Kjefter og smeller hele dagen

[AnonymBruker]

Huff jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Har to barn på 1,5 og 4 år, og de driver meg til vannvidd!!

Jeg føler jeg ikke gjør annet enn å kjefte og skrike og løpe etter dem med streng mine fra dem står opp til dem legger seg (borsett fra bhg timene da)

Jeg starter selvfølgelig i en rolig normal tone, men det hører de aldri på, jeg MÅ bli sinna, og gjerne fly forbanna, før dem hører etter, eller begynner å grine. Har forsøkt time out, og og sette meg ned å snakke rolig med dem, men det går ikke inn.

Det er grining og suttring på en av dem hele tia.

Men de få gangene vi har besøk, eller jeg får lov å gå ut alene, er dem så blid og herlige... i bhg også.

Har fått mange kommentarer på at jeg har så blide, snille og enkle unger, men jeg ser nesten bare "djevelunger"

Er så sliten av at alt skal være hyling, skriking og masing

Hvordan i all verden skal jeg få stoppet dette?? Og få barn som hører etter å slutter å gjøre alt dem ikke får lov til?

Jeg ønsker meg barn jeg kan leke sammen med, eller som kan leke med lekene sine på gulvet/rommet og som jeg kan ha det hyggelig med.

Nå er det nesten så jeg angrer på at jeg fikk barn:(

Noen som har råd??

Anonymous poster hash: f530c...62d

[AnonymBruker]

Her er det jo tydelig at det du gjør ikke virker. Så hvorfor fortsetter du på den måten? Har du lest definisjonen på galskap? «Galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat»

Jeg er oppvokst med en mor som "måtte" kjefte hele tiden, fordi ellers ville vi ikke høre. Det gjorde oss barna forferdelig usikre, og det er heller ikke en god måte å kommunisere på. Så dette må du inn og snu på! NÅ! Du MÅ absolutt ikke skrike og hyle og kjefte som en primitiv dame fra bushen! Du skal snakke med barna dine, rolig, behersket, vise dem respekt og gå foran som et godt eksempel på hvordan man snakker til hverandre i en familie. Du vil ikke at barna dine skal lære at det er greit å rope til andre mennesker. Det ER jo ikke greit! Her har du kommet inn i en stygg sirkel, og du er virkelig nødt å våkne opp og ta grep, for en slik oppvekst unner jeg ingen! Anbefaler at du starter med å lese deg opp på det en kaller positiv grensesetting, og minner deg selv på at barna dine er mennesker, som skal lære seg å behandle deg, hverandre og alle andre på en respektfull måte.

Anonymous poster hash: 3b310...9c2

[AnonymBruker]

Tatt i betraktning i at det sannsynligvis ikke er mange våkne timer du har med ungene dine siden de går i barnehagen, så lurer jeg på hvordan du klarer å kjefte hele tiden? Sannsynligvis er det deg, og det er uansett bare du som sitter på løsningen til å endre situasjonen. Hva er det du forventer av barnas oppførsel? Er dine forventninger realistiske og hvordan håndterer du situasjoner som eksploderer? Jeg har mange venner med helt urealistisk syn på det å ha barn og forventninger til barn og familieliv som er ganske rosakantet. Frustrasjonen blir STOR hos disse foreldrene som ikke innser at barn er faktisk mer enn kos, de er mye jobb også! Jeg gikk selv i den fella, men den dagen jeg la fra meg rosarøde illusjoner om hjemmeliv med barna og tok på meg jobben på godt OG vondt, så løste mange problemer seg!

Beste triks? Tell til 100.... og velg dine kamper med omhu!

Anonymous poster hash: 31194...8b0

[AnonymBruker]

Kontakt helsestasjonen for å finne rådgivingstjeneste. Vår helsestasjon har feks foreldreveiledning.

Dere har kommet i dårlig sirkel hvor barna ikke er positivt innstillt til deg lenger og derfor driter i grensene dine, fordi de ikke lenger bryr seg om du blir slint. Jeg var oå vei inn i samme sirkel med min ene på 2 og måtte ta nange uker med masse positiv oppmerksomhet, lek, ros etc før grensesettingen igjen virka. Suttringa tok slutt og samspilet ble mye bedre. Jeg firte ltt på grenser disse ukene (men ikke de absoludt nødvendige) som st jeg kun laga mat jeg visste de likte, tillot litt ekstra tv for å forhindre tidene med mest sutring osv. Dette var lett å hanke inn etterpå. Å bli sint og rope hjelper alrdri så målet var å ikke gjøre det, ble streng og alvårlig men ikke høyrøstet. Fjerna dem fra situasjonen i stedet for å rope og holdt rolig fast med allle grenser. Jeg måtte altså skjerpe meg max, og holde fokus hele tiden. Det virla ikke momentant men etter noen uker var mønsteret slutt. Vi komuniserer godt uten konstant suttring nå. Jeg kunne en del om psykologi og prinsipper fra foreldreveiledning så jeg klarte det ut i fra dette men jeg vil råde deg til å finnee hjelp. Det skal lite til å snu en dårlig sirkel!!

