Ensom i forholdet.

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen en i 2 år nå, og samboer i ett. Vi har hatt oppturer og nedturer men har klart oss greit. Men i det siste er det som om han ikke legger merke til meg lenger. For tiden så går jeg ned i vekt og han vet jeg sliter mye med dårlig selvtillit og depresjoner som følge av det. I det siste har det vært ekstra ille, men jeg har også gått ned en del i vekt. Da jeg fortalte han hvor flink jeg hadde vært så gryntet han og sa "Ja, håper du klarer å fortsette da." Ja greit nok det, men i går så lå vi i senga og snakket så utbrøt han pltuselig "Gleder meg til du blir tynn jeg, så kan du gå med fint undertøy hehe". Og det såret meg skikkelig, jeg ba han om å gå, og da ble han skikkelig sur. Som om det var jeg som hadde vært fæl.

I dag så kom han hjem med blomster, og sa "det er blomster til deg." Ikke noe unskyldning eller noe. Så spurte han jeg om jeg hadde spist og da svarte "neh, er bare så tjukk." i et dumt håp om at han skulle si noe fint og trøstende. Han sa bare "oki, går å tar meg mat jeg"

Jeg bare savner at noen sier at jeg er pen og at noen er glad i meg.

Er jo en typisk jente, liker jo å høre at jeg er fin av min egen kjæreste. Jeg er så lei meg, og vet ikke om jeg holder ut mer. Er bare det at jeg ikke tør å slå opp, vil ikke være syndebukken her, og har heller ikke økonomi til å flytte. Også er det jo den "lille" detaljen at jeg elsker han og vil jo være med han.

Har prøvd å si at jeg ikke føler meg verdsatt, og da sier han med sånn babystemme, å jo men jeg er jo glad i deg. Føler meg bare dum.

Anonymous poster hash: c4279...a84

Anonymous poster hash: c4279...a84

[AnonymBruker]

Noen?

Anonymous poster hash: c4279...a84

[AnonymBruker]

Menn trenger klar beskjed. De tar gjerne ikke hint.

Anonymous poster hash: 09b06...ab5

[AnonymBruker]

Har ikke annet å si en at jeg har det på akkurat samme måte!

Jeg har lyst å gå, men vi er bundet sammen for alltid både økonomisk og med barna...

Men det blir etterhvert en vane, nå har jeg hatt det slik i 10 år, og prøver å gjøre det beste ut av det.

Anonymous poster hash: 7d072...922

[_Studentmamma_]

Det syns jeg var utrolig dårlig gjort av ham. Jeg skjønner veldig godt at du er lei deg!

Nå vet jeg ikke så mye mer enn det du skriver her, og det er vanskelig for oss utenfor å gi råd om om du skal bli eller forlate ham kun på bakgrunn av dette. Men tenk litt på det anonym 21:28 skriver... sånn vil du ikke ha det. Vi har bare ett liv, ikke ta til takke med noe. Slå deg til ro når du finner en som behandler deg med respekt og kjærlighet, en du stoler på og en som stoler på deg, en som får deg til å føle deg fin og som elsker deg som du er. Aldri ta til takke med en som du tror vil forlate deg om du legger på deg 10 kg eller om du mister en arm i en bilulykke.....

Og en ting til: Du kan gå i sexy undertøy så mye du bare vil, akkurat som du er

[Bestevenninna di]

Hm. Hvor skal jeg begynne. Det er litt vanskelig å komme med noen god tilbakemeldinger på ditt innlegg. For meg virker det mer som at det du beskriver ikke bare handler om en enkelthendelse, men mere om hele deres forhold, samt ditt eget forholdt til deg selv. Prøver så godt jeg kan å lufte det du tar opp med egne erfaringer og tanker

Først så skal du få en virtuell klem! Det er ikke lett å gå rundt å kjenne på følelsen av at en ikke er bra nok. For det er du! Akkurat som du er nå, uansett størrelse. Høres kanskje lett for meg ut å si; Men jeg har vært der. Da jeg var yngre hadde jeg flere former for spiseforstyrrelser og var aldri tynn nok. Det er rart å se tilbake på hvor bra jeg egentlig så ut, men aldri satt noe pris på det. Heller tvert om. Jeg var flink og greide og komme meg ut av det. Nå er jeg pga sykdom 20 kilo over det som er den sunne vekta mi, og det føler jeg jo selvfølgelig på. Men jeg har lært meg til å leve med det, og ikke lar det ta fokus i livet mitt. Det er vanskelig, men en må jobbe med seg selv! Hig heller etter å være sunn enn å miste mest mulig kilo, så føler du deg bedre med deg selv i lengden også!

Når det gjelder samboer synes jeg du skal ta en skikkelig prat med han, hvis du da ikke har gjort det allerede? Si noe som; Jeg veit det ikke er lett å være rundt meg hele tiden når jeg er nedfor på grunn av at jeg føler jeg veier for mye. Allikevel hadde det vært fint om du kunne hjulpet meg igjennom denne perioden med positiv støtte og kjærlighet. Kommentarer som at du gleder deg til jeg blir tynn, uansett hvordan du mente det, føles sårende og jeg blir bare mer nedfor av det. Jeg ble glad for blomstene, men setter mer pris på en personlig unnskyldning. Jeg er veldig glad i deg og vil bare vi skal ha det fint sammen, selv om det kanskje ikke alltid føles sånn for deg.

