Ny start

[Titti72]

Denne har jeg klippet ut fra et innlegg jeg skrev her inne når datteren begynte i 6. klasse. Syns den var så bra at jeg måtte ha den her inne også:

Datteren min som nettopp har startet i 6. klasse, og fått ny lærer, fikk i lekse til i dag å skrive litt om seg selv. Her kommer det hun skrev:

Jeg heter XXXX og er 10 år. Bor XXXX med mamma, stefar og mammas sønn

(!!?! min kattepus, og stolthet, men dog, kun sønn i "kose/tullesammenheng").

Pappa bor i xxx med min halvsøster, som igrunn er ganske hel da (skikkelig ulykkesfugl).

Pappa er ganske gæren (kjører rally).

Bestemor og bestefar skal kanskje skilles og bestefar er syk (manisk depr. de siste 20 åra).

Bestemor har bare en pupp, men de skjønner du vel (har forklart henne at folk skjønner at det er pga kreft, trenger ikke å utbrodere det sånn).

Jeg har nesten ingen tenner igjen, og skal til tannlegen (mener mistet alle melketennene, og skal til vanlig sjekk i morgen).

Det i parantes har jeg skrevet for at dere skal skjønne hvorfor hun skriver det. Etter å ha lest leksa lo jeg så tårene rant og forklarte at det måtte skrives litt om, så læreren ikke trodde vi var helt gærne alle sammen. Hun godtokk det, og når vi var ferdige så det greit ut igjen. Skal tross alt møte denne læreren ganske snart.

Glemte en ekstra gobit:

Vi har en hund som ble myrdet! (avlivet pga alderdom, og hun har ikke kommet over det ennå).

[Titti72]

Denne er fra september samme år:

I forrige uke skulle hun tegne familietreet sitt.

Vi er ikke en stor familie, så det var få navn å sette inn, men desto flere tipp oldefedre og mødre. Hun gikk omtrent 150-200 år tilbake og skrev 1 x tippoldefar, 2 x tippoldefar, 3 x tipp..

Som en utfyldende komentar sto det (sånn ca.):

Disse er så gamle at vi ikke kan navnene deres. Alle har desverre død.

Boken er hennes selvbiografi, så den skal jeg ta vare på.

Takk for tipset med bryllupet. Den kan jo brukes både der og i konfirmasjonen hennes.

P.S. Hunden hadde hun også satt inn. Pluss katten vår som fortsatt lever. De er hennes brødre!

[Titti72]

Siste bidrag fra samme innlegg. Dog en senere dato:

Jeg møtte den nye frøkna hennes i forrige uke, og hun virket så snill og grei. Vi pratet en stund sammen, fordi jeg kan ikke komme på det kommende foreldremøtet, så jeg hadde et par ting å spørre om.

Hun kommenterte Selvbiografien til min datter, og var så imponert over alt hun skriver. Hun har tatt med ALT!

Fra fødsel t.o.m. i dag. De skal egentlig skrive 1 side pr. uke, men min lille forfatter bare rabler i vei. Tror hun er på 12 sider nå og da kommer det 2 sider med familietreet i tillegg. Fra fødselen (her har hun lyttet til div. samtaler) skrev hun:

Mamma var såååå sliten, men bare smeltet når hun så rampejenta si. Jeg var ikke rampete da, men det er jeg i dag tror jeg. Kanskje. Mamma fikk så mye besøk på sykehuset at man skulle tro vi var kongelige. Det er vi jo også, for det var ikke så mange mennesker i gamle dager, og vi kommer fra Adam og Eva, så da er vi i slekt.

Hun vil gjerne tegne et nytt og større fam. tre med alle de kongelige hun vet om.

[anonyma]

Herlig lesning Titti Du har ei flott jente.

Ha en fin dag

[Titti72]

En god dag til deg også.

I går var det tydlig at hverdagen har kommet.