Anonymous poster hash: 8a863...49a

[AnonymBruker]

virker som barna dine ikke respekterer deg.

Er du alenemor?

Anonymous poster hash: c3b1e...05f

[AnonymBruker]

Da er de for lenge i bhg og du er med dem for lite. De herjer fordi de vil bli sett og få oppmerksomhet. Gå ut med dem på en lekeplass eller på tur. Lek MED dem, sett deg på gulvet med f.eks klosser eller biler. LEK og du skal se de roer seg og de føler seg sett og forstått. Må de leke selv, eller de surrer rundt deg mens du gjør andre ting så blir det sutring. Du må begynne med deg selv, du fikk vel barn for å være MED dem, ikke ha dem som vedheng og fint på papiret? Dagens foreldre må virkelig skjerpe seg. Selv om de går i barnehage hele dagen så skal ikke forldre slippe unna å være foreldre med lek og moro. Ikke at dere skal på lekeland hver dag, men barna MÅ bli sett og føle seg trygge med foreldrene sine.

Anonymous poster hash: ff4ed...ece

[Gjest Violetta]

Da er de for lenge i bhg og du er med dem for lite. De herjer fordi de vil bli sett og få oppmerksomhet. Gå ut med dem på en lekeplass eller på tur. Lek MED dem, sett deg på gulvet med f.eks klosser eller biler. LEK og du skal se de roer seg og de føler seg sett og forstått. Må de leke selv, eller de surrer rundt deg mens du gjør andre ting så blir det sutring. Du må begynne med deg selv, du fikk vel barn for å være MED dem, ikke ha dem som vedheng og fint på papiret? Dagens foreldre må virkelig skjerpe seg. Selv om de går i barnehage hele dagen så skal ikke forldre slippe unna å være foreldre med lek og moro. Ikke at dere skal på lekeland hver dag, men barna MÅ bli sett og føle seg trygge med foreldrene sine.

Anonymous poster hash: ff4ed...ece

Dagens foreldre? I motsetning til hvem? Foreldre fra sekstitallet der far kom seint hjem og leste avisen og mor jobbet seg i hjel for å holde hjemmet plettfritt?

[AnonymBruker]

Da er de for lenge i bhg og du er med dem for lite. De herjer fordi de vil bli sett og få oppmerksomhet. Gå ut med dem på en lekeplass eller på tur. Lek MED dem, sett deg på gulvet med f.eks klosser eller biler. LEK og du skal se de roer seg og de føler seg sett og forstått. Må de leke selv, eller de surrer rundt deg mens du gjør andre ting så blir det sutring. Du må begynne med deg selv, du fikk vel barn for å være MED dem, ikke ha dem som vedheng og fint på papiret? Dagens foreldre må virkelig skjerpe seg. Selv om de går i barnehage hele dagen så skal ikke forldre slippe unna å være foreldre med lek og moro. Ikke at dere skal på lekeland hver dag, men barna MÅ bli sett og føle seg trygge med foreldrene sine.

Anonymous poster hash: ff4ed...ece

TS

Nei, de er ikke for mye i bhg, stort sett leveres de i 9-9.30 tiden og hentes kl 15. Selv om jeg oftere og oftere tar meg i å lever før/hente senere fordi jeg ikke orker alt bråket hjemme.

Jeg er ikke alenemor på papiret, men i praksis er jeg det. Mannen går før ungene står opp, og kommer hjem til middag. Men han er helt lik som meg.

Joda jeg forsøker hver eneste ettermiddag å sitte på gulvet og leke med dem, men det ender bare med at minsten hiver alle lekene veggemellom og vræler...

Prøver jeg å gjøre husarbeid/lage middag flyr begge ungene i beina mine og maser eller griner.

Jeg tar dem med ut i helgene, men etter 10-15 min på lekeplassen klattrer minsten hylende opp i vogna igjen og 4 åringen gråter og vil inn.

Jeg prøver jo alltid å snakke rolig til dem først, fjerne dem fra situasjonen og prate om det, men det fungerer ikke, så fort vi er ferdig er det pån igjen, og 3 gangen hever jeg stemmen en god del.

