Jeg vil være sammen med kjæresten min, men ikke før om noen år...?

[AnonymBruker]

Akkurat nå er jeg veldig lei av forholdet mitt. Livene våre består av rutiner, hvor han jobber og jeg studerer, og vi til tider har helt forskjellig døgnrytme. Han sier han elsker meg, og er alltid den som tar initiativ til kyss, men det stopper der. Vi har ikke noe sexliv, og jeg er usikker på om det er grunnet mangel på sexlyst generelt, eller om det bare gjelder oss sammen. Jeg merker at jeg nesten synes det er ekkelt å være fysisk nær ham, men så har jeg et problem med nærhet til folk generelt. Jeg har ikke noe behov for å være nær noen. Han vil ikke snakke om følelser, og dersom jeg har noe å ta opp tar han det alltid i verste mening, og det blir alltid til en krangel. En diskusjon eller samtale om et problem vi har felles, eller som han har, er aldri i normalt stemmeleie og uten skitslenging. Han har aldri vært vant til å ta opp problemer, eller at andre gjør det, men det er jeg.

Nå er det sånn at jeg er vanvittig glad i flere av hans familiemedlemmer, og han er også veldig glad i mine - og omvendt. Han jobber med min far, vi har kjent hverandres familier i over fem år, og våre tante/onkelbarn kaller oss for onkel og tante, uavhengig av hvem som er "biologiske".

Jeg vet at samboeren min vil bli verdens beste pappa, og sannsynligvis ektemann, i form av plikter, å stille opp, og så videre. Det eneste problemet er at jeg til dags dato ikke føler at vi lever på samme plan - både følelsesmessig og med tanke på at jeg vil ha diskusjoner, om spennende tema som opptar meg/oss, eller om det er noe som må forbedres som omhandler livene våre. Han vil helst ta alt som det kommer, lever etter rutiner (jobb, middag, nyheter på tv, trening, fotball på tv/nett på kvelden) og snakker aldri om hvordan han har det, hva han vil i fremtiden, om fortiden, om spennende tema, eller noe som "utfordrer" meg litt.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg vil. Jeg vil gjerne at han skal bli far til mine barn. Jeg vil gjerne gifte meg med ham. Jeg vil gjerne bli svigerdatter/svigerinne til hans familiemedlemmer, og at han skal bli del av min familie på ordentlig. Jeg vil at vi skal kjøpe hus, bil og alt det innebærer. Men jeg vil ikke være kjæresten hans slik jeg er det nå. Jeg vil ikke være avhengig av ham økonomisk fordi han jobber og jeg studerer, jeg vil ikke ha en helt annerledes hverdag, andre interesser og ingen mulighet til å virkelig samtale.

Det går ikke an å ta opp dette med ham, fordi han som nevnt tidligere ikke klarer å ha slike samtaler. Han tror jeg er sint på ham uansett hvordan jeg starter samtalen, og det utarter seg bare...

Dette ble vel bare kaos å lese, det beklager jeg. Er det noen der ute (som orket å lese alt) som har noen ord å dele med meg? Jeg er oppgitt, og orker ikke å gå og tenke på dette midt i en ellers stressende periode i livet mitt...

Anonymous poster hash: b7042...d68

[AnonymBruker]

Pause bare at dere er sammen? Ingen vet at dere har pause?

Anonymous poster hash: b66b3...d66

[naturbarn]

Og hvordan tror du kommunikasjonen blir med barn i bildet? Har dere ikke kjemi nå så kommer det til å bli tøffere senere. Barn er utfordrende. Du skal ikke gifte deg med han pga familien hans eller drømmen om hus og barn. Kunne du leve med han på en øde øy? Om du ikke vil ha han som kjæreste, eller ikke er villig til å jobbe med nærhet og kommunikasjon, hvorfor skal han gidde å vente to år på deg og forvente mirakler? Mange fisker i havet sier nå jeg

[AnonymBruker]

Hverdagen og rutinene kommer for en dag, uansett. Med barn inn i bildet vil det bli ennå mer vanskelig om dere kommuniserer dårlig. Dere er nok en dårlig match

Anonymous poster hash: 5fa19...e78

[Colargol]

5 år er ingenting kontra resten av ditt liv. Om dere skulle fått noe til å skje så måtte dere gjort noe sammen, ala dra på "backpackertur" i noen måneder, bli kjent med hverandre i nye omgivelser. Uansett så må dere begge gå inn for å ta forholdet deres på alvor, du gidder vel ikke å høre på stygge kommentarer og samtidig føle at du aldri blir hørt, et helt liv?

Og han trenger kanskje en annen type jente han også, en som vil ha mer rutine og sofaliv.

Det er jo helt greit å finne ut at man ikke matcher. Å være fra hverandre kan kanskje gjøre dere litt mer selvstendige, men gamle vaner er vonde å vende om dere ikke prater,sammen, og når dere bor sammen så er det lett å skli inn i de gamle rutinene selv om dere har "pause" en stund.

Men forslaget er jo bra -kanskje du får øynene opp for at det finnes andre menn der ute som kunne gjort deg mer lykkelig?

Familiene deres tror jeg ikke du skal bekymre deg for, de har allerede mistet mange nye bekjentskaper opp igjennom livet, og om du og kjæresten skilles uten for mye leven, så kan det jo hende at dere/de kan beholde litt kontakt?