Håp?

[AnonymBruker]

Så kom dagen jeg aldri trodde skulle komme, men som jeg har fryktet mest av alt allikevel: mannen og jeg har en kjempekrise, som vi ikke vet om vi kommer ut av sammen ... Jeg er så redd at jeg er kvalm! Samtidig har jeg ingen å prate med dette om, og trenger å lufte hodet.

Litt bakgrunnsinformasjon er nok på sin plass:

Vi har vært sammen i 6,5 år, vært samboere i 5, gift i 3 og har nå et barn på drøyt halvåret sammen. Vi er godt voksne, i hhv midten av 30- og begynnelsen av 40-årene. Vi har veldig mange felles interesser, og har vært et par som er mye sammen tosomme. Sexlivet har vært bra, men ikke av typen "harnisk hver dag, flere ganger om dagen", men mer to-tre ganger i uken i snitt. Barnet var høyst planlagt og ønsket, og veien til baby ble lang. Veldig lang. Men så kom den, og livet ble snudd på hodet.

Babyen vår sov ikke. Den skrek og spiste med halvannen times mellomrom hele døgnet ... Mannen flyttet inn på gjesterommet for å få litt søvn, og der ble han i 6 måneder. På dagtid sov babyen kun i vogn i bevegelse. Og jeg? Jeg sov ikke. Jeg trillet, handlet, lagde mat, kjøpte (og pakket inn) alle julegaver, ryddet og vasket hus, vasket klær, vasket opp -og passet baby. Mannen dro på jobb klokken 8 og kom hjem 17.30, lekte litt med baby, før mor tok kveldsstell og legging.

Etter tre måneder hadde jeg fremdeles "barseltårer", og gråt hver dag. Mannen spurte om vi skulle be helsestasjonen om hjelp, for det var ugreie for oss begge at det var sånn. Jeg fikk snakke med en psykolog. Mannen sa i samme slengen at han syntes vi hadde for lite sex. Da babyen var tre uker gammel, tok vi opp sexlivet, og fra da av hadde vi sex en gang i uken. Jeg sa at jeg trengte overskudd for å ha sex, og han sa at han nok burde bidra mer hjemme.

Det ble med praten.

Fra babyen var seks måneder, har vi sovet sammen igjen. Sexlivet har tatt seg noe opp, men fortsatt føler mannen at han ikke har den tenningen som tidligere. Kommunikasjonen oss i mellom er helt i ball, og vi sårer hverandre mer eller mindre utilsiktet til stadighet. Fortsatt er baby våken om natten, og jeg har enda ikke sovet en full natt. Fortsatt gjør jeg alt husarbeid og det meste med babyen. Og når vi snakker om problemene våre, snakker vi begge nesten utelukkende om det JEG burde/kunne/skal gjøre annerledes. I diskusjon rundt dette, ble mannen klar over at jeg føler det sånn, og for ham ble det et slag i magen. Han synes ikke det er et sympatisk trekk ved seg selv, og det gjør at han føler at problemene våre er enda større enn han fryktet, og han lurer på om det er best for alle parter om han "trekker seg ut". Bare å skrive det her gjør at jeg begynner å gråte og brekker meg, for dette er ikke noe jeg vil!

Vi har sendt epost til en parterapaut, og venter på svar/time. I mellomtiden er det som Taylor Swift synger "the story of us looks a lot like a tragedy now", og jeg håper noen klarhodede, fornuftige KG-er der ute har noen gode råd til hvordan vi kommer oss ut av dette uføret?

PS: Vær så snill å ikke kom med "dump ham"-råd. Det er ikke en løsning!

Anonymous poster hash: 002fa...c4e

[Gjest Blyanten]

_{Høres ut som dere to kunne trengt noen dager for dere selv. Sammen, bare dere to. Hentet dere inn igjen. Søvn ikke minst. Få snakket skikkelig sammen. Kanskje finne tilbake til det dere hadde før.}

[AnonymBruker]

Mannen din må jo forstå at du trenger avlastning.Høres ut som han bidrar svært lite.Skjønner godt du ikke har overskudd til sex.Er hjemme med to tvillinger på 7mnd.Mannen min stiller opp og hjelper straks med barna og husarbeid når han kommer inn døra hjemme etter jobb.

