Noen i samme sko? Sønn blir utredet for autisme

[AnonymBruker]

Vår sønn, "Emil" startet på ungdomsskolen i høst. Og nå har skolen tatt kontakt med oss fordi de ønsker å utrede han for autisme.

Emil er yngst av tre og alltid vært et lykkelig barn i mine øyne. Som attpåklatt var han veldig glad i oppmerksomhet fra foreldre og eldre søsken da han var liten, og han har alltid funnet på mye sprell og tull.

Som liten har han ikke vært merkbart "annerledes" sammenliknet med søsknene sine - men kanskje fra og med 7-8 års alderen utmerket han seg i søskenflokken som den som valgte ikke-sosiale hobbyer. Eldstejenta mi er dansejente og mellomste er fotballgutt, mens Emil ble tidlig glad i "pusleoppgaver" for seg selv. For eksempel Lego - ikke først og fremst til å leke med andre, men til å bygge ting. Og han ble veldig flink på et tidlig tidspunkt, veldig smart.

Ettersom han ble eldre ble det mye data og en del spilling. Jeg og mannen min prøvde jo å begrense det litt - blant annet fordi han ble sittende så mye rolig, men samtidig så visste vi jo at de andre guttene i klassen på barneskolen også spilte en del, så vi beroliget oss kanskje litt av at det var så "normalt" og fulgte kanskje ikke opp restriksjoner på spilling så mye som vi kanskje burde.

Men til tross for dette så var han etter det vi kunne se på alle måter helt normal på barneskolen. Kom greit overens med klassen sin (det var et veldig bra miljø på den barneskolen - alle kom overens med alle) og virket lykkelig.

Så kom ungdomsskolen, og vi merket en gradvis endring på humøret. Kanskje ikke like sprudlende som før, men ikke slik at det vi oppfattet han som ulykkelig eller noe sånt. Vi merket at det ble lengre mellom hver gang vi så eller hørte noe fra vennene han hadde hatt tidligere, men antok at det hadde blandede årsaker. Man forandrer seg jo mye, og puberteten er jo ikke nødvendigvis den perioden i livet hvor man føler seg på topp nødvendigvis.

Så gikk jo månedene, og jeg og mannen har kanskje ikke vært like flink til å følge opp yngsten som vi kanskje burde. Han fikk jo gode karakterer til jul, og vi har ikke hørt noen klager fra han om noe som helst, så vi forsvant vel litt alle inn i våre rutiner uten å mene det. Men jeg ser jo nå at jeg kanskje burde reagert litt på at han tilsynelatende nesten aldri var med venner lengre, men igjen - jeg tror jeg bagatelliserte det som "tenåringsoppførsel" - at han heller ville game på rommet sitt.

Så til tross for at jeg hadde lagt merke til en del endringer selv så var det likevel et sjokk da skolen ringte og ville ha oss på møte. Der fortalte klasseforstander om at Emil står mye alene i friminuttene, ikke viser interesse for medelever, og har tilsynelatende ikke særlig med venner, bortsett fra at han av og til pratet litt med en i klassen. Kontaktlærer tror ikke at mobbing er en sannsynlgig årsak, da hun ellers beskriver klassen som en inkluderende gruppe hvor de fleste har funnet sin "plass" blant de andre nå i løpet av 8. klasse.

Kontaktlærer mener at det er grunn til å mistenke at autisme kan være grunnen til at han ikke klarer å henge med: det virker som om han er lite interessert i de andre klassekameratene, han leser ikke de sosiale kodene like tydelig, kan misforstå humor osv, han virker litt "umoden" i forhold til de andre - han er født tidlig på året, og har fysisk sett begynt å komme i puberteten, men har de samme interessene som på barneskolen, han er veldig sterk i enkelte fag, veldig smart, men har ensidige interesser og kan lett spore av.

Jeg vet selvfølgelig at vi får vite mer når han er ferdig utredet, og jeg er forberedt på å ta i mot all hjelp som er tilgjengelig, men lurer på om det er noen som har vært borti det samme? Hva kan vi som foreldre gjøre?