Jentungen kom hjem og lurte på hva Bulimi er. Jeg forklarte og spurte om hvorfor dette var et tema. Og da kom det. En jente i klassen hadde sendt henne en lapp hvor det sto: Vet du hva alle sier om deg? Svar: Nei

Ny lapp: Sier Bulimi og anoreksia deg noe? Svar: Burili? hva er det? Ny lapp: Bulimi. Du har det. Svar: Har jeg bulimi? Hva er det? Ny lapp: Det er når man stikker fingeren i halsen og kaster opp maten for å bli tynnere.

Svar: jeg gjør da ikke det. Ny lapp: ASlle sier at du gjør det.

Gjett om det var oppvask i går. Jeg snakket med jentas mor for å finne ut om dette er noe jentene snakker om, eller om våre hadde hatt en krangel og hun bare slag dritt for å såre. Enden på visa var at ingen rykter gikk, og hun andre jente var sinna og jugde. En uskyldig kommentar tidligere fra en annen jente om at min datter spiser så lite hadde fått fantasien til å blomstre.

Jeg snakket med denne jenta og hun gråt og beklaget seg, og ba om unskyldning. Så det er løst/avgjort nå.

Problemet er nå jentungen som lurer litt på om det ble sagt kanskje fordi de andre mener at hun burde slanke seg... Jævladrittfaanskapslankepress!!!!!!!!!!!!!!

Jeg har problemer nok med hennes spising allerede om ikke dette skal bli en greie også. Hun spiser som en spurv i 2 dager, spiser masse de neste 3 og lite de neste 2 igjen. Dette har hun gjort siden hun var et par år og jeg har snakket med legene om det og fått beskjed om ikke å pushe på spisingen. Så lenge hun ikke er underernært så skal hun spise det hun orker. Jeg må bare passe på at hun spiser frukt og grønnsaker hver dag og at hun drikker nok. Hater alt som har med slanking å gjøre og jeg har aldri gjort det selv og asldri snakket om slanking. Vat andre mødre som spiser egen mat og teller kallorier høyt. Det er i mine øyne fullstendig idiotisk og farlig. Jeg merker når tulla har vært hos kalloritellere for da er slanking noe hun prater om og har 1000 spørsmål om. Min holdning/løsning på slankinger: ikke godteri i hverdagene og min. 1/2 time trim hver dag. Ikke noe annet hjelper. Og (litt ondskapsfull her) jeg har også sagt et mammaen til xxxx har jo ikke gått ned så mye som en kilo enda hun spiser lite og sunt og har gjort det i 2 år. Hadde hun derimot trimmet så hadde kiloene rast av henne. Dette er tulla enig i og vi "ler" litt av hemmligheten vår og løsningen på vekttap som tydligvis bare vi har skjønt.

[LaToya]

Hei

:evil: Blir sikkelig irritert på de jenteungene som plager din med sånt tull. Unger er så slemme mot hverandre noen ganger :evil:

Godt hun har en mamma som deg :D

Morsomt med selvbiograf da. Hun høres ut som en sikkelig hjerteknuser.

[Titti72]

Hun er er "stor" hjerteknuser. Det er helt riktig. Det er morsomt å oppleve verden med hennes uskyldige øyne og se ting på en så enkel og morsom måte som hun gjør det. Å sitte å snakke med henne gir med masse glede. Hun er oppvakt og har masse medfølelse for andre. Harer mobbing og urettferdighet. Jeg er ganske så stolt av henne ja!!!!

