Så mange klager over at far er fraværende...

[Joplaya]

Hos meg er det motsatt. Jeg klager ikke på at han er så innstilt på å være en god pappa etter bruddet. Men jeg skulle ønske han kunne gi litt mer slipp.

I dag bor han i Stavanger med gullet vårt på 2 år. Jeg har flyttet til Bergen, flyttet i begynnelsen av mai. Han sa han ikke ville gi henne opp - han SKULLE ha henne, uansett hva han måtte gjøre. Jeg var den som ville ut av forholdet, jeg ville gjøre det enklere for han, jeg ville beholde et samarbeid. Og tenkte da at jeg måtte legge meg litt flat, la han få det som han vil - og la min daglige omsorg for gullet være prisen for dette... Dette skulle vare i 2 mnd, da han skulle flytte etter til Bergen i juli. Og jeg har reist til Stavanger hver helg, bodd hos han, for å være med gullet.

Nå har ikke han fått jobb i Bergen. Han har jobb i Stavanger og vil bli her til han har fått jobb i Bergen. Men hvor lenge må jeg da vente på å få være med gullet mitt på daglig basis? Nå har jeg fått helgejobb i tillegg, annenhver helg, jeg får bare mulighet til å reise og besøke gullet 2 ganger i mnd :-(

Han nekter fremdeles å la meg få henne til Bergen. Og han er villig til å kjempe for dette, koste hva det koste vil... Han foreslår vi kan ha henne 2 uker hver. Hun skal altså bo 2 uker i Bergen og så 2 uker i Stavanger? For meg er det NEI, jeg tror ikke hun vil ha godt av det. Det blir å sette mitt og hans behov foran hennes.

Han vil gå til megling for å finne en løsning om vi ikke blir enige. Men kan vi bli enige da? Han er fast bestemt på å ikke la henne flytte til Bergen før han flytter. Skal jeg gi meg nok en gang for å beholde et vennskap - et samarbeid, kontra at vi nå begynner å krangle over dette, en krangel som kanskje alltid vil være der fordi en av oss vil bli såret og bitter fordi begge to kjemper, men en av oss vil ikke få det som vi vil...

I juli skal han til Bergen på 2 ukers ferie. Men til og med da får jeg ikke se henne hver dag. Han sier vi skal ha henne fifty-fifty, ikke mer. Jeg jobber jo, så min uke vil jo gå vekk på dagtid. Jeg prøvde få han til å gå med på å ha henne hver dag frem til 3, så kunne jeg ha henne på ettermiddagen. Men det ble ikke rettferdig synes han. Jeg skjønner hans dilemma litt. Men det er jo jeg som ikke ser henne på daglig basis slik det er nå...

Det gjør bare så vondt at det er blitt sånn. Hater å ikke se henne hver dag.

På papiret er det jeg som står med foreldreansvaret. Da disse hønene på sykehuset ikke ga meg papiret så jeg fikk skrevet under på delt ansvar. Men dette vil ikke jeg bruke mot han. Han er faren hennes, en god far, hun har det ikke vondt hos han.

Men det gjør vondt å bare se henne i helgene - og nå heretter bare annenhver helg. Gjør vondt at hun ikke vil se på meg når jeg sier hadet om søndagen. At hun er livredd for å ta luren sin på dagtid, tilfelle jeg reiser mens hun sover. Hvilken pris å betale for å beholde et noelunde godt forhold til min eks :cry:

Skal jeg kjempe eller la han få det som han vil?

[Gjest Muslingen]

Kjemp!

[Gjest gjesta]

Han har det kanskje på akkurat samme måte som deg? At han ikke utstår tanken på å ikke ha daglig kontakt. Det er ikke bare oss mødre som gjerne vil være en del av dagliglivet til våre barn.

Når han flytter til Bergen så kan dere jo prøve å få til en 50/50 løsning. Nå er hun så liten, men om et par år er det (synes jeg iallfall) viktig at dere bor i nærheten av hverandre. Da kan barnet forholde seg til samme nærmiljø uansett hvem av foreldrene det er hos.

Problemet som jeg ser er at hva hvis han ikke flytter til Bergen? Hva gjør du da? Barnet bor hos han. Selv om det i utgangspunktet bare var for 2 mnd.

Bli med han til megling. Gjør det nå før situasjonen blir helt fastlåst. Dere blir nok ikke enige. Iallfall hvis begge ønsker den daglige omsorgen. Her må dere begge gi og få og utgangspunktet må uansett være barnets beste. (Hvem definerer hva det er?) Ikke foreldrenes beste.

