Flere her som aldri fikk det tette båndet til niesene/nevøene sine?

[AnonymBruker]

Jeg har bare 1 søsken, 1 bror som har 4 barn i alderen 7mn-14 år.. Når førstemann var på vei var jeg utrolig stolt og gledet meg til å bli onkel..

Hadde bestemt meg for at jeg skulle bli verdens kuleste onkel.

Lang historie kort - slik ble det ikke. Hvertfall så føles det ikke sånn for meg. Jeg bor i nærheten av min familie, og ser de ofte. Sitter mer enn gjerne barnevakt, og tar med ungene på kafé, kino og så videre..

Men ingen av de har fått noe særlig sterkt bånd til meg som onkel. Jeg så for meg at jeg kom til å bli en slik en de kunne søke tilflukt hos når mamma og pappa var dumme..

Tror vel egentlig det er for mange mennesker i livene deres til at de har noe behov for å knytte seg veldig til 1 person. De eldste har blitt såpass store nå at det burde jeg ha sett innen nå..

Grunnen til at dette er vanskelig for meg er fordi jeg er veldig glad i barn, men jeg er homofil.. Så det å skulle bli far selv ser jeg pr dags dato på som ganske virkelighetsfjernt, hvertfall med d første..

Jeg er utrolig glad i mine nevøer og nieser og kunne gjort hva som helst for de. Men som sagt har jeg ikke fått noe kjempenært bånd til de, selv om jeg har strevet mye for å få det. Bare det å få en klem når jeg skal gå har jeg egentlig gitt opp, da det som regel innebærer at mora eller faren må stå å holde de fast, først da kan jeg klemme de mens de spreller og griner og egentlig ikke vil..

De siste årene har jeg derfor trukket meg litt tilbake.. Stiller alltid opp for familien min og kommer på besøk så ofte jeg har anledning.

Men barna enser meg ikke, ikke på den måten jeg hadde håpet på da. Skulle ønske de lyste opp når de så meg, sprang mot meg og ropte "onkeeeeeel!!!", men det er ikke realiteten dessverre..

Ja..føler meg veldig alene med dette problemet egentlig. Jeg syns alle rundt meg får dette her veldig greit til. Om det er noen som kjenner seg igjen i dette problemet vil jeg gjerne høre fra dere:-) Burde jeg la dette gå inn på meg?

Anonymous poster hash: 735e7...a69

[AnonymBruker]

Har ikke noe nært bond til noen av onklene/tantene mine selvom familien er ganske knyttet, men er veldig glad i alle sammen :-) Helt normalt spør du meg.

Anonymous poster hash: 7d880...c3b

[Gjest Jørild]

Det er jo litt tåpelig å trekke seg tilbake om du ønsker et spesielt bånd, all den tid ungene merker det og hvertfall ikke bygger noe spesielt bånd.

Barn har ofte veldig mange voksenpersner å forholde seg til, men om man har stilt opp i barndommen så vil det sannsynligvis vises når de blir voksne og fortsatt husker at du eksisterer. Dette risikerer man jo å gå glipp av når man "trekker seg tilbake".

Endret 9. mai 2014 av Jørild

[AnonymBruker]

Jeg knyttet meg aldri til onkler og tanter i oppveksten.

Men da jeg mistet begge foreldrene mine tidlig i voksenlivet, var de plutselig mine nærmeste likevel. Og da var det tydelig forskjell på hvilket forhold jeg hadde til den tanten som hadde tilbragt tid med meg og de andre. Hun har jeg nå et supert forhold til og hun fungerer som en bestemor for mine barn.

Anonymous poster hash: 6b743...26a

[Sjokoladenøtt]

Føler meg helt ubrukelig som tante faktisk.
Kan komme av at tanteungen min er et hylende krek som slår folk og tror han kommer til å dø om noen tar ifra ham ipaden eller det var noe annet enn pasta til middag. Ganske morsom ellers altså, men jeg orker såvidt en dag sammen med dem.. Var koselig når han var baby, men nå som han er bortskjemt til tusen og midt i trassalderen... ikke såå kult

Har aldri hatt noe spesielle forhold til mine tanter og onkler heller, det kommer vel litt an på hvordan familien er Du er jo flink og passer dem osv, sånne ting kommer vel litt mer etterhvert som de blir eldre også.