Nei de respekterer meg overhodet ikke, minsten bare ler når jeg sier nei og fortsetter.

Jeg har tidligere fått veileding fra HS, men hver gang de var innom opførte jo ungene seg eksemplarisk, så de mente jeg jorde alt riktig.

Det er vel kansje det som er litt av frustrasjonen, at jeg føler jeg gjør ting "etter boka" men det virker ikke, og da kommer sinnet frem i stedet, fordi det er det eneste som til en viss grad virker.

Men jeg vil jo virkelig ikke ha det slik:(

Anonymous poster hash: f530c...62d

[AnonymBruker]

Noen som har råd??

Anonymous poster hash: f530c...62d

Prøv dette en stund og se om det hjelper. Bestem deg for at -uansett- hva som skjer (unntak livsfarlige situasjoner, selvsagt), skal du IKKE heve stemmen over et visst lydnivå. Jeg ville lagt det lydnivået litt over vanlig stemmevolum, ikke mye. Det vil sannsynligvis påvirke både ordene du velger, og kroppsspråket.

Anonymous poster hash: af129...3aa

[jabx]

Hva med å søke hjelp?

[AnonymBruker]

Joda jeg forsøker hver eneste ettermiddag å sitte på gulvet og leke med dem, men det ender bare med at minsten hiver alle lekene veggemellom og vræler...

Prøver jeg å gjøre husarbeid/lage middag flyr begge ungene i beina mine og maser eller griner.

Har du latt ungene få være med på matlagingen?

Et lite tips kan være å ha noe de kan spise med en gang de kommer hjem, gulrot eller noe anna lett. Min erfaring er at etter bhg så er barna sultne og blir da veldig lett frustrerte.

Høres veldig ut som barna dine vil ha mere kontakt med deg, de klarer bare ikke å uttrykke det på en 'vennlig' måte. Og om det ikke er deg, så er det faren sin dem vil ha kontakt med. Tror jeg da.

Anonymous poster hash: aacbe...fcf

[Sushi]

Kan du gi noen eksempler på situasjoner der du kjefter og smeller?

[AnonymBruker]

hmmm...glad jeg ikke har unger når jeg leser ts sitt innlegg..

Anonymous poster hash: 8e697...5d9

[AnonymBruker]

Kan du gi noen eksempler på situasjoner der du kjefter og smeller?

ts

tja, blir jo fort kjefting når minsten skrur av og på tv i ett sett, og bare gliser når jeg sier nei, og løfter han bort, og løper tilbake og trykker på knappen igjen....

Eller når jeg febrilsk forsøker å lage middag, og misnten knuser noe/river ned ting og søler, fordi jeg prøver å ha han på benken sammen med meg når jeg lager mat, mens 4 åringen flyr rundt beina mine å maser om ett eller annet. Da blir det fort sinte svar på henne, fordi jeg er så stressa og frustrert fra før.

Eller når eldste faller å slår seg litt, fordi hun nekter å høre på meg om at hun ikke får lov til å klattre på ett eller annet fordi hun kan slå seg... Da blir jeg sint på henne når det skjer, i stedet for å bare trøste... Hadde hun hørt på meg de 10 gangene jeg ba henne slutte, ville hun jo ikk slått seg!

Gi ungene noe å spise når vi kommer hjem er bare dumt, for jeg henter dem rett etter ettermiddagsmaten i bhg, og spessielt eldste er vannskelig å få til å spise middag, så vil ikke gi noe ekstra mellom der, i håp om å få dem sultne til middag.

Anonymous poster hash: f530c...62d

[Harlekin]

ts

tja, blir jo fort kjefting når minsten skrur av og på tv i ett sett, og bare gliser når jeg sier nei, og løfter han bort, og løper tilbake og trykker på knappen igjen....

At en 1,5-åring gjør dette, er helt normalt, og jeg synes ikke du kan forvente at han ikke skal gjør det. Si nei og flytt han bort fra situasjonen hver gang, han kommer til å lære det, men det nytter ikke å kjefte.

Eller når jeg febrilsk forsøker å lage middag, og misnten knuser noe/river ned ting og søler, fordi jeg prøver å ha han på benken sammen med meg når jeg lager mat, mens 4 åringen flyr rundt beina mine å maser om ett eller annet. Da blir det fort sinte svar på henne, fordi jeg er så stressa og frustrert fra før.

Tell til ti. Gjør avtaler med barna på forhånd, f.eks. at 4-åringen kan være stor jente og leke med / passe på lillebror mens du lager middag? Sett dem i gang med en eller annen lek.