Lykke til (fra en som visste at faren ikke ville ha den daglige omsorgen så jeg slapp diskusjonen)

[Gjest Far til 2]

Jeg er enig med Persille. Fedre er naturligvis like sterkt knyttet til barna som det mødrene er.

Men du har et viktig poeng i å arbeide langsiktig og ikke skape unødig konflikt. Det vil barnet ikke tjene på uansett hvem av dere som "vinner" omsorgen.

Barn er naturligvis også like glad i begge sine foreldre og ønsker nær kontakt med begge. At dette vanskilggjøres ved en del samlivsbrudd med bostedsforelder/samværsforelder kan dere som foreldre gjøre noe med. Kansje spesielt du som er mor.

Jeg opplevde selv felles omsorg før ordet var oppfunnet for over 20 år siden. En slik løsning var den gang vanskelig å forsvare av min mor ettersom det var helt uvanlig og min mors tidligere venninner kritiserte henne bak hennes rygg (men så min søster og jeg hørte det). Men vi er begge veldig stolte av hennes avgjørelse. Min søster praktiserer samme løsning i dag.

Jeg mener det bare de sterkeste mødrene som klarer å sette egne behov tilside for at barnet skal få oppleve begge foreldrene gjennom oppveksten, og slippe følelsen av å miste en av dem.

Felles omsorg har en eksplosiv økning i mitt nærmiljø. Stadig flere foreldre velger dette alternativet. Jeg er svært possitiv til en slik løsning. Det gir barnet følelsen av å beholde kontakten med dere begge. Begge foreldrene får følelsen av å beholde kontakten med barnet. Den som forventet å få omsorgen får mulighet til både utdannelse, arbeid/karriere og dermed bedre økonomi og pensjonspoeng samt fritid til egne behov. Dette vil igjen gi barnet en økonomisk gevinst gjennom oppveksten samt at begge foreldrene har nødvendig overskudd til et godt samvær. Løsningen forutsetter imidlertid at dere bor i nærheten av hverandre. Helst i gangavstand.

Jeg synes du bør oppmuntre far til å søke nye jobber og flytte så snart som mulig slik at dere kan praktisere felles omsorg. Det vil gi barnet den tryggheten det har krav på mht omsorg fra dere begge. Selv om far juridisk sett ikke har fått foreldreansvar enda er dette en bagatell som han kan få nesten bare ved å skrive et brev, selv om du forsøkte å sette deg mot det. Han vil, slik jeg ser det, også være den som får omsorgen om dere skulle gå til krig mot hverandre i en rettsal ettersom barnet har bostedsadresse hos han. Og barnet vil ikke ha glede av en slik krig.

Vis styrke. Ved å legge dere på "felles omsorg" viser du stor styrke og vilje til å tenke på barnet fremfor deg selv. Jeg har ingen offisielle tall for hvor mange som velger slike løsninger i mitt nærmiljø, men antar at det ligger på ca 30%. Og stadig flere velger det.

Lykke til vidre. Jeg håper dere kommer frem til en løsning som ikke setter en av dere utenfor barnets vidre oppvekst uansett hvor uenig dere som foreldre er om andre ting.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Det er nettopp det... Jeg vet hvordan han elsker datteren vår og hvor mye han ønsker å ha henne på daglig basis. Derfor tar jeg hensyn og gir han det han ønsker. Men føler han ikke tar samme hensyn tilbake... Mulig jeg bare føler det sånn fordi jeg ikke har henne hver dag.

Han søker jobber hele tiden. Han burde få jobb ganske kjapt da han nå har erfaring, gode referanser osv som veier tungt. Så jeg får bare krysse mine fingre.

Så jeg får la være å kjempe. La han igjen få viljen sin, og slå meg til ro med annenhver helg :cry:

Den dagen han flytter etter til Bergen vil vi ha henne annenhver uke. Og forhåpentligvis vil mine ofringer bære frukter med tanke på samarbeid de neste 50 årene.

[Joplaya]

Hmmm falt jeg ut?

Det var mitt innlegg over :-)

[Gjest Far til 2]

Det er nettopp det... Jeg vet hvordan han elsker datteren vår .....

Så jeg får la være å kjempe. La han igjen få viljen sin, og slå meg til ro med annenhver helg :cry:

Den dagen han flytter etter til Bergen vil vi ha henne annenhver uke. Og forhåpentligvis vil mine ofringer bære frukter med tanke på samarbeid de neste 50 årene.