[AnonymBruker]

Det er jo litt tåpelig å trekke seg tilbake om du ønsker et spesielt bånd, all den tid ungene merker det og hvertfall ikke bygger noe spesielt bånd.

Barn har ofte veldig mange voksenpersner å forholde seg til, men om man har stilt opp i barndommen så vil det sannsynligvis vises når de blir voksne og fortsatt husker at du eksisterer. Dette risikerer man jo å gå glipp av når man "trekker seg tilbake".

Det er derfor jeg skrev innlegget.. Jeg HAR stilt opp, og jeg har virkelig prøvd å være en bra onkel for de.

Anonymous poster hash: 735e7...a69

[AnonymBruker]

Det er derfor jeg skrev innlegget.. Jeg HAR stilt opp, og jeg har virkelig prøvd å være en bra onkel for de.

Anonymous poster hash: 735e7...a69

Fortsett med det. At en 14 åring ikke trekkes mot deg er ikke "bevis" på at det ikke fungere. I den aldere er alle så teite og flaue at det er helt ekstremt. Sine egne foreldre "utstår" de ofte heller ikke på den alderen.

Ofte løsner ikke disse tingene før man er godt opp i 20 årene.

Anonymous poster hash: 6b743...26a

[Gjest Jørild]

Det er derfor jeg skrev innlegget.. Jeg HAR stilt opp, og jeg har virkelig prøvd å være en bra onkel for de.

Anonymous poster hash: 735e7...a69

Da fortsetter du med det. Det vil betale seg i form av at de husker på deg når de blir så store at mennesker får betydning i annen form en at de er "slekt".

[Wit]

Fortsett å være der for dem uten å stresse. Hvis de ikke vil ha klemmen når du går, så sier du bare "OK, hade da" og smiler til de.

Ungene merker hvis du blir påtatt hyggelig. Det skal komme naturlig og ikke være påtvunget.

Jeg så min nevø og niese forholdsvis sjelden siden vi bodde langt fra hverandre, men allikevel var det julekveld hver gang vi var sammen. Idag har jeg et veldig godt forhold til dem. Spesielt til min niese. Og nå er de voksne.

Ikke trekke deg unna. Vær der, men aldri press deg på. La de komme til deg. Lag fine minner sammen med dem som dere kan snakke om og le av

[Nuttery]

Jeg har et veldig godt forhold med min tante (barnløs) selv om det aldri var dødssorg hver gang hun dro. Mine to andre tanter (2 barn hver) føler jeg jeg bare slektes til. Har ikke noe nært forhold til de utenom at vi snakker hyggelig når vi treffes og jeg trives i deres selskap.

Ikke tving det på, vær hyggelig, og vent. Forresten, har du skjegg? Da jeg var liten husker jeg jeg kviet meg veldig for å klemme menn ettersom skjeggstubbene gnisset og gjorde vondt i ansiktet. Kan det være noe så enkelt?

[AnonymBruker]

Det værste jeg vet er når barn blir tvunget til å gi klem til folk, hva slags signal gir det om bestemmelse over egen kropp??

Men jeg syns det er utrolig koselig at du ønsker et godt forhold til onkelbarna! Fortsett å ta dem med på ting, hva har 14åringen lyst til? Kanskje dere kan gå på fotballkamp eller noe? Fortsett å se dem mye, vis interesse for deres liv osv.

Skulle gjerne ønske min egen bror hadde vist interesse for barna mine. Det er godt å vite at andre voksenpersoner er oppriktig glad i barna. Man vet aldri hva som kan skje..

