Gammelt nytt? Dog.. Stemor!

[Gjest Anonymous]

Vel..

Dette er vel det vanligste temaet som finnes, med tanke på at så mange får unger og deretter går fra hverandre.

Jeg klarte jo selvsagt å falle for verdens beste mann. Og for de som ikke er klar over det?

"FOR SEINT" "I got him!"

Og han har en unge fra før. Ungen er 16 år yngre enn meg.

Det er faktisk akkurat nå et stort skår i gleden.

Akkurat nå.

X'en hans er desverre den fødte bitch, for å være helt ærlig. Ungen er 6 år, hun kjøper mobil-telefon til han. Selv om lesing er mange år fram i tid. (dette er for å kunne ringe til ungen å høre om alt er greit, om han ikke lider noen nød hos faren, om han får all den oppmerksomheten han krever) Min kjære bor desverre i et lite barnevennlig område. og han har ungen 20 av 30 dager. Seff kjeder ungen seg, han har ingen kamerater. Men det er ikke et ord i hennes munn om at hun kan ha ungen litt oftere. Fordi i hennes øyne er dette rettferdig grunnet min kjære jobber 2 uker i strekk. Og da har jo han "fri" fra ungen.

Ungen- enebarn- snakker i munnen på andre- venter ikke på tur- deler ikke med andre barn- spiller foreldrene opp mot hverandre hele tiden. Han er dessuten kommet i en slags trassalder.

Positivt er at han er empatisk. Men det gjør og at han vet hva som sårer, spesielt faren.

Jeg har hatt en streng oppdragelse.. Og mener dette funka fint på meg. Men her har vi et problem. Hver gang vi prøver å sette en grense så blir det bråk. X'en hans blander seg inn. Min kjære, følsom og empatisk, og hun kaller ham for en dårlig far, og han knuses. Hun vet også hvilke strenger hun skal dra i.

Også kommer jeg.. Krever mitt.. Stakkaren ber meg på sine knær om å ikke gjøre det samme jeg og. Så jeg finner meg bare i det.

Men dette kan ikke fortsette?

Min type er best, han er så snill, så god, at jeg er den perfekte "motpol" Han er nordpolen, jeg er sørpolen. Sammen er vi sterke. På alt unntatt gutten hans, for da kommer X'en som en magnetisk strømning og fucker opp hele greiene. Hehe.

Vi har vært sammen nå i 1 år, forholdet oss i mellom blir styrket som tiden går. Mitt forhold til hans x blir mer og mer anspent.

Jeg ser noen løsninger på dette:

1-Han slutter i jobben sin, jeg forsørger oss inntil han har fått seg en ny, han får vanlig samvær.

2-Han går over til annen hver uke istede for 20 dager. Hun slutter å blande seg.

3-Vi holder ut slik det er nå fram til ungen er gammel nok til å fly alene og så flytter vi. (ett dårlig alternativ, men et riktig et og.)

4-Jeg gir opp forholdet (Noe jeg ikke vil, selv om det er mange fisk i havet, så er denne fisken spesiell).

Vet nå at jeg kanskje høres sytete ut, men jeg får en følelse av at hun skal ha i pose og sekk, og at hun gjør alt for at min kjære skal ha det jævlig. Kjenner mange forhold der x'en er blid og omgjengelig og er en kjær figur som liker å ha unge(ne) sine og liker at faren har dem/den. Hvorfor kan ikke hun være slik?

Hvorfor må hun gå ut på byen og feste og danse, når vi aldri får gjort det?

Hilsen undrene og frustrert.

[Gjest gjest1]

Ungen er 6 år' date=' hun kjøper mobil-telefon til han. Selv om lesing er mange år fram i tid. [/quote']

6-åringar lærer da fort lese, dei...

[Zaphirre]

Joda, men han kan det ikke ennå, og de fokuserer ikke på det før i 2.dre klasse.

Da er det jo ikke vits med mobil?

Trenger hun dessuten ringe 2-3 ganger til dagen? Føler hun seg som en bedre mor hvis hun alltid må spørre "går det bra?"