X'n ja... Der er det ikke så enkelt. Jeg kjenner et utrolig savn etter han. Tenker på han 1000 ganger om dagen og drømmer om han/oss om natten. Tar meg i å stryke over dyna som jeg alltid har gjort før jeg sovner. Den er jo flat. Ingen kropp som ligger under den. Lurer på om jeg har gjort en kjempe brøler. Han er under huden min hele tiden. Vi har vært gjennom mange opp- og nedturer. Masse kjipe ting har skjedd og han har alltid stått ved min side og støttet meg. Mamma sa at han stilte ikke opp for jentungen overhode. Det gjorde han, selv om det ikke var så mye som han kunne ha gjort eller muligens burde ha gjort. Men uansett så er ikke det det viktigste for han var der for oss når vi trengte han. Å følge jentungen på kamper har alltid vært en glede for meg, de gangene jeg ba han om det så gjorde han det. Ofte kom han opp når vi spilte hjemmekamp såsant han ikke jobbet. Jeg skjønner hvorfor han var sliten, sur og rastløs den siste tiden.

Alt som kunne gå galt gikk galt det siste året. Han hadde en sønn i 12 år som viste seg å ikke være hans alikevel. Firmaet han startet gikk til dundas pga dårlig regnskapsfører som gjorde mange fatale feil med regnskapet så de fikk straffebøter, skattekrav og div. andre krav. Han tapte masse penger på børsen og følte seg som verdens mest misslykkede person. Han levde på min lønn fordi han personlig sto til ansvar for regningene som kom ustoppelig etterat firmaet gikk til helvete. Han kunne ha slått seg konkurs men gjorde det ikke pga stoltheten. Det kan ikke ha vært noe kult å bli delvis forsørget av samboeren sin.

Hadde vi prater om disse tingene så hadde ting vært bedre. Da kunne vi ha løst tingene sammen og hatt større forståelse for hverandres situasjon.

Vi valgte den letteste veien og bryte tvert.

Og selv med alle disse tingene som har skjedd i forholdet vårt, så har vi ikke kranglet. Vi har vært uenige og vært enig i at vi godt kan være uenige. Vi trengte ikke å mene det samme, og lot det være med det (eller ikke jeg da, jeg prøve å lokke han over til min "side"). Det er disse tankene jeg nå sliter med. Hvorfor tok jeg ikke tak i det? Hvorfor sa jeg ikke ifra? Hvorfor presset jeg han ikke litt for at han skulle åpne seg og fortelle hvliket nederlag det var for han? Hvorfor lot jeg det skurre og gå og helle trekke meg unna han så jeg kunne være "forberedt" når bruddet kom?

Jeg er frustrert over mine valg og idiotiske løsninger. Jeg pleier ikke å være så feig, men var brent etter den pausen vi hadde for 3 år siden så jeg orket ikke å legge følelsene mine åpne. Det var letterre å trekke seg unna og skape avstand i redsel for å stå der og bli forlatt igjen. Det er så utrolig kjipt å tenke på og jeg forbanner min dumhet og feighet.

[LaToya]

Det var mye tanker.

Vanskelig, men jeg tror dere kanskje hadde godt av denne "pausen". Nå ser du ting litt annerledes/åpent og det samme virker det som han gjør. Han har lært at han bør sette mer pris på deg og du har fått føle hvordan det er å savne han og at han stilte mer opp enn du trodde + at man ser "problemene" i et annet lys. Det er alltid lett å være etterpå klok, men der og da ser man ikke ting i perspektiv, men kun rett frem.

Jeg ser også mange ting i ettertid som jeg burde gjort annerledes, bla tatt mer tid til hverandre, gjort litt romantiske ting sammen og så burde jeg vært mer bestemt. Satt ned foten og sagt at han ikke fikk trene med henne. Ser masse sånne ting i ettertid, men der og da så jeg det ikke.

Og på den måten trenger man noen ganger litt avstand for å se ting klart.

Høres ut som dere har hatt noen pauser før og det er så klart vanskelig å åpne følelsene igjen etterpå. Man er redd for å bli såret. Helt naturlig det.

Men noen ganger må man sjanse for å vinne.

Uendelig med til deg

[LaToya]

Kom på en ting til, dette med å forstå ting.....

