Familien støtter meg ikke og går i mot meg.

[AnonymBruker]

Jeg skriver dette for å lufte tankene litt. Obs: langt innlegg.

Man kan vel si at de siste årene mine har vært tunge. Det begynte for to år siden. Jeg ble mobbet på ungdomsskolen og ville gjøre noe annet enn videregående når jeg var ferdig der. Jeg gikk ut i lære istedenfor, jeg skulle være lærling på fabrikk i fire år og gå på skolen to ganger i uken i fire år også . Familien min var stolt over dette. Pappa likte det veldig godt. Etter noen måneder i lære begynte ting å gå galt. Jeg fikk ikke noen form for opplæring, sjefen min var sur og ignorerte meg stadig. Jeg fikk mer og mer kjeft for "feilene" jeg gjorde. Jeg var 15 år, og det glemte han. Som femtenåring var dette tungt. Jeg slet meg igjennom arbeidsdagene. Helt til en dag sjefen min nesten slo meg fordi han var så irritert. Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg prøvde alltid så godt jeg kunne. Jeg utviklet angst og turte ikke å gå på jobb og ble sykemeldt. Angsten tok overhånd og jeg måtte slutte, helsen kommer først. Jeg kom meg ikke inn igjen på skole fordi det var for sent. Jeg gikk hjemme og etterhvert fikk jeg meg en liten jobb. Etter dette ble familien på min mor sin side rarere og rarere. De ville ikke snakke til meg og kom med spydige spørsmål og kommentarer om jeg sa noe. Året gikk og de forsatte med å være sånn. Vi hadde lite kontakt.

Da det var tid for å søke på skole bestemte jeg meg for å flytte vekk fra denne byen jeg bor i. Jeg ønsket en start. Og flyttet gjorde jeg. Familien (untatt min mor) var ikke særlig begeistret. Jeg begynte på skolen og stortrivdes. Jeg fikk nye venner og alt var i skjønneste orden. Jeg kunne ikke tenke meg noe bedre liv. Men så.. På vinteren ble jeg syk over lengre tid. Jeg gikk glipp av så mange skoletimer og undervisningstimer at jeg ble nødt til å slutte. Helsen kom først her også. Jeg var knust. Lei meg for at jeg måtte flytte tilbake og forlate alle mine nye venner. Jeg kom tilbake og hadde ingenting. Familien min likte å se at jeg feilet.

Etterhvert begynte jeg å slite. Jeg isolerte meg mer og mer fra verden. Jeg hadde ingenting å gå til. Familien min støttet meg ikke, og når jeg først gjorde noe bra, fant de det negative i det. Det er som om de har bestemt seg for at jeg ikke kommer til å bli noe, de har bestemt seg for at jeg kommer til å mislykkes.

Jeg trodde at i en sånn stund som dette så skulle de støtte meg fullt ut, uansett. Dette er jo ikke min feil, jeg har bare vært veldig, veldig uheldig. Det er trist at de ikke ser noe lys i tunellen for meg. Og det gjør så vondt å bare få så mye negativt. Jeg har sagt i fra flere ganger, men de skylder bare på meg. Jeg har forklart dem at det er så vanskelig for meg når de oppfører seg sånn, men de mener det er min feil.

Jeg har søkt meg inn på skole igjen nå, her i hjembyen min. Mot min vilje. Jeg har ikke råd til å flytte desverre.

Men jeg vil bevise for dem at jeg kan lykkes i noe jeg også, og jeg vil vise dem at jeg kommer til å få en utdannelse. De skal ikke få se meg feile.

Anonymous poster hash: 4fb0d...0ba

[AnonymBruker]

x

Anonymous poster hash: 4fb0d...0ba

[AnonymBruker]

Min familie er helt lik, mange som har det sånn. Bare hold ut. Når du kommer deg igjennom skolen og jobbet, så kan du flytte og livet vil bli helt annerledes. Jeg har tilnærmet kuttet kontakten med min familie. Det et så lettelse.

De får ikke trykke meg ned mer. Og jeg blomster: ) livet er fantastisk.

Den sure og negative familien min er på god avstand. 😀

Anonymous poster hash: f074f...52c