Eller når eldste faller å slår seg litt, fordi hun nekter å høre på meg om at hun ikke får lov til å klattre på ett eller annet fordi hun kan slå seg... Da blir jeg sint på henne når det skjer, i stedet for å bare trøste... Hadde hun hørt på meg de 10 gangene jeg ba henne slutte, ville hun jo ikk slått seg!

Jeg har hatt samme problem, det har nok alle, men jeg trøster da uansett! Hun har jo slått seg. Men jeg forklarer også rolig grunnen til at hun slo seg, at hun herjet og ikke hørte etter på hva mamma sa, og hvordan hun kan forhindre at det skjer igjen.

Gi ungene noe å spise når vi kommer hjem er bare dumt, for jeg henter dem rett etter ettermiddagsmaten i bhg, og spessielt eldste er vannskelig å få til å spise middag, så vil ikke gi noe ekstra mellom der, i håp om å få dem sultne til middag.

Er du helt sikker på at de ikke er sultne? Du kan jo gi dem noe lett som får opp blodsukkeret litt, men som ikke metter så veldig. Yoghurt eller frukt?

Anonymous poster hash: f530c...62d

Nå har jeg bare ett barn, så jeg har forståelse for at det kanskje ikke er så lett å følge rådene når det er to barn, men du kan jo prøve?

Dessuten høres det ut som pappaen må mer på banen. Sett deg ned med ham og ha familieråd, forklar situasjonen og si at du må ha ham med på laget for at stemningen i familien skal bli bedre.

Endret 10. mai 2014 av Harlekin

[AnonymBruker]

Jeg hadde hatt ferdig middag i to uker for å ikunne fokusere fullt på regler UTEN kjefting. Du må gi konsekvens (eks fjerne fra situasjonen) gang nr 2 du gir beskjed, og kunne følge opp med det samme når barnet går rett tilbake og gjør det samme igjen. Etter gang nr ti med samme kjedelige konsekvens (feks bli plassert på en sstol i stua) vil det nok gi seg. Du må være tilgjengelig til å håndheve hver gang. Klatrer den lille der det ikke er lov fjernes hun HVER gang med en gang hun er der.

Vi bruker forresten å ha dobble middager når vi lager og fryser ned sånn at vi slipper å lage middag hver dag.

Dere må jo gjøre noe for at barna skal respektere deg, og kjefting er ikke måten. De må vite at du mener alvor med beskjedene dine, og da må du være tilgjengelig for å håndheve dem i en periode. Og det nå være uten kjefting. I samme periode må det mer tid til lek, og ikke minst venne dem til å være ute. Hjelp dem til å grave store slott o sandkassa, eller finne fugler i skogen, da kan dem minste godt få sitte i vogna om det hjelper. Min likte heller ikke så godt å være ute i starten men nå er problemet at hun helst bare vil ut hver dag kl 08, søndag i regn...

Jeg har ikke et lett barn selv, og har måttet jobbe med hvordan samspillet oss i mellom skal være og det krever at jeg er konsekvent HVER gang hun finner på noe tøys. Gir jeg etter en gang forsøkes det ut til det ti doble i en prriode etter. Og du, litt barnetv på ipaden mens du lager middag mens de sitter på bordet er og helt ok for å klare å holde hodet over vannet.

Anonymous poster hash: 8a863...49a

[Gjest Jørild]

Du må lære deg og overse. Det blir en vondt sirkel der barna får oppmerksomhet av å gjøre gale ting, altså gjør de gale ting.

Når barnet skur av og på tven så går du ut av rommet, det er ikke like gøy når du ikke er der og kjefter. Når han slutter med det kan du gå inn i rommet igjen og skryte av at han leker med lekene sine. Ikke nevn tven engang.

Knuser de noe så sier du"ops, det var uheldig, nå plukker vi opp sammen" og så lar du de hjelpe til. Og så fortsetter dere å lage middag. Barn søler.

Faller barnet etter ti turer opp i bokhylla så plukker du henne opp og sender henne videre. Kjefting får henne tydeligvis ikke til å slutte, så da går du igjen ut av rommet og ser om det kanskje er oppmerksomhet hun vil ha. Gi igjen oppmerksomhet når hun begynner med noe positivt.