Jeg er veldig usikker hva vi bør gjøre nå mens vi venter på nærmere utredning. Det plager og sårer mammahjertet veldig å tenke på at han har så lite kontakt med jevnaldrende, og en del av meg har lyst til å dytte han ut av huset slik at han ikke gror fast på rommet sitt eller noe, men samtidig så vet jeg jo at man ikke bare kan tvinge seg på andre 14-åringer heller.

Jeg vet ikke om jeg håper på en diagnose eller ikke. Med diagnose så er det nok lettere å få hjelp og støtte, og da også kanskje konkrete metoder som kan hjelpe, men samtidig så er jo en diagnose som autisme ikke noe du kan legge bak deg uten videre, mens "vanskelig ungdomstid" kan gå over... Jeg må jo eventuelt bare høre på sakkyndig hvis det blir snakk om noe diagnose, se i hvilken grad det eventuelt er og hvordan liv han kan få med den, men det sårer så sykt å gå rundt og ikke vite. Det er en stor sorg.

Anonymous poster hash: db602...a8f

[AnonymBruker]

Har jobbet med noen barn med autisme, og vil bare si at det er mange "nivåer" av diagnosen. Har gutten din kommet seg gjennom hele barneskolen uten at noen har reagert, vil jeg tro det er en mild form om han har autisme. -mange klarer å fungere veldig fint ilivet, både sosialt og arbeidsmessig. Andre trenger gjerne bare noen regler eller rutiner for at dagen skal fungere.

Du sier gutten er smart, kan det være han kjeder seg på skolen?at han ikke får nok utfordringer?

Uansett hva utredningen sier: det er fortsatt samme gutt dere har hatt - en diagnose endrer ikke på det. Kommer det ikke en diagnose ut av utredningen kan dere jo høre med skole/ppt om det er noe annet som kan gjøres for at han skal komme bedre inn i det sosiale på skolen

Anonymous poster hash: 01198...252

[Novemberellie]

Jeg jobber med barn med bl.a autisme.

Selv om sønnen din eventuellt får denne diagnose så har det ikke noe å si. Han er fortsatt akkurat den samme, og ingenting vil forandre seg til det verre.

Det at han ikke er sosial kan være vanskelig for foreldre å akseptere, men det er slik han er! Han liker å være for seg selv, og da burde dere godta dette. Husk at om dere presser han til å være sosial så er han ikke det fordi han har lyst, det blir kun for å glede dere.

Jeg vil anbefale deg å lese litt om det å være introvert. Kan det være at han er det? Det er ikke alle som har behov for å ha mange venner og å være så veldig sosial. Noen trives best alene og det burde man få lov til!

[Lillemini]

Frem til jeg var 15 var jeg ekstremt usosial. Ville helst sitte for meg selv med en bok eller et spill, hadde et par gode venner, men orket ikke være med dem mer en en gang eller to i uken. Husker jeg ofte fant på grunner til å slippe å være sosial. Nå hører det med til historien at jeg vokste opp i en liten bygd på 600 personer, og jeg rett og slett ikke fant noen der som jeg følte jeg hadde nok til felles med. Da jeg flyttet for på på videregående så fant jeg venner jeg hadde mer til felles med, og ble mer sosial, men da også ville jeg gjerne ha dager der jeg fikk være alene. Nå er jeg i slutten av 20-årene, har 8 år på universitetet bak meg meg, samboer og barn, og vil beskrive meg som en ganske veltilpasset og intelligent person. Jeg har gode venner som jeg er veldig nære, men er ikke den typen som på død og liv må være sosial hver dag, mann og barn er nok i det daglige. Og så trives jeg veldig godt i mitt eget selskap. Er det mulig som en over her sier at din sønn rett og slett er litt introvert? Jeg er det, men livskiteten min er 100%. Jeg er lykkelig og savner ingenting. Er jo ingenting i veien med å få utredet for autisme, men slik som jeg har opplevd autistiske barn så er ikke din sønn det slik som du beskriver.