av en familie som ikke gir meg noe. Jeg vet ikke hva det vil si å bli servert god mat i helger, eller dra på hyggelige ferier med familie da mine alltid har blitt ødelagt av pappas sinne. 17 Mai i fjor da jeg enda var singel grudde jeg meg til høytider fordi jeg måtte være alene, så jeg ble heller med familien. 17 Mai resulterte i at jeg fikk sammenbrudd i bilen fordi pappa kjeftet meg opp full i byen foran alle vennene hans fordi jeg hadde hentet han litt for sent. Da jeg kjørte han til tante, der alle skulle spise og hygge seg lot han meg bare sitte i bilen uten å ønske meg inn så jeg dro hjem alene, samt tok av meg bunaden. Høytider og andre dager der familie er sentralt har han ødelagt, og jeg er nå veldig sliten av alt dette. Jeg gleder meg ikke til en eneste høytid da alt er et rent helvete hver gang.

Jeg føler han har en kraft over meg som ingen andre har. Han vet hva han skal si for å ødelegge meg, og det virker som han liker at jeg er alene. I sta klikket mamma på meg fordi hun sier at to mennesker meg diagnoser ikke kan diskutere, da jeg selv har ADHD. Hun gir meg alltid skylden fordi jeg sir imot han, noe hun ikke har krefter til å gjøre lengre. Kan noen være så snill å hjelpe meg, samt få meg selv til å få innsyn i hva jeg befinner meg i? Jeg er helt ferdig nå, og jeg har svarte tanker som skremmer meg. Noen venner av familien hans gjennomskuet han, men de holder seg langt unna. De vil heller ikke ha kontakt med meg, så jeg har virkelig ingen å prate med om dette! Står også i kø angående det å få psykolog, men det tar tid.

Vær så snill å hjelp meg. Jeg mister meg selv, samt er redd for å virkelig miste meg selv! Råd?

Anonymous poster hash: ee01a...25c

[AnonymBruker]

Ts her. Blir veldig glad om noen kommer men noen ord? Jeg tenker ikke klarte lengre. Takk!

Anonymous poster hash: c3629...a10

[AnonymBruker]

Hvorfor bor du hjemme i en alder av 22? Flytt ut.

Anonymous poster hash: 041fd...7f2

[AnonymBruker]

Ts her. Blir veldig glad om noen kommer men noen ord? Jeg tenker ikke klarte lengre. Takk!

Anonymous poster hash: c3629...a10

Kan du ringe krisesenteret og spørre om støtte- og hjelpesamtale?

Anonymous poster hash: b8d9b...1fa

[AnonymBruker]

Så fort du kommer inn på studie er det jo bare å flytte ut. Da får du jo penger til det fra lånekassen.

Anonymous poster hash: 9e4c4...fcb

[AnonymBruker]

Så fort du kommer inn på studie er det jo bare å flytte ut. Da får du jo penger til det fra lånekassen.

Anonymous poster hash: 9e4c4...fcb

Enig i at trådstarter bør komme seg vekk fra sin helseskadelige far så fort som mulig, og søk hjelp og støtte, kanskje hos psykolog.

Anonymous poster hash: b8d9b...1fa

[AnonymBruker]

Ts her. Blir veldig glad om noen kommer men noen ord? Jeg tenker ikke klarte lengre. Takk!

Anonymous poster hash: c3629...a10

Fastlegen din kan også gi deg støtte- og hjelpesamtaler mens du venter på å komme inn hos psykolog.

Anonymous poster hash: b8d9b...1fa

[Fraggzy]

Flytt ut med øyeblikkelig virkning. Du kan nok ikke forrandre faren din, men det du kan gjøre er å komme deg unna han, Finn deg en leilighet der du kan flytte sammen med noen, en hybel eller en leilighet alene dersom du har økonomi til det. Det viktigste av alt er at du flytter ut så raskt som overhode mulig. Å leve på den måten er ikke sunt!

[ALTGR]

Det eneste rådet jeg kan gi deg som alle andre kommer til å si - KOM DEG VEKK FRA HAN. Kutt han ut av livet ditt. Flytt ut og begynn det livet du selv ønsker å leve. Dette er ikke bra for deg i det hele tatt...

Han manipulerer deg. Han vil at du skal tro at du er dårlig og svak fordi han liker å behandle deg som dritt.

Endret 11. mai 2014 av ALTGR

[AnonymBruker]

Hvorfor bor du hjemme i en alder av 22? Flytt ut.

Anonymous poster hash: 041fd...7f2

Ts her. Takk for svar. Jeg vet ikke, føler jeg må passe på mamma. Av en eller annen rar grunn så kommer jeg meg ikke ut av dette huset...

Anonymous poster hash: c3629...a10

[AnonymBruker]

Kan du ringe krisesenteret og spørre om støtte- og hjelpesamtale?

Anonymous poster hash: b8d9b...1fa

Ts her. Hva er nummeret? Takk

Anonymous poster hash: c3629...a10

[AnonymBruker]

Så fort du kommer inn på studie er det jo bare å flytte ut. Da får du jo penger til det fra lånekassen.

Anonymous poster hash: 9e4c4...fcb

Jeg vet det, men alt er bare styr nå. Han får meg virkelig til å tvile på valgene jeg tar, og jeg har alltid fulgt hannes råd og de har ødelagt meg hele veien. Klarer ikke å forklare.

Anonymous poster hash: c3629...a10

[Fraggzy]

Ts her. Hva er nummeret? Takk

Anonymous poster hash: c3629...a10

Det kommer ann på hvor i landet du bor, her er iaffall en side med samlet oversikt over de forskjellige i landet http://www.krisesenter.com/medlemssentre/medlemssentre.html

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg er syk, og jeg er kanskje sykere enn hva jeg tror. Jeg sitter alene på rommet mitt å griner som aldri før, og det stopper ikke. Mamma er på stuen og later som ingenting som vanlig og pappa har stukket av som vanlig. Jeg er virkelig fanget i mitt eget hjem! Jeg er sliten, og vil bare bort fra alt.