Vet ikke om det er spes oss jenter, men jeg tror vi er veldig flinke til å analysere/forstå ting. Jeg kan på mange måter forstå at A ville prøve gresset på andre siden osv og du sier at du forstår at det har vært tungt for han pga firma osv

Ikke noe galt altså, men lurer på om gutta tenker sånn ???

Rart at vi begge to tenker at vi på en måte kan forstå gutta

[Titti72]

Det er nok noe vi jenter er flinke til ja. Jeg snakket med x'n om at jeg hadde stengt han ute og drev med "avvending" fra han. Han hadde ikke skjønt det, han trodde bare jeg var missfornøyd med han og med oss. Kanskje ikke så rart igrunn. Jeg så det jo først i ettertid at det var det jeg hadde gjort. Dekker meg selv på en måte.

Vi har hatt en pause før. På et halvt år. Han flyttet ut, vi var sammen alikevel denne tiden, og da brukte han tenkeboksen på andre ting i livet sitt ihht jobb og karriere. Det var da han fant ut at han skule starte sitt eget firma. Han var lei av å male for andre og jobbe vettet av seg for å fylle andres lommebok. Mulig at han følte han ikke kunne belaste oss med den økonomiske greia det tross alt er å starte et firma. Det var masse jobbing og lite penger den første tiden. Når han skjønte at dette gikk tåelig greit (før bomba smalt og firmaet gikk dunken), og at jeg ikke hadde noe imot å støtte han økonomisk så flyttet han tilbake igjen. Mulig han burde bodd for seg selv i mye lenger periode og blitt voksen da og ikke starte søket senere. Nå har han innsett at livet skal gå opp og ned. At oppturene faktisk veier opp for de nedturene som kommer. Det er sånn livet er. For alle. Du får ikke mer en du gjør det til selv. Han har ikke lyst til å reise noen steder og oppleve ting hvis han ikke har meg å dele det med. Det er ikke grønnere gress på den andre siden, det var ikke det han så etter. Han ville bare røske opp i livet sitt og bli/innse at han er voksen og faktisk må ta ansvar for ting selv og at han ikke har noe å klage over. Han sier at han ble så vant til at tingene bare surret og gikk og at å være missfornøyd/søkende (uten å gjøre noe) ble en vane.

Nå mener han at han har skjønt at tingene faktisk var kjempe bra. Jobben hans (den han har perm. fra) er et godt sted å jobbe, kollegaene er reale, fritiden må han bruke ikke sløve bort nede i bua, og ikke minst så ser han at jeg er kvinnen i hans liv. Det er ikke noen annen. Han er redd for at han har mistet meg, og at jeg ikke klarer å stole på hans ord lenger, når han nå sier at dett er ting han har skjønt og mener. Han angret før han dro, alt skjedde på impuls, siden jeg var så kald og avvisende så følte han at han ikke kunne komme og si at han hadde tabbet seg ut. Han "måtte" liksom fullføre det han satte i gang og det var tøft siden han viste ellerede før han dro at det var et feil valg.

Tiden vil vise om jeg klarer å stole på han igjen. Det er mer en oss i denne familien. Mamma har satt seg på bakbeina og omtrent leser ut av en "finn deg selv etter bruddet" bok og mener jeg skal holde meg langt unna han og at jeg bare kan skru av tangkene og følelsene mine. Nok er nok, mener hun. At han kan være den mannen som gjør meg glad og tilfreds, det er noen hun ikke engang vurderer. Jeg "går igjennom alle fasene" og nå er jeg på angre fasen. At jeg hvr vært der lenge betyr ikke noe. At jeg er voksen og klarer å ta et valg og tenker selv, nei det hjelper heller ikke. At jeg sier at vårt forhold var solid og kjempebra, andre sliter med masse greier og utroskap det hjelper ikke. Han er så dønn ærlig så å sende han på ferie med gutta er uproblematisk. Jeg kjenner det litt i magen, det tror jeg er sundt også, men han er ikke utro. Han har aldri vært det i noen av sine forhold heller.

