Fanget i mitt eget forhold... bryte ut?

[AnonymBruker]

Jeg er så frustrert og på gråten nå at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg

Jeg har i lang tid vært usikker på forholdet til meg og samboeren min. Vi har vært sammen i 3 år og eier hus i lag. Jeg nærmer meg 26 år, og kjenner angsten kommer for fullt (og har hatt den en god stund). Jeg har ikke lyst på barn, og tror kanskje(?) grunnen er fordi jeg ikke føler kjæresten min er den jeg burde få barn med.

Jeg spør meg selv om jeg er lykkelig, og jeg kan egentlig ikke svare på det. For hva er lykkelig? Er det å være konstant i rosa skyer og latter dagen lang? Eller er det å ha det heilt greit? Hvis sistnevnte er lykkelig så er jeg kanskje det, for jeg har det helt greit. Andre i verden har det sikkert mye verre.

Forholdet mellom meg og samboer svinger en del. Noen stunder tåler vi ikke trynet til hverandre, andre stunder smelter vi sammen som erterris. Han har gode sider, og dårlige sider som alle andre. Han er svært knyttet til meg da han ikke er fra Norge, og ikke har ett ordentlig nettverk rundt seg.

Noen sier man bare vet når man har truffet den rette, mens andre sier man aldri kan være helt sikker. Det vil vel alltid være andre fristelser der ute?

Skal man akseptere partnerens dårlige sider, eller skal man gamble på å finne en ny og bedre mann? Men hva om man ikke finner en flott mann igjen da? Hva om man sitter igjen med sjegget i postkassen alene og angrer som en hund på at man søkte etter noe bedre? For kjæresten min er ikke dårlig på noen som helst måte. Han er aldri aggressiv eller sjalu og han behandler meg som en prinsesse for det meste av tiden. Likevell klarer jeg ikke å slå meg til ro... Det er ett eller annet som skurrer (ja, hans manglende evne til å kommunisere om føleser, og hans total mangel på ambisjoner i livet) og holder meg igjen fra å slappe av og nyte fremtiden med denne mannen.

Det er sant det som sies at mye vil ha mer. Dere har vel alle hørt om vitsen som omhandler kvinnen i heisen? Hvor kvinnen avviser menn på rekke å rad for å få den beste mannen. Hun står selvsagt uten noen ting i slutten da den perfekte mann ikke eksisterer.

Jeg vet ikke om jeg er for kravstor og eventyrlysten, eller om jeg rett og slett bør gjøre det slutt? Hva kan man forvente i et forhold, og av en partner?

Jeg tør ikke tenke tanken på å gjøre det slutt en gang. Jeg er jo så glad i samboeren min, og vi har det jo så godt i lag også... Jeg vet han hadde gått totalt i kjelleren dersom jeg hadde gjort det slutt. Da må vi jo også selge hus, bil osv..

Jeg er alt for han. Men jeg vet ikke.. Blir man lykkeligere med en annen?

Anonymous poster hash: 550cc...94c

[AnonymBruker]

Ingen? Hvordan vet man at kjæresten er den man skal være med for alltid? Skal man bare ta sjangsen på det?

Ts

Anonymous poster hash: 550cc...94c

[Pepperkake88]

Veldig vanskelig å svare på et sånt spørsmål ettersom det er så personlig, men hvor lenge har du vært i tvil? En ting er sikkert, og det er at du bør ta deg god tid før du bestemmer deg for noe. Følelser går veldig opp og ned og siden dere har vært sammen så lenge er det ikke noe man bare kaster bort på 1-2-3. Kom nettopp ut av et langvarig forhold selv. Det er utrolig vondt når man er så nærme en person, og har ikke før i det siste begynt å innse at det var det riktige.

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat på samme måte. Jeg tør rett og slett ikke bryte fordi jeg er altfor glad i han men uansett så vet jeg at det er det rikitge jeg må gjøre.