[lillefrø]

Det er dessverre slik at alle har med seg bagasje fra tidligere forhold og i ditt tilfelle har den spesielle fisken din med seg et barn og dermed barnets mor. Binder du deg til mannen vil du også binde deg til barnets mor. Derfor må du forberede deg på og akseptere at hun er der og vil blande seg.

Hun er kanskje sjalu, ønsker kanskje ikke at sønnen skal få en stemor og vil kanskje gjøre det hun kan for å lage hindringer i veien for dere. Jeg kjenner selv til det, da jeg selv er et skillsmissebarn, og mine foreldre er som hund og katt, min mor og min stemor som enda større fiender. Min far er eller var i det minste, en veldig sympatisk mann, han ofret mye for barna sine, men kampen ble for stor, og drittkastingen tok til slutt fotfeste fra ham. Han trakk seg vekk.

Når det gjelder alternativene du nevnte så vet jeg ikke hva som passer best for dere. Men jeg synes det er viktig at barnet føler trygghet, vil han gjøre det hvis dere har ham anhver uke? Jeg er kanskje mer for vanlig samvær, men er barnefaren interessert i å slutte i jobben?

Det er viktig å tenke på at dere skal gjøre det som er best for barnet, ikke best for barnets mor. Hun vil alltid blande seg, men det gjelder å bli sterke og sile ut det som er fornuftig og hva som er sjalusi-preget. Hvis hun ser at dere ikke tar til dere de onde pilene hun sender mot dere, vil hun kanskje til slutt gå lei? Det betyr også at barnefaren må lære seg til ikke å la seg såre av at hun kaller ham en dårlig far. Så vidt jeg skjønner så er ikke hun med dere og kan se ham i action, så derfor vil du være en bedre dommer i det emnet. Og hvis han er en flott far, gi uttrykk for det mye... dine ord vil være mer verdt enn hennes...

Det er ikke noe lett, for slik jeg forteller her så mener jeg at dere skal la henne slå, men ikke slå tilbake- hvis det er ufornuftig det hun kommer med. Foreslår hun noe fornuftig, så sett dere ned med henne og snakk med henne på en ordentlig måte. Det er ikke sikkert hun vil være ordentlig tilbake... men jeg tror ikke det er bra for barnet hvis dere konstant skal slåss over noe(?).

Min mor har over tid vært meget fientlig overfor min far og hans familie. Men han har aldri snakket noe negativt om henne. Og det skal jeg fortelle, det betyr mye.

Håper dere finner ut av det. Men det kommer ikke til å bli enkelt. Jeg ønsker ikke at min datter skal ha mobiltelefon i så tidlig alder. Da min søster som ti-åring fikk dette syntes jeg det var tidlig. Men det er du og din spesielle fisk som bestemmer regler for deres hjem.

Lykke til:)

[Brunhilde]

Jeg syns du høres ut som en typisk "jeg-visste-at-han-hadde-barn-fra-før-men-trodde-ikke-det-ville-ha-noen-betydning" ny partner.

Sønnen hans bør komme før deg. Og når du kan påstå at en 6-åring ikke lærer å lese på flere år syns jeg det sier endel om din erfaring med og kjennskap til barn.

Les innlegget ditt en gang til, og tenk deg at det er en annen som har skrevet det... Skremmende lesing, syns du ikke?

Det syns jeg det var, og nei, jeg syns ikke synd på deg, men litt på gutten og faren hans!

[Gjest MrsL]

Hva er det ved dette innlegget som er skremmende lesning?

[Zaphirre]

Jeg syns du høres ut som en typisk "jeg-visste-at-han-hadde-barn-fra-før-men-trodde-ikke-det-ville-ha-noen-betydning" ny partner.

Sønnen hans bør komme før deg. Og når du kan påstå at en 6-åring ikke lærer å lese på flere år syns jeg det sier endel om din erfaring med og kjennskap til barn.

Les innlegget ditt en gang til, og tenk deg at det er en annen som har skrevet det... Skremmende lesing, syns du ikke?