Anonymous poster hash: fd6b1...b1a

[Gjest Vevila]

Mannen din må da skjønne at de første månedene med baby er en unntakstilstand og at du kan trenge litt avlastning. Jeg synes personlig at man ikke bør bryte opp før babyen er minst året og ting har stabilisert seg litt. Fra det du skriver ser det ut som du drar mesteparten av lasten?Prøv å få pappaen mer på banen og unndere en kveld med barnepass og tid for dere selv. Håper det ordner seg for dere TS, virker først og fremst som dere har kjørt dere litt fast.

[Zilas]

Det er ikke løsningen på alle verdens problemer, men dere burde kanskje vurdere vaskehjelp? En som kommer én gang i uka og tar størstebiten av husarbeidet..

Hvis han jobber 8-17.30 burde han tjene nok til å betale dette.. Eventuelt får han gå ned i stillingsprosent for å bidra mer hjemme.

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som en god situasjon, og jeg ville nok satt av en del tid til en god prat. Syns det er fullstendig urimelig av han å i det hele tatt tenke på sex når han ser at du har mer enn nok som det er! Hva om han faktisk gjorde alvor ut av det han sa om å bidra mer hjemme? Kanskje dere skulle forsøkt en måned der han gjorde en skikkelig innsats slik at han kunne sette seg inn i din hverdag, og du komme litt til hektene igjen? Enig med de andre som sier at det er i tidligste laget i en spesiell situasjon å bestemme seg for å bryte opp. Han skal vel etter hvert ha permisjon og være deg i noen måneder? Kanskje det hjelper på forståelsen?

Anonymous poster hash: fa476...4a7

[AnonymBruker]

Mannen din må da skjønne at de første månedene med baby er en unntakstilstand og at du kan trenge litt avlastning. Jeg synes personlig at man ikke bør bryte opp før babyen er minst året og ting har stabilisert seg litt. Fra det du skriver ser det ut som du drar mesteparten av lasten?Prøv å få pappaen mer på banen og unndere en kveld med barnepass og tid for dere selv. Håper det ordner seg for dere TS, virker først og fremst som dere har kjørt dere litt fast.

Jeg er helt enig med deg -i alt du skriver! Problemet er vel helst at han IKKE klarer å se på det som en unntakstilstand

-TS

Anonymous poster hash: 002fa...c4e

[Gjest Blomsterert]

Ikke så lett å komme med råd,men dere er i en krise,og du,kriser kan gå over!

Det er blitt en helt ny livsstil for dere etter mange år sammen. I tillegg har dere fått en av de mer krevende babyene. Ikke rart dere sliter nå.

Dere venter på terapi,det er bra! Tror det vil hjelpe å få ut litt "trykk",og ha et objektivt menneske der.

Mannen din ser ikke helt ut til å skjønne hvor sliten du må være,så en kan jo håpe at han får åpnet øynene litt før dere kommer i terapi. Veldig mye lykke til.

[AnonymBruker]

Det er ikke til å stikke under stol at mannen bidrar (altfor) lite, at jeg er sliten til beinet og enda litt, og at det er årsaken til problemene. Samtidig sliter jeg med å både være tydelig nok overfor mannen på hva jeg ønsker av ham, og å unngå å bli "curlingkone". Samtaler om "arbeidsfordeling" tryner nesten alltid, og ender med anklager og såre følelser. Hvordan komme ut av det sporet??

Anonymous poster hash: 002fa...c4e

[guesswho]

Har dete venner eller familie i nærheten som kan passe barnet så dere får litt fri og tid til en kjærestedag?