Det er akkurat den "kampen" som blir så feil ettersom det ofte går utover barna. "Kampen" burde være til fordel for barna.

Når du sier "Så jeg får la være å kjempe. La han igjen få viljen sin," synes jeg DERE bør se det utifra barnets behov. Han er tydligvis like viljesterk som deg mht å få gjennom den løsningen han synes er best. Håper dere derfor kan komme til et kompromiss som gir barnet flest muligheter mht en trygg og god oppvekst.

Jeg er naturligvis farget av mitt syn på saken, uten at jeg sier at felles omsorg er riktig i ethvert tilfelle. For det er det ikke. Men jeg har tro på at både barn og foreldre kan få til bedre alternativer enn det som en del praktiserer i dag om de åpner for alternativer som tidligere ikke var vanlig.

OM dere velger felles omsorg har både barnet og dere større fleksibilitet mht å velge alternative løsninger i fremtiden. Jeg synes derfor at du ikke skal akseptere at han har omsorgen alene. Det kan gi mye konflikter og bør unngås så tidlig som mulig.

Lykke til med DERES valg som forhåpentligvis gir barnet de beste mulighetene for framtiden, uten at foreldrenes ønsker skal komme i veien.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

"Men det gjør vondt å bare se henne i helgene - og nå heretter bare annenhver helg. Gjør vondt at hun ikke vil se på meg når jeg sier hadet om søndagen. At hun er livredd for å ta luren sin på dagtid, tilfelle jeg reiser mens hun sover. Hvilken pris å betale for å beholde et noelunde godt forhold til min eks "

Utfra det du skriver synes jeg det virker som du tar mer hensyn til faren enn til barnet. Det er jo tydelig at datteren din savner deg. Hun tør jo ikke en gang å sove fordi hun er redd for at du ikke skal være der når hun våkner. Det er en sterk reaksjon for et barn på 2 år.

Til tross for fokus på farens rettigheter og viktigheten av godt samarbeid må man ikke sette barnets behov for kontakt med moren i bakgrunn. Det er din kropp hun har vært en del av i 9 mnd. Det er du som har ammet henne. Naturlig at hun er sterkt knyttet til deg. Mener ikke å gi deg skyldfølelse. Dere må finne ut hva som fungerer best for dere. Det kan jo være mange grunner til at dere har gjort disse valgene.

Har ikke du mulighet til å flytte til Stavanger da? Da blir det jo mye enklere å treffes oftere og å praktisere delt omsorg. Hvis dere bor i samme skolekrets kan dere også praktisere delt omsorg når hun begynner på skolen (hvis det fortsatt fungerer bra for barnet).

En annen sak er at hvis faren ønsker hovedomsorgen er det godt mulig han vil få det hvis det blir retttsk. Siden dette nå har blitt praktisert. Retten kan ikke dømme delt omsorg. Da vil du få samvær inntil dere blir enige om ny avtale eller du går til ny rettsak. Rettsak anbefales ikke! Jeg har selv vært gjennom det og vet hvor belastende det er for både foreldre og barn.

Håper dere finner en løsning som fungerer bra for barnet. Lykke til!

[Gjest Poirot]

Jeg føler med deg Joplaya og håper dere kommer til en ordning..

Men det er artig å lese reaksjonenen her. Hadde det vært skrevet av en far tror jeg mange hadde ment nøyaktig det motsatte.

[Gjest Far til 2]

Jeg er enig med Poirot, men har naturligvis stor forståelse for hvordan Joplaya oppfatter situasjonen. Dette er noe mange tusen fedre opplever hvert år, uten at noen ønsker å gjøre noe med problemet.

Jeg mener dette er en av de mange situasjonene et lite antall "forståsegpåere" overser ved samlivsbrudd. Barn er som tidligere nevnt nært knyttet til begge foreldrene. At vi med dagens lovverk fratar barn retten til å oppleve begge foreldrene er bare en stor tragedie. Med dagens lovverk fratar politikerene ALLE barn retten til nær kontakt med begge foreldrene om de voksne har en konflikt gående mellom seg.

Joplaya sier bl.a. "At hun er livredd for å ta luren sin på dagtid, tilfelle jeg reiser mens hun sover. Hvilken pris å betale..."