Anonymous poster hash: 8a4c4...42b

[AnonymBruker]

Dine er jo ikke sååå stor enda??? Jeg føler først nå når mine tantebarn er flyttet ut (de er fra 17-23) at vi virkelig har et sterkt bånd, først nå er de så store at de kan syntes det er mer ok å sove over hos unge tante i byen enn å måtte ta nattbuss hjem til mor og far etter byen og det setter jeg veldig pris på, vi blir på en måte mer og mer venner nå somde virkelig begynner å bli store. Det båndet hadde vi ikke da de var mindre fordi barn er jo så avhengige av foreldrene sine så lenge....

Anonymous poster hash: 0501a...4df

[FrkHumle]

Mitt barn har mange onkler og tanter. Merker at de får forskjellige roller ovenfor barnet ut fra hvordan de er som personer.

Vi har tanta og onkelen som er en trygghet i bakgrunnen (egne barn, så lite snakk med de voksne når ungene leker), vi har onkelen og tanta som snakker seriøst med barnet og spør om skolearbeid o.l., vi har onkelen som blir så barnslig at de erter hverandre og nesten krangler som søsken, vi har onkelen som er bare morsom og tuller hele tiden, vi har tanta som er stille og rolig og bare er der.

Jeg vet at alle settes like stor pris på, men de morsomme og barnslige er de som får store klemmer og hurra-rop når de kommer. Og jeg vet at de rolige, trygge er de som barnet ville gått til om det skjedde noe ille.

Bare vær deg selv, de setter pris på deg, selv om det ikke vises! Og alle trenger ikke være den onkelen som blir løpt til. Du har en annen rolle for de, kanskje han onkelen som er der, men i bakgrunnen? De kommer til å huske dette som voksne, at du stilte opp og dro på besøk. Og at du var der! Ikke press deg til å gjøre noe du ikke er komfortabel med, du er deg selv og ingen andre. Ikke mindre verdt eller mindre populær onkel fordi de ikke roper og hopper rundt halsen på deg.

(Den ene av onklene til mitt barn er også homofil, og de har snakket mye om sånne ting, selv om barnet mitt er i barneskolealder. Fortalt om at gutter kan bli forelsket i gutter osv. Det er spennende for unger å høre om ting de vet lite om, og nyttig info å ha med seg.)

[AnonymBruker]

Det værste jeg vet er når barn blir tvunget til å gi klem til folk, hva slags signal gir det om bestemmelse over egen kropp??

Anonymous poster hash: 8a4c4...42b

Trådstarter her.. Jeg tvangsklemmer ingen. Er vel heller foreldra som tvinger ungen til hadetklem. Likte ikke det selv, som barn.. Men et "hadet" hadde jo vært fint da, men de er som regel opptatt med leking/andre unger og ipad osv..

Og nei jeg har ikke skjegg:D

Takk forresten for fine svar.. Kjekt å vite at jeg ikke er den eneste. Det er nok det at jeg hadde litt for store forventninger til det hele.. Må legge til at mine onkelbarn er ganske så sjenerte og veldig mammadalter, virker ikke som de er trygg på meg og det er det som er litt sårt siden jeg som sagt tilbringer mye tid med de..

Anonymous poster hash: 735e7...a69

[Gjest Evans]

Jeg har ikke noe super godt forhold til min nevø, men jeg håper at det er noe som skal endre seg med tiden og ettersom han blir eldre (han er i trassalderen og tante er slem som ikke lar han gjøre som han vil hele tiden).

Tror det viktiste er at du ikke trekker deg unna, så de tviler på at du vil være der for de. Bare fortsett slik du gjør, så vil det kanskje med tiden utvikle seg til et godt forhold

[ViljaH]

Du må leke masse med dem og møte dem i deres boble. Da får du det til. Mannen min er yndlingsonkel til nevøen min. Han har lekt og tullet veldig mye med ham. Jegprøvde meg da han var liten til å knytte nære bånd som hans tante. Det skar seg da han som enebarn begynte å bli ufordragelig, og foreldrene ikke slo ned pådet. Jeg begynte å si fra, og da blir man ikke så poppis.