Osv. Overse det negative, gi oppmerksomhet på det positive og slutt å hev stemmen. Det er ikke gøy å terge noen som ikke lar seg terge

[Sushi]

ts tja, blir jo fort kjefting når minsten skrur av og på tv i ett sett, og bare gliser når jeg sier nei, og løfter han bort, og løper tilbake og trykker på knappen igjen.... Eller når jeg febrilsk forsøker å lage middag, og misnten knuser noe/river ned ting og søler, fordi jeg prøver å ha han på benken sammen med meg når jeg lager mat, mens 4 åringen flyr rundt beina mine å maser om ett eller annet. Da blir det fort sinte svar på henne, fordi jeg er så stressa og frustrert fra før. Eller når eldste faller å slår seg litt, fordi hun nekter å høre på meg om at hun ikke får lov til å klattre på ett eller annet fordi hun kan slå seg... Da blir jeg sint på henne når det skjer, i stedet for å bare trøste... Hadde hun hørt på meg de 10 gangene jeg ba henne slutte, ville hun jo ikk slått seg! Gi ungene noe å spise når vi kommer hjem er bare dumt, for jeg henter dem rett etter ettermiddagsmaten i bhg, og spessielt eldste er vannskelig å få til å spise middag, så vil ikke gi noe ekstra mellom der, i håp om å få dem sultne til middag. Anonymous poster hash: f530c...62d

Dra ut kontakten fra tv-en og ta bort fjernkontrollen.

Ellers gjelder det å prøve å forebygge så godt det går, tror jeg... Ta bort ting som kan knuses hvis du har minsten på benken. Forklar 4-åringen at nå er du opptatt med middagen, men at hun kan få lov til å tegne/finne en bok/et eller annet annet.

Ang. maten så ville jeg heller utsatt middagen og hatt det som siste måltid, så spiser de mer. Jeg ville ikke gitt noe mat i mellom. Kanskje kan det bli lettere hvis du har litt bedre tid også?

Hvis du er som meg så blir du sintere hvis du er sliten, og ungene merker at tålmodigheten er tynnslitt og oppfører seg enda verre. Det gjelder dermed å bryte mønsteret og unngå den første kjefteepisoden. Det er selvsagt vanskeligere med to barn, men jeg pleier å ta snart-3-åringen helt ut fra situasjonen hvis hun ikke gjør som jeg sier (f.eks. klatring på farlige steder). Vi går på et kjedelig rom og jeg forklarer rolig. Jeg prøver også å forklare mine følelser - at jeg blir streng når jeg er redd for at hun skal skade seg.

Men ja, det er vanskelig... Er enig i at faren burde stille opp mer, du er jo nesten alenemor i praksis.

[AnonymBruker]

Tusen tusen takk for mange gode svar og råd:)

Vel pappan er jo som regel ikke hjemme, men i helgene prøver han å sette seg på ene rommet eller på gulvet i stua å leke med dem, men jeg lager middag, men etter 2 min kommer minsten vrælende inn på kjøkkente og vil sitte på armen eller tulle rundt beina mine mens han hyler...

Pappan prøver stadig vekk å underholde dem, men de vil bare skrike og tulle så lenge jeg er hjemme. Men han sier de oppfører seg eksemplarisk de kveldene jeg jobber....

Så det er jo tydelig at jeg er problemet når det gjelder suttring og hyling.

Dra ut kontakten til TV var lurt, det skal jeg prøve! For det hjelper ikke at jeg er i ett annet rom, han fortsetter å skru av og på tv, for det er så morsomt, selv når jeg er opptatt med noe, og ikke får tatt han bort umiddelbart...

De spiser yoghurt/skive og frukt kl 14.30 i bhg, og jeg henter dem ca 15, også er vi sammen å forsøker å leke frem til middagslaging ca 17.00 også spiser vi 17.30, så jeg føler vi har greit med tid sammen til å roe ned, samtidig som ett ekstra måltid i mellom blir veldig tett?

Middagen tar nesten 1 time, for eldstemann skal krangle, grise og tulle en evighet før hun spiser... Så middag er sisste måltid.

TS

Anonymous poster hash: f530c...62d

[Sushi]

Middagen tar nesten 1 time, for eldstemann skal krangle, grise og tulle en evighet før hun spiser... Så middag er sisste måltid. TS Anonymous poster hash: f530c...62d

Sånn kan dere jo ikke ha det. Jeg ville rett og slett tatt eldstebarnet ut av rommet hvis hun skriker og krangler under middagen. Du eller mannen tar henne med bort, forklarer at hun ikke kan rope sånn når det er middag, for dere andre vil ha matro og sjanse til å snakke sammen. Så går dere tilbake til bordet med henne når hun er enig i at hun må sitte rolig og spise. Masse skryt av typen "så koselig at du vil sitte rolig sammen med oss. Hva har du gjort i barnehagen i dag da?" Vil hun ikke ha mat kan hun gå fra bordet, men ikke bråke eller plage dere som spiser. Hun må gå et annet sted (=kjedelig, så da vil hun kanskje heller sitte ved bordet).