Det syns jeg det var, og nei, jeg syns ikke synd på deg, men litt på gutten og faren hans!

Forstår heller ikke hva det var med innlegget som var så skremmende lesning. Det kommer vel litt tydelig fram at hans X er overbeskyttende og bortskjemt selv?

Og ungen lærer ikke å lese enda, han liker best å leke, han er jo gutt!

Kommer det ikke godt nok fram at det er typen min det er synd på? Gutten og, men han kan jo faktisk velge hva han vil gjøre, han har jo en fri vilje.

Jeg vil takke lillefrø for noen gode råd.

Jeg skal forsøke å støtte opp rundt min kjære fisk alt det han fortjener, fordi han er en fantastisk far.

Kanskje gi ham en sjangse til å være det flere ganger?

[:-) anna]

Jeg skjønner veldig godt at det ikke er enkelt å være stemor. Og det tar tid å finne en rytme som man trives med. Jeg ble stemor som 22-åring og har vært det i ni år. Det er fremdeles ting jeg irriterer meg over, men ikke på langt nær så mye som i begynnelsen.

Jeg reagerte litt på noen ting som du skrev.

Du skrev: " Min kjære bor desverre i et lite barnevennlig område. og han har ungen 20 av 30 dager. Seff kjeder ungen seg, han har ingen kamerater. Men det er ikke et ord i hennes munn om at hun kan ha ungen litt oftere. Fordi i hennes øyne er dette rettferdig grunnet min kjære jobber 2 uker i strekk. Og da har jo han "fri" fra ungen. "

Hvorfor finner ikke kjæresten din seg et mer barnevennlig sted å bo?! Om det er slik at barnet ikke har noen venner i nærheten, ikke trives og dessuten er hos dere mesteparten av tiden?! Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er morens ansvar at han skal ha det bra hos dere?!

Om barnet er hos dere mesteparten av tiden (20 av 30 dager) så må du huske at hjemmet deres faktisk er hoved-hjemmet til barnet også. Med alt det innebærer. Da er det dere som er hoved-oppdrager og hovedgrensesettere. Og da virker det litt underlig å klandre mammaen for at barnet er uoppdragent. Du har faktisk større grunn til å klandre pappaen som er den barnet tilbringer mest tid sammen med.

Du skriver at:

"Hver gang vi prøver å sette en grense så blir det bråk. X'en hans blander seg inn. Min kjære, følsom og empatisk, og hun kaller ham for en dårlig far, og han knuses. Hun vet også hvilke strenger hun skal dra i."

Men hvorfor lar dere/han eksen styre hvordan livet skal leves hjemme hos dere?! Det har hun ingenting med, og det er kjæresten din som har ansvar for å sette den grensen. Om han ikke gjør det så er det han som behandler deg og hjemmet deres, og faktisk sønnen sin dårlig. Legg ansvaret der det ligger. Hun er sikkert teit som bare det. Men man kan ikke herse med noen som ikke lar seg herse med. Hun kan jo ikke gjøre noe annet enn å ikke være enig. Drit i henne da, og ta ansvar for hvordan derevil han det hjemme selv.

Jeg ser helt klart at det er behov for endringer hjemme hos dere. Men fra en stemor til en annen: du må også være bevisst på dine egne følelser oppe i det hele. Det er veldig lett for å la irritasjon over stemor blandes sammen med sjalusi mot stemor. Faresignalet er om du merker at du innerst inne liker at hun er "håpløs".

Pass deg VELDIG for å få lignende følelser overfor barnet. Et barn er et barn. Husk at du er en del av hjemmet til barnet. Og et barn har bare en verden: hjemmet sitt. Om det blir et dårlig sted å være så har det enorme konsekvenser for barnet. Derfor innebærer det å være stemor å svelge en del kameler.

Om barnet er ufordragelig på noen måte så er det faktisk deres ansvar å gjøre noe med det. Men da må du og faren bli enige om grensene i eget hjem. Det er ikke morens ansvar. Og om han ikke greier å sette grenser overfor henne så er det noe han må skjerpe seg på.