Anonymous poster hash: 33160...372

[AnonymBruker]

Veldig vanskelig å svare på et sånt spørsmål ettersom det er så personlig, men hvor lenge har du vært i tvil? En ting er sikkert, og det er at du bør ta deg god tid før du bestemmer deg for noe. Følelser går veldig opp og ned og siden dere har vært sammen så lenge er det ikke noe man bare kaster bort på 1-2-3. Kom nettopp ut av et langvarig forhold selv. Det er utrolig vondt når man er så nærme en person, og har ikke før i det siste begynt å innse at det var det riktige.

Det er sant det du sier. Det er viktig å tenke igjennom dette godt før man går ut fra noe. Men så er det om man noen gang blir helt sikker da? Hvorfor gikk du i fra din eks? Hvor lenge var du i tvil?

Jeg har det akkurat på samme måte. Jeg tør rett og slett ikke bryte fordi jeg er altfor glad i han men uansett så vet jeg at det er det rikitge jeg må gjøre.

Anonymous poster hash: 33160...372

Huff.. er så kjedelig å ha det slik. Hvorfor er du sikker på at han ikke er den rette lengre? Hvor lenge har dere vært sammen?

ts

Anonymous poster hash: 550cc...94c

[Pastels]

Hei,

En utrolig lei situasjon å være i, unner deg det ikke!

Er selv nettopp brutt ut av et forhold etter ca tre år som samboere. Vi hadde ikke noe felles lån eller bil, men jeg hadde et barn som han var bonuspappa for.

Jeg brukte lang tid på å overbevise meg selv om at det var fornuftig å bli i forholdet. Han var tross alt veldig snill og det var ingenting "galt" med han. NDet at jeg til slutt ikke ville ha sex med han, grudde meg til å komme hjem og følte jeg fikk puste da jeg var borte, prøvde jeg ignorere så godt det lot seg gjøre.

Jeg tvilte lenge, men vi prøvde hardt for få meg på rett "kjøl" igjen, da jeg fortalte han om hvordan jeg følte og hadde det.

I mitt tilfelle løsnet hele hverdagen min til det positive da jeg endelig brøt ut av forholdet, jeg fikk bekreftet på alle måter at han ikke var den riktige for meg. Du er ung - noe jeg også er, og muligheten for å treffe en ny er der for alle. Selvfølgelig kan du oppleve det som trist, men for min del fikk jeg den endelige bekreftelsen på at det var rett sekundet jeg tok det endelige valget.

Lykke til!

[Gjest Mrs. Random Nick]

Mangel på ambisjoner i livet hadde i seg selv vært turn off for min del før det ble snakk om et forhold.

Ingen av oss kan svare deg på om du kommer til å bli lykkeligere med noen annen, men jeg synes du bør følge magefølelsen din.

Man er ikke konstant i rosa skyer og ler dagen lang heller om man finner den man mener er rett heller. Noen dager vil alltid være grå, og ingen kan vite på forhånd hvor mange slike dager det vil være.

Men når du ikke klarer å slå deg til ro med han, så tror jeg det beste for deg kanskje vil være å gå fra ham. Det er likevel opp til deg selv (selvsagt) å ta det endelige valget. Man bør ikke bli i et forhold bare fordi man ikke ønsker å være alene.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det som deg, og gikk. Og du vil ikke tro hvor mye jeg angrer, hvor vonde dager jeg har nå

I det jeg gikk, ble han ferdig (forståelig).

Jeg føler jeg tok et feil valg, men får han aldri tilbake, til pass for meg, men er på vei til å bli fullstendig ødelagt av sorg ;(

Tenk deg virkelig godt om!

Anonymous poster hash: 75760...2b6

[AnonymBruker]

Tror du selv sier det meste her (disse tingene ville vært dealbreaker for meg, i alle fall);

"Det er ett eller annet som skurrer (ja, hans manglende evne til å kommunisere om føleser, og hans total mangel på ambisjoner i livet) og holder meg igjen fra å slappe av og nyte fremtiden med denne mannen."

Anonymous poster hash: 459fd...ac6

[WinterDawn]

Jeg tror personlig at å "finne den rette" handler om bevisste valg man tar. Jeg har bestemt meg for at min mann er den rette, derfor er han den rette. Han har gode personlige egenskaper, og jeg føler meg som en prinsesse sammen med ham. Javisst har vi uenigheter og det har tidvis blitt kastet tallerkener veggimellom.

