Jeg tror jeg kunne blitt kjæreste med "hvem som helst"

[AnonymBruker]

.. noen andre som har det sånn?

Nå mener jeg ikke bokstavligtalt hvem som helst, men generelt sett jenter som fascinerer meg. Jeg har alltid følt at jeg ikke trenger den virkelig intense forelskelsen for å bli interessert i noe mer. De tre forholdene jeg har hatt i løpet av livet har riktignok begynt med en forelskelse, men nå som jeg har blitt litt eldre føler jeg at jeg ser kvaliteter og verdier i mange av venninnene mine som gjør at jeg i hodet mitt absolutt ikke ville ha noe imot å bli i lag med henne og henne og henne, til tross for at det ikke finnes noen konkrete følelser der og da. Er helt sikker på at jeg kunne lære å elske absolutt alle disse jentene og hatt et sterkt og velfungerende forhold. Jeg skjønner at det er en litt rar måte å tenke på, men.. det er sånn jeg ser på saken.

Forelskelser dabber jo så godt som alltid av. Og da glir man som regel over i et litt annerledes forhold der det som vanlig er mer rutiner i bildet, men samtidig som man har en intens følelse for hverandre. Jeg er seriøst hundre prosent sikker på at man kan oppnå det samme med venner/venninner, så sant dere har et godt forhold til å begynne med (på et vennskaplig plan).

Blæ. Dette ble et rotete innlegg og jeg føler ikke jeg helt får frem poenget mitt skikkelig, men det burde være sånn delvis forståelig. Er rett og slett nysgjerrig på om jeg er helt alene rundt sånne tanker. Noen gang sett på en god venn (bestevenn?) og tenkt noe á la "Herregud. Jeg og h*n hadde passet utrolig godt i lag. Hadde alvorlig talt ikke hatt noe imot å bli kjæresten hans/hennes"? Der har du nemlig meg. Og det er weird as fuck.

Anonymous poster hash: ee38b...b70

[AnonymBruker]

Desperat much?

Anonymous poster hash: 996fc...76e

[SiMa]

Noen gang sett på en god venn (bestevenn?) og tenkt noe á la "Herregud. Jeg og h*n hadde passet utrolig godt i lag. Hadde alvorlig talt ikke hatt noe imot å bli kjæresten hans/hennes"? Der har du nemlig meg. Og det er weird as fuck.

Anonymous poster hash: ee38b...b70

Ja. Og nå skal vi gifte oss.

[AnonymBruker]

.. noen andre som har det sånn?

Nå mener jeg ikke bokstavligtalt hvem som helst, men generelt sett jenter som fascinerer meg. Jeg har alltid følt at jeg ikke trenger den virkelig intense forelskelsen for å bli interessert i noe

Svært mange gode og lykkelige kjærlighetsforhold starter med gode vennskap.

Anonymous poster hash: aa1ac...ca5

[Måndagsbarn]

Jeg var sammen med en jeg ikke var så forelsket i, men så på som min beste venn, i 3 år. Jeg synes det er flott hvis andre greier det, men det er ikke for meg. Jeg hadde mye skyldfølelse, siden han var både forelsket og elsket meg, jeg elsket forsåvidt ham men ikke på en slik "agape"-måte, det var ikke den store ROMANTISKE kjærligheten for meg.

Jeg får fortsatt vondt inni meg når jeg tenker på det, for han er verdens mest fantastiske menneske, og jeg mistet en bestevenn og en livspartner når jeg til slutt innså at dette greier jeg ikke.

Nå har jeg en kjæreste jeg elsker over alt på jord, og jeg har innsett at man kan få både bestevenn og forelskelse og enorm kjærlighet og bankende hjerte og rødming og store klisjeer på en gang.

Kanskje du har evnen til å velge hvem du kan føle slikt for, og det gjør deg jo veldig heldig Selv har jeg ikke funnet noen formel for å kunne finne den følelsen, den enten er der eller ikke er der for min del.

Synes du bør gjøre det som er rett for deg, og tror nok det er mange andre som velger som du, å finne en man er venn med i utgangspunktet, så vokser det seg større etterhvert.