Jeg har vært det en gang i begynnelsen av vårt. Da alt sto på som værst, med et helvete fra barnefaren og hans familie, barnevernet og politiet var innblandet, jeg levde under konstante trusler, da fikk jeg utløp for frustrasjonen min med å innlede et slags forhold til en fyr. Det varte ikke lenge og vi gikk ikke over streken, men alikevel. X'n forsto hvorfor dette skjedde og hadde ingen problemer med å takle det og leve med dette. Han har aldri brukt det mot med senere, selvom det såret han dypt. Hmm... når jeg tenker på det kjenner jeg at jeg blir varm inni meg. Jeg er så urtolig glad i denne mannen og vil ringe han og si KOM HJEM!!!

[LaToya]

Hei Titti.

Høres ut som dere har vært gjennom litt fra før av og kanskje det er nå ting virkelig løsner ? At man er mer åpen for å se feil man har gjort og er i stand til å endre på dem slik at man ikke faller i samme fella igjen når hverdagen kommer.

Du skal bare høre min mamma, hun er ganske sinna på A og sier så fint at det er bare å glemme. Men det er søren meg ikke lett å glemme .....

Selv om man skal tenke på andre rundt seg, så er det til syvende og sist DU som bestemmer. Om denne mannen gjør deg lykkelig så velg han. Ikke la deg styre av andre, det er ditt liv og du bestemmer.

Masse

[Titti72]

Jeg har en x-familie som er fullstendig skrudd. Fra å se på meg som en datter (var sammen med fyren i 9 år) til å legge meg fullstendig for hat på noen dager.

De meldte meg til Barnevernet 2 ganger, pga min udugelighet som mor og fordi jeg så min datter alt for lite, + at de hadde mistanke om at jeg gikk på dop!

Alt var selvfølgelig bare oppspinn, men kverna hos B.V. er ikke av de kjappeste og de ville gå grundig til verks. Så barnehagen, sykehus (mange urinprøver) og politiet kom også inn i bildet.

Gudskjelov var de i B.V. såpass oppegående at de ganske fort skjønte tegninga, sjalu x'er og forbanna svigefamilie var ikke ukjente for dem.

Så etter 6 mnd (ble utvidet undersøkelsestid pga ganske grove påstander) ble saken avvist og de kom til flg. konklusjon (etter sak nr. 2) at: "faren med familie er voldsomt hevngjerrige og hvis det kommer en ny sak den nærmeste tiden så skal mor underrettes og saken trenger ikke følges opp." Jeg ble oppfordret til å se ann om det var noen grunn til at far og barn skulle ha kontakt det nærmeste året! og ta kontakt med B.V. hvis det ble en barnefordelingssak som det ble truet med fra hans side. De sto fult og helt på min side, og anbefalte meg å annmelde x'n til politiet hvis det kom flere drapstrusler. (han var dum nok til å gjenta dem hod B.V. og signerte på utskriften av samtalen hvor det sto svart på hvitt!!! Idiot??!!)

Under denne tiden hadde jeg mange lange og tøffe dager og netter. Vi ble saumfart opp og ned, ut og inn. Og det er ikke en ålright situasjon, tvert imot. Har jo en redsel for B.V. og har hørt mye rart, men jeg kan bare gi de gode skussmål. De er mennesker som har sett mye og må følge saken helt til "enden", de skjønte fort at tingene var helt topp i mitt hjem, og at jeg ikke så min datter så mye var pga. at hun var i barnehagen til 16.15 og så var det middagslaging, barnetv og kveldsbad før kvelden var over (omtrent, rekker ikke mye før poden må legge seg). Dvs akkuratt sånn som det er i alle hjem hvor begge foreldrene jobber.