Vi mennesker har selvfølgelig bedre match med forskjellige mennesker. Men gresset er grønnest der du vanner det. Å gå rundt og lure på om ting er bedre med noen andre, er for meg et tegn på at du ikke har bestemt deg for at kjæresten er den du vil ha.

Ingen andre kan fortelle deg om du bør søke ut av forholdet, men prøv å se om det er dagens jakt på det evinnelige "bedre" (som jeg dog tror er en generasjonssykdom av oss unge som konstant må finne noe bedre enn det vi har), eller om det faktisk er fordi forholdet ikke er godt for deg.

Endret 9. mai 2014 av WinterDawn

[AnonymBruker]

Jeg er så frustrert og på gråten nå at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg

Jeg har i lang tid vært usikker på forholdet til meg og samboeren min. Vi har vært sammen i 3 år og eier hus i lag. Jeg nærmer meg 26 år, og kjenner angsten kommer for fullt (og har hatt den en god stund). Jeg har ikke lyst på barn, og tror kanskje(?) grunnen er fordi jeg ikke føler kjæresten min er den jeg burde få barn med.

Jeg spør meg selv om jeg er lykkelig, og jeg kan egentlig ikke svare på det. For hva er lykkelig? Er det å være konstant i rosa skyer og latter dagen lang? Eller er det å ha det heilt greit? Hvis sistnevnte er lykkelig så er jeg kanskje det, for jeg har det helt greit. Andre i verden har det sikkert mye verre.

Forholdet mellom meg og samboer svinger en del. Noen stunder tåler vi ikke trynet til hverandre, andre stunder smelter vi sammen som erterris. Han har gode sider, og dårlige sider som alle andre. Han er svært knyttet til meg da han ikke er fra Norge, og ikke har ett ordentlig nettverk rundt seg.

Noen sier man bare vet når man har truffet den rette, mens andre sier man aldri kan være helt sikker. Det vil vel alltid være andre fristelser der ute?

Skal man akseptere partnerens dårlige sider, eller skal man gamble på å finne en ny og bedre mann? Men hva om man ikke finner en flott mann igjen da? Hva om man sitter igjen med sjegget i postkassen alene og angrer som en hund på at man søkte etter noe bedre? For kjæresten min er ikke dårlig på noen som helst måte. Han er aldri aggressiv eller sjalu og han behandler meg som en prinsesse for det meste av tiden. Likevell klarer jeg ikke å slå meg til ro... Det er ett eller annet som skurrer (ja, hans manglende evne til å kommunisere om føleser, og hans total mangel på ambisjoner i livet) og holder meg igjen fra å slappe av og nyte fremtiden med denne mannen.

Det er sant det som sies at mye vil ha mer. Dere har vel alle hørt om vitsen som omhandler kvinnen i heisen? Hvor kvinnen avviser menn på rekke å rad for å få den beste mannen. Hun står selvsagt uten noen ting i slutten da den perfekte mann ikke eksisterer.

Jeg vet ikke om jeg er for kravstor og eventyrlysten, eller om jeg rett og slett bør gjøre det slutt? Hva kan man forvente i et forhold, og av en partner?

Jeg tør ikke tenke tanken på å gjøre det slutt en gang. Jeg er jo så glad i samboeren min, og vi har det jo så godt i lag også... Jeg vet han hadde gått totalt i kjelleren dersom jeg hadde gjort det slutt. Da må vi jo også selge hus, bil osv..

Jeg er alt for han. Men jeg vet ikke.. Blir man lykkeligere med en annen?

Anonymous poster hash: 550cc...94c

Du vet best.

Kjenn etter det hva som er riktig for deg, hvis følelser sier feil så er han ikke riktig for deg. Jeg fant min stor kjærlighet i 30 årene, vi er snart sammen i 3 år og har det fantastisk sammen. Vi tuller og ler masse hver dag - sånn trives jeg med

Bryt ut hvis du føler han er ikke riktig for deg - dumt å få barn med en du ikke er lykkelig med.

Anonymous poster hash: f63c3...2d0