[Cessa74]

Jeg syns dette høres ut som en klassiks situasjon og dette er forøvrig veldig normalt: tiden med krevende baby gjør noe med forholdet.. Man mangler søvn, overskudd og energi, sexlysten er laber og man ser ofte en feilfordeling i tyngden av husarbeid osv. Videre kan det se ut som du har/har hatt en fødselsdepresjon?

flott at dere tar initiativ til terapi, og som andre skrev over; det er viktig med små pauser hvor dere bare er kjærester - så prøv å få barnevakt et par ganger og prioriter hverandre! Og ha i bakhodet; babytiden ER krevende, det går seg til etterhvert når søvn, rutiner og overskudd kommer tilbake. Ikke gå i den fellen at dere går fra hverandre i disse tider (som mange dessverre gjør), men hold ut og vit det blir bedre dager igjen. Og gi hverandre litt "luft" - la han komme seg litt ut av huset med kompiser, og du med venninner - ta en dag av gangen og jobb for den lille familien, så skal du se det forhåpentligvis blir bedre dager!

[misstealover]

Kanskje dere bør spørre noen om å passe barnet og så dra på en helgetur, bare dere to? Jeg tror dere trenger litt kvalitetstid sammen, litt tid til å snakke, få ro. Jeg har ikke peiling på hvordan det er å være i en slik situasjon, så jeg vet ikke om det er det beste tipset. Men jeg tror det er bra for alle par å få litt alenetid sammen, spesielt om man har havnet i en slik situasjon.

Håper det ordner seg

[AnonymBruker]

Han må da ha litt fri i helgene? Kan han ikke ta alt arbeid med baby og matlaging hele lørdag (24 timer), unntatt amming, så du får sovet og hentet deg litt inn. Og så gjør dere alt sammen på søndagene? Skal han ikke ha pappaperm snart så du får litt fri fra hus og hjem? Kan noen passe baby (omså betalt barnevakt) en stund så dere får litt tid sammen? Kan han lese en pappabok så han kanskje får litt innsyn i dine utfordringer? Ellers - husarbeid og gaver og denslags kan settes på vent. Litt rene klær og mat må man ha, men om huset ellers er på halv åtte til babyen har lært seg å sove så er ikke det noen krise.

Anonymous poster hash: 461bc...60f

[AnonymBruker]

Har dere funnet ut hvorfor babyen skriker så mye? Det er jo ikke normalt. Det er kanskje noe som man kan gjøre noe med? Det er ikke lurt å venne den til å kun sove om vognen trilles (på dagtid). Den bør lære å falle til ro uten at man må tilføre masse stimuli.

Dette virker jo som litt av roten til problemet. Ville løst det, før man går i gang med massiv samlivsterapi.

Anonymous poster hash: a34a3...b8c

[AnonymBruker]

"Fortsatt gjør jeg alt husarbeid og det meste med babyen. Og når vi snakker om problemene våre, snakker vi begge nesten utelukkende om det JEG burde/kunne/skal gjøre annerledes. I diskusjon rundt dette, ble mannen klar over at jeg føler det sånn, og for ham ble det et slag i magen. Han synes ikke det er et sympatisk trekk ved seg selv, og det gjør at han føler at problemene våre er enda større enn han fryktet, og han lurer på om det er best for alle parter om han "trekker seg ut". Bare å skrive det her gjør at jeg begynner å gråte og brekker meg, for dette er ikke noe jeg vil!"

Så når fokuset er på hva han kan gjøre for å bedre situasjonen, trekker han seg ut. Det er jo ikke et sympatisk trekk. Han skyver jo mesteparten av ansvaret over på deg. Det blir jo en slags trussel: Om jeg blir kritisert og ansvarliggjort, så forlater jeg deg. Det er et umodent trekk ved han. Ikke gi etter for denne trusselen, for da faller du tilbake i samme mønster, der du tar mesteparten av byrdene og ansvaret. De skal fordeles likt.

Tror samlivsterapeut er en god ide likevel...

Anonymous poster hash: a34a3...b8c