Den støtten jeg fikk fra "nye" x'n var helt utrolig. Han trøstet når det trengtes, hørte på de samme bekymringene i timesvis, ga meg et spark bak når jeg holdt på å gi opp og passet på at hverdagen fungerte med barnepass, rydding og middagslaging. Helt utrolig at han ikke stakk! Vi hadde ikke vært lenge sammen, og han fikk selv grove beskyldninger han måtte forsvare seg mot. I tillegg hadde vi 100vis av terrortlf fra x'n og trusler om at bremseslangen skulle kuttes over, pass dere hvis dere går ut om kvelden og mange andre syke ting.

Når jeg skriver om dette og tenker på det, kjenner jeg en sånn utrolig godhet for han. Hva han har måttet gå igjennom, og utrolig men sant, det skjedde ting her som jeg ikke kan skrive om tilfelle jeg kjenner noen som leser dagboka mi, de vil isåfall kjenne meg igjen med en gang. Men det var han som fikk de kjipeste greiene slengt mot seg. Burde faktisk ha sveiset meg fast i han, for når han tåler dette, så er han en Mann med stor M og sånne finnes det ikke mange av!!

[anonyma]

Hei Titti-vennen. Bare innom en snartur med en liten og en :kysse:

Jeg setter sånn pris på støtten og de gode innleggene i dagboka mi. Det hjelper veldig å ha venner som deg.

[Titti72]

Takk for det Anonyma. Jeg føler virkelig med deg disse dagene. Skjønner du har det vondt og tungt. Og det er faktisk ikke anne å gjøre en å ta tiden til hjelp enda så idiotisk det høres ut. God til deg.

I dag har min datter vært i stallen til en venn og fylt på flis i boksene, så var hun med ut på 1 times trening med en av travhestene i sulky. Hun syns det var kjempe morsomt og ville opp neste helg også. Kompisen min er en gammel falles venn jag hadde med barnefaren, og fordi han fløy rundt til alle våre felles venner og slang dritt om meg, så valgte jeg og holde avstand til de flaste av dem. Jeg har møtt han her ca. 1 gang i året, og de samtalene har vært litt "så der". Men i dag var det kjempe hyggelig. Min datter hadde ringt og avtalt dette selv med han (pappan hennes hadde snakket med han først da), så jeg var bare sjåfør. Vi var der fra 12.00-15.30 og da var jeg passe lei når vi reiste hjem. Fikk litt slader fra de gamle kjente vi begge kjenner og en av de guttene hadde kommet ut av skapet for 2 år siden. Jeg trodde faktisk at broren hans var bifil, men så viste det seg at jeg tok fullstendig feil. Det var den andre av dem som var det. Jeg måtte spørre 2 ganger for å være sikker, men neida. Det var en skikkelig overaskelse.

Han kompisen min med hestene spurte og gravde en del, og kommenterte noen av de historiene som hadde gått om meg. Og han skammet seg litt for at han den gang trodde det om meg. Etter et 10 år langt vennskap så burde han ha skjønt at jeg ikke ble et annet menneske "over natta". Men han hadde ihvertfall skjønt at jeg ikke var en tulling, og faktisk fått øynene opp for at min x (barnefar) var skikkelig ute og kjøre på den tiden, og at han derimot hadde forandret seg til en tulling og idiot. Han kunne ikke skjønne at det gikk an å oppføre seg slik, og kutte nesten all kontakt med sin egen datter. Stjerne i boka til han for at han kunne innrømme dette for meg. Kona hans som jeg bare kjenner såvidt virker skikkelig hyggelig. Hun er en oppegående og grei dame som virket så jordnær og real. og hun var så snill mot datteren min. Døttrene deres var skikkelig tøffe og høfflige unger. De beundret min som er noen år eldre og så på henne med stjerner i blikket. De var så søte (8 og 9 år) og snille mot hverandre. Det har nok fått en sunn og fornuftig oppvekst og opppdragelse (foreldrene er stinn av penger).