Du sier at du ser noen løsninger:

Jeg skjønner ikke helt hvorfor noe av dem er gode. For det som ser ut som er "løsningen" i alle de fire er at dere får mindre samvær enn dere har i dag.

Ikke en eneste av modellene dine tar noe ansvar for utfordingene med sønnen eller innblandingen fra stemor. Annet enn at "hun må skjerpe seg".

Om det stemmer synes jeg det er en ansvarsfraskrivelse som stemor. Første steg til å finne en løsning på problemene dere har er at du legger en del av ansvaret for dem på deg selv og kjæresten din.

Dere har faktisk ansvar for oppdragelse, grensesetting (overfor barn og mor) og ikke minst i å være et ordentelig hjem for barnet der hans trivsel også er viktig. Slutt å fokusere på og irritere deg over henne og begynn å legge energien i å dra deres familie og deres felles hjem riktig vei. (Drit for eksempel i om hun går ut og danser.... )

Det jeg tror er løsningen for dere, er nemlig det helt motsatte av det du skisserer: Nemlig å ta ansvaret for barnet og ansvaret for å være hans familie. Med oppdragelse og kjærlighet og et sterkt samhold.

Det høres ut som om det er det barnet trenger. Ikke enda flere som vil ha ham mindre.

[Zaphirre]

Hvis han slutter å jobbe ute, så vil faktisk antall dager med samvær være sånn noenlunne likt, akkurat nå har han ham en dag ekstra hver uke for å få kontinuitet i samværet, ikke en dag her og en dag der.

Noe jeg er helt enig i.

:-?

Og jeg vil ikke bo der han bor, han vil ikke bo der han bor, men det er arv, og han må pusse det opp før han kan selge det videre.

Vi snakker ofte om å flytte til et mer barnevennlig sted, men det er litt langt fram i tid.

I begynnelsen ville jeg ikke blande meg inn i grense-settingen. Nå har jeg begynt. Ikke saft og brus i ukedagene for eksempel. Det blir jo negativt da i ungens øyne.

Vi prøver å holde lørdagen hellig, med godter og brus. Men det gjør ikke moren. Og da vil ungen til henne, for der får han det.

Og når hun ringer til ham på mobilen så sier hun etterpå at vi må lytte til ungen når han vil ha noe.

Hvorfor skal vi det?

Jeg gleder meg nå til ferien, vi skal på hyttetur med masse fisk og bade- svømme- opplæring.

Da skal vi skru av alt som heter mobiler.

Da tipper jeg det blir hysteri!

Hehe

[Gjest Anonymous]

Spør du meg , og nå mener jeg ikke å være slem - så virker som om du liker å skape konflikter mellom dem

[Zaphirre]

Spør du meg ' date=' og nå mener jeg ikke å være slem - så virker som om du liker å skape konflikter mellom dem[/quote']

Spørs hvilken side av saken du ser?

Jeg ser min kjære oftere sint og fortvilet når han har snakket med x'en. Og det er jeg som må trøste og oppmuntre.

Har hun rett til å kalle ham en dårlig far og at han ikke får ha ungen mer bare fordi han har glemt et par med sko på SFO som han selv hadde kjøpt?

Er hun en god mor når ungen springer rundt i fillete klær som han blir mobbet for på skolen?

At han har for små fotballsko?

[Gjest Anonymous]

Det er klart du tar din kjæres side, men er du helt sikker på at du er helt nyansert i dine uttalser om moren.

Og skru av mobilen så hun ikke får snakket med sønnen sin , vil jeg si er å fyre oppunder

[:-) anna]

Nei, men det som synes som problemet her er at han lar seg herse med. Hvorfor skal hun ha noe å si på hvilke grenser dere har hos dere?! Hun burde sikkert skjerpe seg. Men jeg synes faktisk at kjæresten din burde skjerpe seg litt han også.

Faktisk si at her hos oss er det vi som bestemmer grensene... ikke la henne bli en part i den debatten i det hele tatt.