Et av problemene er at det Joplaya her beskriver er noe samværsforeldre opplever hver eneste gang, uavhenegig av kjønn. Og det er en løsning barn og samværsforeldre har blitt påtvunget over lang tid. resultatet er desverre at noen samværsforeldre trekker seg bort, noe som begrenser barnets mulighet til samvær ytterligere.

Mens gjest ovenfor svarer: "Utfra det du skriver synes jeg det virker som du tar mer hensyn til faren enn til barnet."

Dette tror jeg er feil. Jopalaya viser med sitt engasjement og sitt innlegg at hun IKKE tar mer hensyn til far enn til datteren. Det er sansynligvis ikke noe hun ønsker mer enn å øke samværet og være tilstede for barnet. I så tilfelle hadde ikke orginalinnlegget vært skrevet. Men loven fratar henne (og tusenvis av andre samværsforeldre) muligheten til dette om foreldrene ikke kommer til enighet. Hun blir som samværsforelder fratatt grunnleggende rettigheter. Dette viser hun med sitt innlegg er et problem. Men enda værre er det at BARNET blir fratatt retten til samvær av politikere som ikke kjenner saken. For alt vi vet kan Joplaya være en bedre forelder enn far samtidig som barnet kan være nærmest knyttet til henne. Det samme kan være i titusenvis av andre tilfeller der barn og samværsforeldre har innfunnet seg med at de ikke har lik rett til samvær/omsorg fra begge foreldrene. Men pga tilfeldigheter/detaljer i forbindelse med samlivsbruddet har altså barnet mistet mye av kontakten med samværsforelder. Dette skjer daglig.

Om vi skal ha muligheten til å bedre situasjonen for barnet til Joplaya (og Joplaya selv) må det komme på plass et lovverk som sikrer barn samvær på en helt annen måte enn i dag. Dette kan f.eks, gjøres ved å endre utgangspunktet ved samlivsbrudd, endre lovverket som fratar barn rett til samvær/omsorg om foreldrene er uenig og å åpne for nye løsninger etter en tid. I dag er det slik at den som "vinner" omsorgen for barnet har vunnet krigen. På slagmarken ligger det igjen ett eller flere barn samt en samværsforelder. Det er desverre der Joplaya er i dag.

Far til 2

[Gjest gjesta]

Jeg tror at de fleste mødre og fedre som har vært til stede og en del av barnets liv vil føle et savn ved samlivsbrudd. Savnet ved å ikke ha den daglige kontakten. For den er spesiell.

Det er vanskelig å "fordele" barn etter et samlivsbrudd. Det er mange faktorer som spiller inn; barnets alder, søsken, tilknyting til foreldrene, bosted, forholdet mellom foreldrene osv. Jeg har ikke tro på at en 50/50 løsning alltid er det saliggjørende. Hvert enkelt tilfelle er unikt.

Jeg var "heldig" for jeg visste at jeg fikk den daglige omsorgen for mine barn. Jeg kjenner det stikker i hjertet mitt når yngstemann sier han vil flytte til pappa. Jeg vet at det ikke er gunstig for mitt barn av ulike årsaker. Pappa'n sier heldigvis nei så slipper jeg den kampen.

Joplaya: Det er ingen god situasjon du er oppe i. Barnet ditt er kun 2 år og sånn som jeg ser det så trenger hun hyppig kontakt med dere begge. To uker er lang tid for en sånn småtting. Og dersom bruddet er nytt så er det enda viktigere. Jobber du man-fre også? Er det mulig for deg å ha henne andre dager enn i helga? Skjønner pappa'n at to uker mellom samvær er for lang tid? Føler med deg :trøste:

[Gjest Far til 2]

Hei Persille.

Nå skal jeg ikke lage en stor diskusjon med deg ettersom vi har synspunkter som ser ut til å være svært like.

Men du sier bl.a.: "Jeg har ikke tro på at en 50/50 løsning alltid er det saliggjørende. Hvert enkelt tilfelle er unikt."

Slik jeg ser problemstillingen er jeg av samme mening. "Hvert enkelt tilfelle er unikt". Derfor mener jeg det også er så tragisk at barn skal dømmes til å miste mye av samværet/omsorgen med den ene av foreldrene. For barna er like glad i begge foreldrene uavhengig av den konflikt de voksne har seg imellom.

Du beskriver deres tilfelle hvor 50/50 ikke vil være ønskelig. Det har du sikkert rett i. Men vi kan ikke fortsette å dømme uskyldige barn til å miste samværet/omsorgen fra en av foreldrene fordi det er tilfeller der 50/50 ikke er ønskelig. Å frata alle barn en slik mulighet må bl.a. fjernes med bakrunn av at "hvert enkelt tilfelle er unikt".

