Problemer med kommunikasjon i forholdet

[Yeyeah]

Hei!

Tenkte å lufte et problem her inne. Har lest litt om emnet på nett og hørt mange gode råd og uttalelser fra parpsykologer. Men tenkte å høre her også, om noen har noen råd/tips/lignende erfaringer.. Er veldig sårbart å egentlig ta det opp, men blir gal om jeg ikke gjør det. Så håper på saklige råd eller om noen kjenner seg igjen, eller har opplevd lignende selv med sin kjæreste, eventuelt eks, samboer etc. Så kanskje jeg ikke føler meg så alene som jeg gjør.

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart 2 år. Jeg elsker han over alt og han elsker meg. Problemet er det klassiske kommunikasjonsproblemet. Jeg irriterer meg hver dag over hvor dårlig han er til å lytte. Jeg har veldig behov for en samtalepartner, en person å drøfte ulike tanker, følelser og meninger med. Det er som om han overhodet ikke har dette behovet. Så lenge han får se på fotballkamp, dra på utallige jobbarrangementer/fester, og bare kjøre sitt eget løp, så er han fornøyd. Jeg skjønner at det er viktig å ha hver sine liv. Det er viktig for meg også. Likevel, så er jeg uten jobb nå og søker for harde livet. Håper jeg får en snart, og jeg føler på meg at jeg er i en veldig utviklingsprosess, hvor jeg kommer til å utvikle meg masse, lære nye ting om meg selv og andre osv. Da blir jeg så forbanna og irritert over å ha en kjæreste som ikke virker som om han bryr seg en drit om noe sånt!!

Han er vel kanskje veldig typisk gutt. Enkel, skjønner ikke hva som skal til i et forhold. Skjønner ikke at jenta setter pris på blomster, overraskelser av og til.

Han spør sjeldent om å finne på noe, kommer med forslag til utflukter, eller aktiviteter vi kan gjøre sammen. Hver gang jeg tar det opp, så skjerper han seg litt,- spør kanskje om kino, så er han tilbake i sitt fjerne jeg igjen. Konstant oppslukt av Ipad eller en eller annen plagsom TVserie som han ser på. Problemet er at jeg må SI RETT UT hver gang, og ta opp at han sjeldent spør om å finne på noe osv. At jeg hadde satt pris på overraskelser i ny og ne osv. Vet at jenter ofte er mer følsomme på det området.

I det siste har jeg tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde en kjæreste som gjorde alle disse tingene. Som sa "åh jenta mi, kan du ikke være hjemme sammen med meg i kveld da?" "Kan ikke vi finne på noe hyggelig da?" Men føler det som oftest er jeg som spør og jeg som higer. på grunn av alt dette, og at han ikke er flink til å snakke om følelser, tanker osv og i det hele tatt være så tilstede som jeg trenger, så mister jeg lysten på sex. Han vil ha det, men jeg trekker emg unna og er bare irritert og frustrert hele tiden.

Det ironiske er at jeg ofte hører jenter klager over at "åh, kjæresten min er så tilgjengelig. Usikker, blir litt flau over han". Vel, jeg har motsatt problem, og det er IKKE gøy det heller!! Jeg falt for hans sjarm, han er snill, underholdende, får meg til å le, selvsikker. Går overens med alle, familien min elsker han, han er flink med barn, han stiller opp, han er snill og god mot meg. Likevel, jeg klarer ikke å slutte å klikke og være sint hver dag. JEG er den avhengie, jeg er den needy og jeg er den som ikke får nok, selv om jeg ikke har sexlyst fordi han er så fraværende når det gjelder oppmerksomhet. Jeg er VELDIG kosete person, og klengete, men sånn ER jeg. det synes han er greit, vi koser og kysser masse. Men går samtidig med en følelse av at jeg kanskje skulle funnet en gutt som var mer som meg. Mer tankefull, reflektert, dypere og som VILLE ha mer samtaler og gi mer av seg selv!! Jeg tar opp dette ca hver dag, men det skjer ikke noe. Vi er ganske unge, så han nekter parterapi også. Vi har det kanskje ikke så dårlig at vi trenger det, men samtidig... vet ikke om jeg orker mer!

Men tanken på å ikke være sammen er samtidig helt uaktuell og han er min beste venn. Jeg har også følt på at venner jeg tidligere har trivdes sammen med, ikke føles så gode lenger. Trodde jeg hadde gode venner, men de er egentlig alle sammen kun opptatt med sitt. Føler meg ensom og fortvilet. Kjæresten min betyr alt for meg, men jeg blir så frustrert. Er vi kanskje for forskjellige? Skulle ønske han var mer som meg, helt ærlig. Vet det høres ekkelt ut, men da hadde jeg hvertfall ikke følt meg så alene. Jeg snakket med en tidligere kollega om det, og hun sa at eksen hennes var akkurat slik.

Men at nå var hun sammen med en ny som var mye bedre på å være romantisk, vise henne oppmerksomhet osv. Faen! Men jeg vil jo egentlig ikke ha en annen heller, vil bare at HAN skal være slik!!!

Føler at dersom jeg slutter å jobbe for forholdet og bare kjører mitt eget løp, så er det ike noe forhold igjen. Han skjønner ingenting, er null romantisk, slenger i sofaen og er håpløs. Ok, slenger mye i sfoaen selv, men er mer ivrig etter å finne på noe. Jeg er veldig sår og følsom, så hver så snill ikke skriv; åh, du høres slitsom og needy ut, eller noe sånt. Prøv heller å sette dere inn i hvordan det føles å ha en så fjern og lite oppmerksom kjæreste. Er det sånn man bare skal ha det, siden man nå en gang elsker personen? Hva kan man egentlilg gjøre, hvor mye er det mulig å forandre en person?

Huff, dette ble mye.... Håper noen orket å komme seg igjennom hele.

PS. Jeg vet at jeg ikke skal la min lykke avhenge av hans osv, og alt det der. Men for meg er fellesskap og samarbeid viktig. Ikke bare å kjøre hvert vårt løp. Tror ihvertfall ikke det er redningen for forholdet heller.... Noen som har noen råd eller som kjenner seg igjen?

Håper det:)

[Gjest PPM]

La han heller være den han er og se på deg selv i stedet, det er mitt råd.

[Yeyeah]

La han heller være den han er og se på deg selv i stedet, det er mitt råd.

Joda, jeg sier ikke at jeg er perfekt. Langt der i fra. Men så var jo heller ikke det problemstillingen her. Men den var hvorvidt vi egentlig passer sammen om vi har så ulike mål, ser ulikt på hva et godt parforhold er og er så forskjellige.