Alle skal få takle sorg på sin måte, men ikke jeg?

[AnonymBruker]

For noen år siden døde en person som sto meg svært nær, og det har vært mange tunge stunder etter dette både for meg, og for resten av familien.

Men det som er så vanskelig, er at det blir forventet at jeg skal sørge på samme måte som de andre.

Hvert år er det forventet at jeg skal huske og markere fødselsdag, dødsdag og begravelsesdag.

Da skal vi rippe opp i det vonde ("I kveld kl 21 har jeg ingen å ringe til!" "Om 3 timer er det X år siden jeg fikk den vonde telefonen!", "I morgen blir det enda en vond dag")

Og hver gang føles det som om jeg river opp et sår som så vidt har begynt å gro.

Jeg vil ikke huske det vonde! Jeg vil huske det gode, le, smile og leve, men det blir ikke respektert.

"Vi trenger å snakke om det, og det er bare deg vi kan snakke med om dette. Det er bare du som forstår, for du var den som opplevde det sammen med oss."

Hvorfor er det de som vil "dyrke sorgen" som skal respekteres? Hvorfor er det ikke like akseptert å ikke ville rive opp det samme såret mange ganger hvert eneste år, år etter år etter år?

Anonymous poster hash: 1de0b...792

[Cordelia]

Du må sette klare grenser for deg selv, og si "slik er det jeg ønsker å huske personen på min måte". Men du må si det klart til de hvis du allerede ikke har gjort det.

[AnonymBruker]

Du må sette klare grenser for deg selv, og si "slik er det jeg ønsker å huske personen på min måte". Men du må si det klart til de hvis du allerede ikke har gjort det.

Jeg har sagt klart i fra, flere ganger hvert eneste år, men det blir ikke forstått..

Anonymous poster hash: 1de0b...792

[Anciol]

Fordi jeg aldri blir kvitt sorgen, kunne ikke gå i hennes begravelse pga en examen, fikk ikke tatt farvell før hun døde , og nå får jeg aldri se henne igjen! Anger og skyldfølelse river i meg, skulle gitt faen i examen , men måtte ta den fordi det var en ny examen etter at jeg strøk på den forrige! var heldig som fikk ha henne frem til jeg var 25 i 2008. Mormor jeg savner deg!!

Endret 9. mai 2014 av Anciol

[AnonymBruker]

Fordi jeg aldri blir kvitt sorgen, kunne ikke gå i hennes begravelse pga en examen, fikk ikke tatt farvell før hun døde , og nå får jeg aldri se henne igjen! Anger og skyldfølelse river i meg, skulle gitt faen i examen , men måtte ta den fordi det var en ny examen etter at jeg strøk på den forrige! var heldig som fikk ha henne frem til jeg var 25 i 2008. Mormor jeg savner deg!!

Dette var leit å lese, og jeg beklager ditt tap!

Ut over dette vet jeg nesten ikke hva jeg skal svare på innlegget ditt, annet enn at min situasjon var helt annerledes enn din.

Anonymous poster hash: 1de0b...792

[AnonymBruker]

Bor du sammen med disse familiemedlemmene?

Anonymous poster hash: c01d6...5dd

[AnonymBruker]

Bor du sammen med disse familiemedlemmene?

Anonymous poster hash: c01d6...5dd

Ja. Det er det som gjør det så vanskelig.

Anonymous poster hash: 1de0b...792

[AnonymBruker]

Om du har muligheten så kanskje du kan bo med en venn rundt de dagene da dødsfallet skjedde?

På 17. Mai er det 10 år siden min familie mistet et medlem. Alle bortsett fra min mor "feirer" denne dagen som normalt. Hun klarer det ikke, og det er helt greit, men hun lar oss andre gjøre som vi vil.

Anonymous poster hash: c01d6...5dd

[AnonymBruker]

Om du har muligheten så kanskje du kan bo med en venn rundt de dagene da dødsfallet skjedde?

På 17. Mai er det 10 år siden min familie mistet et medlem. Alle bortsett fra min mor "feirer" denne dagen som normalt. Hun klarer det ikke, og det er helt greit, men hun lar oss andre gjøre som vi vil.

Anonymous poster hash: c01d6...5dd

Det er en mulighet, men det blir jo litt rart om jeg skal reise bort 1-2 uker 4 ganger i året på grunn av dette

(Bursdag, bryllupsdag, dødsdag og begravelsesdag), i tillegg til jul og nyttårsaften.

Det er ikke bare dagene som er problemet, men også opptaken til de også.

"Nå er det en uke igjen til han hadde fylt år", "for X antall år siden snakket jeg med ham kl 21 hver eneste kveld, i dag har jeg ingen å ringe til kl 21", "om to uker ville vi ha ..... om han hadde levd" osv.

Det er greit for meg at de vil holde minnet om det triste levende, og selv om jeg føler at det blir dyrking av sorgen så er det deres valg, men jeg vil det ikke!

Jeg besøker graven på merkedagene, "snakker med ham", ler og minnes de mange gode stundene, men jeg orker ikke dvele ved sorgen og det triste.

Anonymous poster hash: 1de0b...792