Det må åpnes for flere alternative løsninger enn det dagens lovverk gir mulighet til.

Vi hører fra tid til annen om bostedsforeldre med dårlig økonomi. Vi hører om bostedsforeldre som sliter med "tidsklemma". Vi hører om eldre generasjoner hvor tidligere hjemmeværende mødre sliter som minstepensjonister. Vi hører om bostedsforeldre som har liten eller ingen mulighet for personlig fritid. Og vi hører om samværsforeldre (tilsv. Joplaya) som savner barna.

De fleste av disse tilfellene kan bli vesentlig bedret om det f.eks. ble innført felles omsorg som utgangspunkt ved samlivsbrudd. Da ville foreldre som så andre løsninger kunne velge dette. Vi ville få den utskjelte fedrene til å ta det ansvaret de burde ved at det signaliseres at de bør ta del i omsorgen. Og vi ville få bostedsforeldre som fikk mulighet til utdannelse og karriere, bedre økonomi, personlig fritid og mer overskudd til barna.

Disse punktene vil i seg selv virke konfliktdempende og dermed gi en effekt som mange foreldre ønsker etter et samlivsbrudd. Andre ønsker det ikke for å opprettholde "maktbalansen" slik den er i dag.

Men uansett årsak og possitive resultater vil det viktigste være barnas rett til å opprettholde samværet med begge foreldrene samt muligheten til å beholde et nærmiljø med barnehage, skole, venner, etc, etc. Felles omsorg behøver med andre ord ikke medføre 50/50 fordeling av samværstiden, men som et minimum opprettholde barnas mulighet til jevnlig og ofte samvær.

At enkelte motarbeider barnas rett til slik omsorg synes for meg å være totalt feil (Obs! oppfatter ikke deg slik med dine innlegg). Jeg kan derfor ikke forstå motstandere av å gi barn slike muligheter omsorg anderledes enn at de ønsker å opprettholde en makt og mulighet for maktmisbruk. I utgangspunktet rettet mot tidligere ex, men som i realiteten rammer barna like mye. Og til syvende og sist rammer dette bostedsforeldrene også ihht de punktene jeg nevnte lenger opp mht økonomi, fritid, utdannels/karriere, samarbeid, etc.

Far til 2

[Gjest Far til 2]

Bare en liten presisering til mitt forrige innlegg.

Det jeg mener er at politikerene dømmer ALLE barn til å miste omsorgen fra en av foreldrene. Jeg skriver politikerene fordi det er de som har laget lovverket.

Og når politikerene fradømmer ALLE barna en slik mulighet gjør de det uten noen som helst kunnskap om "hvert enkelt tilfelle" som er unikt slik du også sier i ditt innlegg. De samme politikeren har aldri sett barna, aldri snakket barna og vil sansynligvis heller aldri gjøre det. Likevel mener de at de har den fulle rett til å fradømme de samme barna retten til omsorg.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

For at delt omsorg (50/50) løsning skal fungere bra for barna må en rekke forutsetninger være tilstede.

1 Begge foreldrene må ha et ønske om å tilbringe halve tiden sammen med barnet. 2 Barnet må være like knyttet til begge foreldrene/ønske å bo to steder. 3 Foreldrene må være i stand til å samarbeide 4 Foreldrene må bo i samme skolekrets. 5 Begge foreldrene må være kompetente til oppgaven (ikke rusmisbruker eller voldsutøver) 6 Begge foreldrene må være villige til å tilrettelegge jobben i forhold til barnets behov. Evt ha redusert arbeidstid. mm

Hvordan man praktiserer omsorg eller samvær mener jeg bør være induviduelt i hvert enkelt tilfelle. Hvis barnet er mest knyttet til sin far. Hvis han har vært den av foreldrene som barnet hele tiden har tilbrakt mest tid sammen med barnet tidligere, ser jeg det som mest naturlig at dette opprettholdes også etter samlivsbruddet. Det samme gjelder hvis moren har hatt/har denne rollen i barnets liv. Det er ikke alltid barnet er like glad i begge foreldrene eller like knyttet til begge foreldrene.

Når vi ikke kjenner til hvordan forholdet til barnet var før samlivsbruddet er det også vanskelig å gi konkrete råd.