Begynner virkelig å tro at min egen far er psykopat.

Anonymous poster hash: c3629...a10

[AnonymBruker]

Det kommer ann på hvor i landet du bor, her er iaffall en side med samlet oversikt over de forskjellige i landet http://www.krisesenter.com/medlemssentre/medlemssentre.html

Takk

Anonymous poster hash: c3629...a10

[AnonymBruker]

Kjære TS. Jeg har en far som er litt som din. Han er ikke rik (faktisk ganske fattig) og har hele mitt liv forsøkt å kontrollere sine barn. Han har fortalt meg at jeg er dum, at jeg aldri kommer til å klare meg uten dem, at jeg er for umoden osv. Til og med at jeg ikke er smart nok til å ta en grad.

I flere år har vi blitt fortalt at vi ikke er flinke nok og jeg begynte å tro på det, før jeg en dag innså at jeg måtte vekk. Nå bor jeg for meg selv og jeg har ingen planer om å flytte tilbake.

Du MÅ flytte ut. Jeg skjønner at du er redd for din mor, men hvis ikke hun kan se hva han gjør mot deg og familien, er det lite du kan gjøre. Redd deg selv før du ender opp på uførepensjon fordi din far har torturert deg mentalt.

Sosionom er et bra yrke å gå for og har man viljen til å klare seg i livet og få seg en jobb, vil man gjøre det etterhvert. Status er IKKE alt.

Anonymous poster hash: 1a7c7...a77

[Gjest Whitestripes]

Ts her. Takk for svar. Jeg vet ikke, føler jeg må passe på mamma. Av en eller annen rar grunn så kommer jeg meg ikke ut av dette huset...

Anonymous poster hash: c3629...a10

Det er brutalt å si det, for jeg skjønner at du vil passe på moren din, men hun må faktisk passe på seg selv. Hun har selv tatt valget å bli hos denne mannen, og det er ikke noe du kan gjøre med det. Det eneste du kan gjøre noe med, er å ta ansvar for ditt eget liv. Du må begynne med å komme deg vekk fra det huset, og aller helst, kutte kontakten med din far for godt.

Ta kontakt med fastlegen din, den kan hjelpe deg med henvisning til psykolog og andre praktiske ting som skal til for at du skal kunne bo for deg selv. Du trenger å snakke med en profesjonell som kan bygge deg opp igjen, og få bearbeidet alt du har vært utsatt for.

Og til slutt vil jeg råde deg til å ikke gå inn i diskusjoner med faren din. Du vet at det bare fører vondt med seg, og bryter deg enda mer ned. Bare jatt med eller ikke svar. Da vil skitsnakket hans miste sin virkning.

[AnonymBruker]

Jeg vet det, men alt er bare styr nå. Han får meg virkelig til å tvile på valgene jeg tar, og jeg har alltid fulgt hannes råd og de har ødelagt meg hele veien. Klarer ikke å forklare.

Anonymous poster hash: c3629...a10

La meg bare si det sånn - du får penger hver mnd. av lånekassen og du får nok til å overleve på. Du sier det selv at hans råd har bare ført til flere problemer. Det du må gjøre er å komme deg vekk fra denne onde sirkelen. Han vet ikke hva som er best for deg og det har du bevis for.

Tror du kanskje at en venninne vil la deg bo hos henne frem til du får deg nok penger til å flytte ut?

Anonymous poster hash: 1a7c7...a77

[AnonymBruker]

Kjære TS. Jeg har en far som er litt som din. Han er ikke rik (faktisk ganske fattig) og har hele mitt liv forsøkt å kontrollere sine barn. Han har fortalt meg at jeg er dum, at jeg aldri kommer til å klare meg uten dem, at jeg er for umoden osv. Til og med at jeg ikke er smart nok til å ta en grad.

I flere år har vi blitt fortalt at vi ikke er flinke nok og jeg begynte å tro på det, før jeg en dag innså at jeg måtte vekk. Nå bor jeg for meg selv og jeg har ingen planer om å flytte tilbake.

Du MÅ flytte ut. Jeg skjønner at du er redd for din mor, men hvis ikke hun kan se hva han gjør mot deg og familien, er det lite du kan gjøre. Redd deg selv før du ender opp på uførepensjon fordi din far har torturert deg mentalt.

Sosionom er et bra yrke å gå for og har man viljen til å klare seg i livet og få seg en jobb, vil man gjøre det etterhvert. Status er IKKE alt.

Anonymous poster hash: 1a7c7...a77

Takk for svar. Ja, jeg må komme meg bort nå. Er bare så trist at jeg må flytte fordi jeg må, og ikke fordi jeg vil. Jeg kunne ønsket å fått til å bo hjemme, men det går dessverre ikke. Jeg er helt knust nå, og akkurat nå er jeg på bunn. Føler han herjer som en konge her hjemme for å så stikke av. Jeg er lei av å grine mens han aldri unnskylder seg. Jeg er lei av å late som alt er ok, når det overhode ikke er ok. Jeg er sliten! Vil bare bort. Jeg er redd for at det pappa sier om meg er sant. Kanskje er jeg så dum at jeg ikke klarer å bo alene. FAEN

Anonymous poster hash: c3629...a10

[AnonymBruker]

Du burde flytte. Sånn kan du få mifen din til å besøke deg i helgene. Pappa har litt sånne tendenser, men ikke halvparten så ille. Tro på deg selv og det du vil. Ingen andre skal styre ditt liv. Klem

Anonymous poster hash: a079a...697