Kjøpte meg en olabukse i dag. Han gått ned i vekt så jeg måtte ha den i str. 29 (tommer?). Det tror jeg ikke jeg har hatt siden jeg var i tenårene. Ble sånn passe fornøyd med det!!

I morgen er det ingen ting på programmet. Huset må shines og sengene skal skiftes på. Og så må jeg ikke glemme å klippe tovene til "sønnen" min.

Hadde en venninde på middag i kveld og serverte Chicken Curry. Den var knall god (Toro eller Knorr produkt). Er jo ingen kokk, så jeg kan ikke lage de store greiene når jeg inviterer til middag i heimen. Ungene spiste hver sin mini pizza og var kjempefornøyd med det. I går var jentungen og jeg hos en annet vennepar og spiste Taco. Datteren min sov over der (det er naboene i etg. over), og begge jentene kom ned på frokost i dag.

[LaToya]

Hei

Håper du har hatt en fin helg.

Klem

[Mel-anie]

En liten god- mandag- hilsen til deg

Har lest i dagboka di, og ønsker deg lykke til med dine valg. Stå på, og la ikke andres negative utsagn påvirke deg.

Følg din egen fornuft og magefølelse.

En :dagensrose: fra meg.

[Titti72]

Takk for hilsner jenter!

:dagensrose: og tilbake.

Jeg har bestilt bilett for å besøke x'n. Jeg hadde en lang samtale med venninde på torsdag (tvileren) og hun sa at nå burde nok være nok. Å gå rundt som jeg gjør og ikke vite bak og fram på ting ikke holder lenger. Vi ser hverandre nesten hver dag og hun ser hvordan jeg sliter med tingene og hvor hardt det går inn på meg. Å reise opp vil muligens gi meg de svarene jeg trenger. Jeg vil antakeligvis komme hjem glad. Enten fordi jeg reiser hjem og vet at nå kan jeg fortsette livet mitt videre eller at jeg har bestemt meg for å satse på min x og en framtid sammen med han.

X'n ble overlykkelig og bestilte hotell med en gang og betaler biletten for meg. Så jeg reiser på fredag. Det blir litt sånn D-dagen dette her. Ikke det at jeg skal bestemme meg for noe der og da, men jeg vil vel kjenne om det er riktig eller ikke å være sammen med han. Om det bare er savn etter han av vane, eller om jeg kjenner at han er mannen for meg og den jeg vil være sammen med. Jeg har ingen planer om å forhaste meg, har ingen forpliktelser og skal bare la tingen komme som de kommer. Det er lenge til han kommer hjem og jeg har ikke dårlig tid.

Jeg er ikke på noen måte desperat etter "noen", jeg føler med bare halv. Som om jeg mangler han. At jeg ikke er fullstendig. Som om... Jeg vet ikke. Det er en merkelig følelse dette her. Jeg savner han som kjæreste, ikke det at han ikke er her i hverdagen, og jeg syns det er tomt og kjedelig, Jeg mangler han i "livet" mitt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive dette. Kanskje fordi jeg ikke har noe svar. Å tenke at vi aldri skal være sammen noen gang er utenkelig for meg. Da får jeg et forferdelig sug i magen, og vil bare skrike NEI høyt og gråte. Jeg savner han så fælt, ikke fordi hverdagen er kjip som singel men fordi jeg vil ha han i livet mitt....

Hælvete hælvete hælvete..............

[LaToya]

Hei.

Jeg synes dette høres kjempe bra ut. Flott at å reise opp og besøke han, finne ut om det er han du virkelig vil ha. Og du trenger jo ikke å ta noen endelig bestemmelse, men det blir nok noe uansett Godt å høre.

[anonyma]

Oj, dette hørtes spennende ut. Håper du får de svarene og den avklaringen du vil ha. Du har i hvertfall prøvd, både og leve uten ham og treffe ham igjen.

fra meg.

[LaToya]

Ønsker deg god tur og håper du får noen oppklaring i helga. *krysser fingrene* for deg.