hvor lenge kan man være sammen med en mann man vet ikke fortjener en..

[AnonymBruker]

Hvor lang tid tok det før du brøt ut av et forhold med en utro eller på andre måter tidvis destruktiv mann? Og gikk det bare plutselig opp et lys? Hvor lenge var dere sammen og var det mange brudd under veis?

Anonymous poster hash: 1f258...a76

[AnonymBruker]

Mange brudd underveis? Du gjør det da ikke slutt med noen hvis du ikke er 100% sikker på at det er det du vil.

Anonymous poster hash: 87839...844

[Gjest Gjest]

hvor lenge kan man være sammen med en mann man vet ikke fortjener en..

Vel, hvis man i det hele tatt blir ilag med en fyr som ikke fortjener en, så er man enten desperat eller man tror bedre om seg selv enn det som er realitet.

[AnonymBruker]

Du sier at han er utro og ikke fortjener deg. Hva mer er det da å tenke på?

Anonymous poster hash: 87839...844

[AnonymBruker]

Dårlig formulert kanskje. Jeg snakker om et forhold hvor du elsker en person, men hvor fornuften taler sterkt for at det må bli slutt. Et forhold hvor hodet og hjertet alltid er i konflikt. Et forhold som startet bra, men hvor kjæresten er utro flere ganger og viser mange negative sider. Men også positive. Problemet er at de få negative sidene har vært veldig negative, som utroskap, total ansvarsløshet i fylla, lås på telefonen, tar med moben på do. Tar lite hensyn feks når du er syk. Har vært i dette dilemaet i 2 år, gjort det slutt 5 ganger, men vi blir alltid sammen igjen.

Anonymous poster hash: 1f258...a76

[AnonymBruker]

Vel, hvis man i det hele tatt blir ilag med en fyr som ikke fortjener en, så er man enten desperat eller man tror bedre om seg selv enn det som er realitet.

Finnes det i det hele tatt noen mann som er god nok til at han fortjener en kvinne som er dedikert til å forbli sammen med ham??

Anonymous poster hash: 5ce8b...4aa

[Gjest Gjest]

Finnes det i det hele tatt noen mann som er god nok til at han fortjener en kvinne som er dedikert til å forbli sammen med ham??

Anonymous poster hash: 5ce8b...4aa

Håper det.

[AnonymBruker]

1 år som var bra.

1 år som var dårlig.

1 år som var dårlig.

1 år som var dårlig.

Uffamei, det tok jammen meg 4 år fra start til slutt.

Men lesson learned: Never again.

Og ja, jeg klamret meg til det dårlige forholdet og trodde det var bedre å være sammen med han, enn å være helt alene. Var i en vanskelig livssituasjon. Var ung og han min første kjæreste. Ble litt hekta/avhengig. Hadde dårlig selvfølelse.

Anonymous poster hash: a36f3...674

[AnonymBruker]

Håper det.

Det er lov å håpe, men de aller fleste kvinners erfaring tilsier noe annet...

Anonymous poster hash: 5ce8b...4aa

[AnonymBruker]

Dårlig formulert kanskje. Jeg snakker om et forhold hvor du elsker en person, men hvor fornuften taler sterkt for at det må bli slutt. Et forhold hvor hodet og hjertet alltid er i konflikt. Et forhold som startet bra, men hvor kjæresten er utro flere ganger og viser mange negative sider. Men også positive. Problemet er at de få negative sidene har vært veldig negative, som utroskap, total ansvarsløshet i fylla, lås på telefonen, tar med moben på do. Tar lite hensyn feks når du er syk. Har vært i dette dilemaet i 2 år, gjort det slutt 5 ganger, men vi blir alltid sammen igjen.

Anonymous poster hash: 1f258...a76

Det kommer an på deg egentlig. Og når du kjenner at det virkelig er nok. Jeg har selv vært i dine sko, og jeg syns det var vanskelig å bryte ut fordi det var så sterke følelser. Mitt triks var at jeg begynte å skrive ned hva som var bra og dårlig, og etterhvert var det mest dårlige ting. Tilslutt kunne jeg ikke akseptere tingene som de var lengre og brøt ut. Det tok meg ett år fra jeg fikk den første smellen til jeg endelig forlot han.