[Brunhilde]

Noen spurte hva som var skremmende lesning. ALT i hovedinnlegg - og videre innlegg fra trådstarter...

Skal vi se, barnet er 6 år, du er 16 år eldre, det blir 22, stemmer ikke det?

Jeg syns du fremtrer slik også.

[Zaphirre]

Noen spurte hva som var skremmende lesning. ALT i hovedinnlegg - og videre innlegg fra trådstarter...

Skal vi se, barnet er 6 år, du er 16 år eldre, det blir 22, stemmer ikke det?

Jeg syns du fremtrer slik også.

Hehe da er du særdeles gammel..

[Gjest Myumi]

"FOR SEINT" "I got him!"

Og han har en unge fra før. Ungen er 16 år yngre enn meg.

Det er faktisk akkurat nå et stort skår i gleden.

Akkurat nå.

X'en hans er desverre den fødte bitch

Seff kjeder ungen seg

Min kjære, følsom og empatisk

da kommer X'en som en magnetisk strømning og fucker opp hele greiene. Hehe.

Klarer ikke ta deg seriøst når du har dette språket, du høres ut som en middels ungdomsskoleelev.

[Zaphirre]

Klarer ikke ta deg seriøst når du har dette språket, du høres ut som en middels ungdomsskoleelev.

Kanskje du mener det, men jeg har toppkarakterer i norsk.

Det finnes mange måter å skrive på. Og det å bruke matriser og statisikker gjør deg nodvendigvis ikke mer intelligent.

Jeg synes personer som bruker avanserte ord er mindre intelligente fordi de har noe å bevise (liksom) hehe

[Brunhilde]

Akk ja. I forhold til deg er jeg nok særdeles gammel. Og om du har toppkarakter i norsk og av den grunn mener du kan kalle deg intelligent så stemmer nok det. Det er bare så synd at faglig og sosial intelligens ikke alltid vandrer hånd i hånd.

Ja, jeg syns synd på 6 åringen som skal herses med av en tilsynelatende herskesyk og en smule sjalu unge på 22...

[Gjest Anonymous]

Ja, jeg syns synd på 6 åringen som skal herses med av en tilsynelatende herskesyk og en smule sjalu unge på 22...

Hvem som er best i rettskriving her inne, eller bruker de største ordene skal jeg ikke utale meg om- det har heller ingenting med saken å gjøre. Men den delen Bøllefrøet- ups :oops: , brunhilde har skrevet her , syners jeg rett og slett treffer spikren rett på hodet :-)

[Zaphirre]

Har dere i det hele tatt forstått noe av det jeg skrev?

Istede for å se hvordan det er skrevet se heller på den situasjonen jeg beskriver: Som er ganske reell.

Selv om dere mener dere er erfarne fordi dere har unger selv så har ingen av dere vært i min situasjon.

Jeg er sist i rekken, jeg vet det, jeg prøver å akseptere det, selv om det er vanskelig.

Selv tror jeg at jeg har fungerer helt fint sosialt, selvsagt har jeg PMS, (da er ikke kvinner sosialt intelligente) men det har jeg lært å takle

Er vi ikke litt for fokuserte på individualiteten i samfunnet istede for felleskapet?

Her forsøker jeg å få et felleskap til å fungere, men det må skje visse forandringer før den tid.

Kanskje jeg faller fra, kanskje jeg ikke orker den påkjenningen det faktisk er at noen forsøker å skape et sant helvete i livet til din kjære?

Skal love dere, vi merker stor forskjell på henne når hun har type, kontra hun ikke har det.

Ein kamerat av meg forsøkte nettopp å få omsorgen til sine to barn. Det gikk ikke pga mors rolle i rettsystemet.

Jeg mener at en far har like stor viktighet som en mor. Men det skal ganske mye vanskjøtsel til for at far får overta ansvaret.

Hvorfor glorifiserer vi mødrene?

Er det ikke feil?

Fortjener ikke de og et kritisk blikk på lik linje med en far?