Tavngsspising eller...?

[Gjest Anonymous]

Jeg begynner å lure på om mitt forhold til mat ikke er helt normalt.

Jeg MÅ liksom kose meg hele tiden, hver kveld og gjerne i løpet av dagen også. Da kan jeg spise gjerne noe mat, som f.eks. brødskiver eller pizza og rett over på et par sjokolader eller en hel sjokorullekake.

Jeg er en 30-40 kg. overvektig, og har alltid vært overvektig, selv som barn, selv om vekten hele tiden har gått oppover.

Har gått på Grete Roede-kurs, men i lengden klarer jeg ikke, fordi jeg føler at jeg forsaker det beste i livet mitt! Og det bli da vel helt feil???

Jeg sitter altså ikke bare inne og spiser, men må liksom ha noe å kose meg med, og kan virkelig stappe innpå.

Jeg er vel en typisk trøstespiser, og hvis jeg føler meg deppa eller stressa eller har hatt en slitsom dag, hjelper det å spise noe godt. Dette gjør jeg nesten bare når jeg er alene for jeg skammer meg over det.

Dette har virkelig begynt å gå innpå meg og jeg føler meg skikkelig mislykket, dette er jo noe jeg burde klare! Men, da må jeg jo kutte ut kosen og jeg klarer det bare ikke. (Og ikke si at jeg bare skal ta meg sammen eller kose meg med noe sunt, for jeg har virkelig prøvd og det nytter ikke!)

Hva skal jeg gjøre?

[-Fisken-]

Du har nok en form for overspising, spiseforstyrrelse ja.

Spiseforstyrrelser er en helt forjævlig sykdom, som ikke alltid blir tatt på alvor.

Jeg skjønner at du har det vondt, har selv slitt/sliter med anoreksi og bulimi.

Jeg ville anbefale deg å oppsøke psykolog. Det hjelper virkelig. Det å kunne ha noen å snakke med, finne årsaken til hvorfor du har denne trangen til å overspise, osv.

Ta også gjerne kontakt med IKS, de erkjempehyggelige, ring å ta en prat med de hvis du føler for det. (alt er helt anonymt).

Se også her:

http://forum.kvinneguiden.no/viewtopic.php?t=83350

Håper virkelig ting kan bli bedre for deg, ingen fortjener å ha det sånn som du har det nå!

[Gjest Anonymous]

Men hva om jeg bare egentlig har så lite viljestyrke og bare er så utrolig glad i mat?? Kanskje jeg bare bruker ordet tvangsspising som en unnskyldning for at jeg spiser mye?

Og jeg vet at jeg aldri kommer til åtøøre ta dette opp med legen min. Har aldri snakket med noen om dette, og det er ikke så lett å sette ord på.

Føler meg bare fæl, svak og mislykket.

[Gjest 1111]

:trøste:

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.. men tror ikke bare det er dårlig viljestyrke det er snakk om, jeg tror det går dypere enn det, uten at jeg kan uttale meg så mye, for jeg kjenner deg ikke.

Det beste ville være om du tok det opp med legen og få han til å henvise deg videre. hvis du syns det er vanskelig å si det til noen totalt fremmede så kunne du kanskje åpnet deg for venner eller noen i familien?

Ønsker deg lykke til.

[-Fisken-]

Du kunne jo eventuelt gått til en annen lege enn fastlegen akkurat denne ene gangen? (det er vel mulig det?)Litt enklere å be om en rekvisjon til psykolog av en person du aldri møter igjen, enn fastlegen.

Uansett om det er tvangsspising eller dårlig viljestyrke, vil det nok hjelpe å kunne snakke med en person som har kunnskaper om dette.

Lykke til