Anonymous poster hash: 67a6b...4c8

[AnonymBruker]

Ett år er jo ganske greit. Har tatt meg flere år, men orker ikke å påføre meg mer dårlig samvittighet ved å tenke at årene bare går. Tar det 2 år til, så får det ta 2 år til. Lurer bare på om andre også har opplevd at det tar lang tid/ år før man tar det aller siste oppgjøret med seg selv. Jeg har skrevet lister, mange lister. De positive tingene vi har gjort og den støtten han har vært i det daglige veier veldig tungt mot det negative. Det negative har vært av typen uakseptable handlinger. Hvem er jeg og hva står jeg for når jeg er sammen med han? Utro 2 ganger! Løy. Deretter flørtet han med ei dame på jobb. Gjorde mye srygt mot meg. Jeg klarte delvis å legge det bak meg, tiden har gått. Usikkerheten min derimot blir jeg ikke kvitt. Redd for å bli en av damene som sitter igjen med barna fordi mannen igjen var utro. Redd han vil ta bilen i fyllerusen med barna baki. Han mister helt grepet på fylla. Jeg har gjort det slutt, men det har jeg gjort flere ganger før også. Når kommer den dagen da jeg virkelig føler at det er riktig. Må han på nytt være utro for at jeg skal reise? Nå har han ikke gjort noe dumt på nesten 1, 5 år. Han småkranglet litt med politiet pga. en bil uten skilter..også har han ertet på seg en anmeldelse for noe småtull. Jeg elsker jo fyren, vil at det skal funke, men minnenne fra da det sto på som verst gjør meg redd for fremtiden. Han har aldri fortjent meg. Hadde forholdet alltid vært slik som det har vært det siste 1.5 året så hadde vi sikkert vært gift. Tenker på at jeg alltid var meg selv rundt han. Gikk usminket i pysjen. Kunne snakke samnen mens vi var på badet og bablet i vei om alt. Min bestevenn som er idiot til tider og ødela alt. Det andre året gråt jeg ca. 150 dager, uten å overdrive. Jeg var så hekta at jeg lot meg bruke. Nå, i etterid har jeg fått mer perspektiv og innsett hvor ille han var. Sikkert derfor hjernen og hjertet kjemper så mye. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få fri fra dette. Håper noen kan si at det tar nøyaktig 2 år og 10 nåneder. Da er du ute av det og du kan starte med blanke ark med en som virkelig er den rette.

Anonymous poster hash: 1f258...a76

[AnonymBruker]

I slike forhold vil det unormale ofte bli normalt, i en glidende overgang uten at man klarer å gjøre noe for å avslutte forholdet. Da trenger man hjelp. Ta f.eks.en prat med Krisesenteret. Det er et lavterskeltilbud som er åpent for alle, ikke bare mødre med barn.

Anonymous poster hash: 14bc5...dc8

[AnonymBruker]

Dårlig formulert kanskje. Jeg snakker om et forhold hvor du elsker en person, men hvor fornuften taler sterkt for at det må bli slutt. Et forhold hvor hodet og hjertet alltid er i konflikt. Et forhold som startet bra, men hvor kjæresten er utro flere ganger og viser mange negative sider. Men også positive. Problemet er at de få negative sidene har vært veldig negative, som utroskap, total ansvarsløshet i fylla, lås på telefonen, tar med moben på do. Tar lite hensyn feks når du er syk. Har vært i dette dilemaet i 2 år, gjort det slutt 5 ganger, men vi blir alltid sammen igjen.Anonymous poster hash: 1f258...a76

høres ikke ut som personen bryr seg eller har mye empati med partneren sin da.

Anonymous poster hash: 5d261...74f

[Alja]

Jeg er der nå. Jeg kommer meg ikke ut av det. Jeg tør ikke gjøre det slutt. Det er det verste jeg har opplevd i hele mitt liv. Har aldri vært så hekta på noe før. Dette er verre enn alt annet jeg har vært avhengig av. Det føles som om det er på lik linje med rusavhengighet.

[AnonymBruker]

Of. Da vet jeg hva du gjennomgår. Føles helt håpløst. I perioder bestemte jeg neg for å gå for han og rett og slett glemne alt det vonde, for det ville i det minste la hodet få fred og ikke minst samvittigheten. Det var da han snakket mye om fremtiden og ekteskap at jeg igjen fikk kalde føtter. Tvilen i mitt eget hode plager meg mer enn de vonde handlingene som førte til tvilen. Det er tankene som tappet meg for energi når tvilen igjen og igjen dukket opp. Jeg gikk til psykolog, men det hjalp ikke stort. Tror for min del at krisesenteret er bedre.

Jeg er der nå. Jeg kommer meg ikke ut av det. Jeg tør ikke gjøre det slutt. Det er det verste jeg har opplevd i hele mitt liv. Har aldri vært så hekta på noe før. Dette er verre enn alt annet jeg har vært avhengig av. Det føles som om det er på lik linje med rusavhengighet.