Kommunikasjon er nøkkelen i alle forhold. Forklar hva du tenker, mener, føler, ønsker. Men aldri anklag, og si du er sånn og sånn. Da går de bare i forsvar. Si heller hvordan du personlig oppfatter og opplever det.

Jeg vet dessverre ikke hvor empatisk samboer er ut ifra det lille du har skrevet. Kommentaren om at han gleder seg til du blir tynn, så du kan gå i fint undertøy kan tolkes på flere måter. Hvordan tolket du det, og hvordan reagerte du? Ba du samboeren din utdype om du ble usikker?

Den sårbare meg ville først tenkt; så du synes jeg er feit. Dette p.g.a at jeg var syk, og visse mekanismer sitter igjen. Så ville jeg godt i meg selv og tenkt over om jeg ikke tok alt i verste mening, selv om det han sa var ufølsom (for DET var han dessverre). For det kan være at han kanskje heller har lyst å se deg i fint undertøy og med litt selvtillit igjen. Skjønner godt at sex kanskje ikke frister nå for tiden, men om dere har det, ordner du deg litt for han? Eller orker du ikke, for det føles ut som om du sminker en gris (unnskyld ordtaket.) Savner han egentlig bare litt lidenskap? -Hvordan han sa det, er det bare du som veit noe om. For alt jeg veit så er han en stor idiot. I så fall; Megaklem

(Så å si) Ingen er tankelesere, så er det noe du mangler, så må du be om det først stort sett. Jeg lurer også på om det er mulig han er lei av fokuset på slankinga, og negativiteten rundt det, og derfor spyr ut med lite gjennomtenkte kommentarer? Det kan hende at han er typen som bare vil ha det greit. Det er jo forståelig nok, men sånn personlig passer jeg dårlig med den type personlighet. X-en var sånn og jeg var konstant ulykkelig. Dette fordi han var en enkel man, og jeg følte meg bare tom uansett hvor mye jeg prøvde å kommunisere hva jeg trengte. Så dessverre hjelper det ikke alltid! Men; Det nye mannfolket er helt annerledes og vi kan snakke om alt! Har jeg en dårlig dag (noe som jeg har ofte) kommer han og holder rundt meg. Han har akkurat de rette karaktertrekkene de fleste drømmer om. Noe som setter meg ut til tider, for han er en i en million, og jeg er vant med klar tale. Grunnen til at jeg skriver dette er ikke for å skryte; men for å si at de finnes de også, men da må du lete godt! For mannfolk generelt (Ja nå drar jeg de alle over en kam her) trenger å få inn ting med teskje. Men velger man en som trenger å mates. Ja da må man gjøre jobben dessverre.

Tror ikke jeg var så behjelpelig akkurat.. Men her har du en siste klem

[AnonymBruker]

Oi, tusen takk! Så fine tilbakemeldinger, sitter her og griner litt!

Besteveninna di - Jeg har prøvd å snakke med han, skrive ned akkurat hva jeg føler og viser det til han så han har det svart på hvitt. Det virker, for en dag eller to. Så er det tilbake til gamle vaner. Skjønner ikke hvordan jeg skal vise det tydligere. Angående sexliv så har vi ikke noe av det for tiden. Skrev ikke noe om det i første innlegg, men han vil aldri. Kan sette meg bokstavlig oppå han og si "jeg er kåt" og han gir meg et kyss og begynner og kose med bikkja. Han har aldri vært "overkåt" om jeg kan si det på den måten, men de siste månedene er det lite og ikke noe. Kjøpte inn sexy undertøy i vinter da vi var på weekendtur, men det hjalp ikke akkurat det heller. Vet ikke hva jeg gjør galt, noen ganger blir jeg så provosert at jeg nesten har lyst til å dra på byen og få meg noe bare for å vise han at noen orker meg.

Jeg tolket den undertøy setningen som om jeg ikke var fin nok, etter han gikk klarte jeg ikke å holde tårene tilbake, hulket sikkert som en gris. Delvis fordi jeg håpet at han skulle komme å trøste meg, men vi snakket ikke sammen resten av dagen.

Det du sier om enkle menn, så er vel sikkert han det også, tror at selv om jeg er ufattelig glad i han og vil han alt godt så kommer vi ikke til å matche. Jeg også trenger å snakke åpent og føle meg velkommen i forholdet.

Skal prøve å si til han det du skrev, har ikke noe særlig håp om at det fungerer, men jeg er jo villig til å prøve.

Tusen hjertlig takk, har ikke vært lett og jeg har ikke nære venner jeg føler for å dele dette med! <3

Anonymous poster hash: c4279...a84

[AnonymBruker]

Vil bare nevne at han er veldig fokusert på at jeg skal ned i vekt, det er jo jeg også. Men håper han ikke skal være sur og irritert når jeg har dårlig dager. Føler jeg prøver så godt jeg kan!

Anonymous poster hash: c4279...a84

[AnonymBruker]

Har ikke annet å si en at jeg har det på akkurat samme måte!

Jeg har lyst å gå, men vi er bundet sammen for alltid både økonomisk og med barna...

Men det blir etterhvert en vane, nå har jeg hatt det slik i 10 år, og prøver å gjøre det beste ut av det.

Anonymous poster hash: 7d072...922

Uff, dette var trist lesing! Du skal jo ikke gjøre det beste ut av det, du skal jo ha det beste livet! Håper at det ordner seg for det på en eller annen måte!

Anonymous poster hash: c4279...a84