Far til 2, er det virkelig vanlig at barn ikke tør å sove fordi de er redd for at samværsforelderen reiser mens de sover? At dette gjentar seg hver eneste gang de har samvær? Da synes jeg synd på alle de barna som har det på denne måten. De må jo ha det forferdelig vondt inni seg når de hele tiden plages med separasjonsangst. Dette kan følge dem videre i livet. Hvis samværsforelderen i tillegg trekker seg bort pga dette synes jeg det er en egoistisk holdning som vitner om lite empati for hvordan barnet har det.

Vi har blitt så opptatt av at foreldrene ikke må være uenige, fordi konflikter skader barnet. Vi må likevel ikke bli så redd for dette at vi unngår å kjempe for det vi mener er best for barnet. Ellers vil alltid den sterkeste, sleipeste og mest kyniske vinne.

[Gjest Far til 2]

Hei anonym gjest.

Jeg er noe uenig i noen av de forutsetningene du setter opp.

1. Det er IKKE nødvendig at begge foreldrene ønsker å se barnet like mye. Det vil en altfor sjeldent få til (ref dagens praksis med felles omsorg). Derimot er det er forutsetning at begge foreldrene ønsker mest mulig samvær/omsorg (40% og mer ?). En kan med andre ord ikke forvente at den andre forelderen mener at barnet skal ha like stor rett til samvær med ex'en.

2. Barnet vil altid være "like mye" knyttet til begge foreldrene om det får mulighet til det. Ihht den siste tidsforbrukundersøkelsen mener jeg å huske at mor brukte 32 minutter mer sammen med barna i 2002 enn det far gjorde. Vi kan ikke frata barnet rett mange dagers samvær pga et tidligere tidsforbruk som foreldrene som oftest var enig om tidligere.

Barnets rett skal være sentral i bruddet. Men om en av foreldrene blir boende i tidligere bolig vil barnet ofte bli knyttet til dette (avhengig av alder). Slik argumentasjon må imidlertid ikke medføre samvær ned til f.eks. 30%.

3. Foreldre vil sansynligvis samarbeide langt mer enn dagens løsning oppmuntrer til om de praktiserer felles omsorg. I dag sitter den av foreldrene med omsorgen med alle pressmidler om begge foreldrene viser interesse for barnet og samvær.

4."Ja". Ihvertfall så nært som mulig. noen ganger går grensen midt i veien. Om en av foreldrene bor på den andre siden bør ikke dette være noe hinder. Jeg vil derfor isteden beskrive det som "gå-avstand for en 6-åring".

5. Ja.

6. Ja.

Du sier vidre at "Hvordan man praktiserer omsorg eller samvær mener jeg bør være induviduelt i hvert enkelt tilfelle."

Dette er jeg enig i. Men det må ikke få være slik at en av foreldrene bestemmer samvær/omsorgssituasjonen for barn og samværsforeldre. derfor bør også loven endres slik at ikke en av foreldrene kan lage problemer for barn og forelder.

Som tidligere nevnt er det ca 32 minutter forsjell på omsorgstid pr dag. At et barn "mister" 32 minutters samvær må med andre ord ikke bli grunnlag for å frata det ytterligere tid.

Når det gjelder hvor vanlig det er at barn plages av begrenset samvær tror jeg det helt sikkert vil være mange samværsforeldre som kan bekrefte dette. Jeg har selv opplevd hjertskjærende gråtescener hvor barnet fortvilet har klamret seg fast til meg. Og jeg er som nevnt ikke den eneste.

Jeg er enig i at en bør kjempe for det en mener er riktig for barnet. Det er enhver forelders rett og plikt. Men for å få til en løsning som barnet (og foreldrene) kan leve med må loven gi rom for flere alternativer enn det den gjør i dag.

Og til slutt bare en liten komentar til. Felles omsorg behøver nødvendigvis ikke bety 50/50 omsorg. Det betyr imidlertid at begge foreldrene skal få ha et ord med i laget og at de sammen kan komme frem til gode løsninger.

I dag fratar politikerene/loven foreldre å komme frem til alternativer løsninger i samarbeid om det er uenighet. Dermed brukes uenigheten som et våpen for å få frem personlige krav som ikke nødvendigvis er det beste for barnet.

Noe av det første vi må få til er et lovverk som

1. Tar hensyn til barnet fremfor foreldre.

2. Tar hensyn til begge foreldrenes ønsker.

3. Begrenser maktmisbruk ovenfor barn og foreldre som i dag er mulig.

Så lenge vi har enkelte politikere og organisasjoner som motarbeider slike rettigheter vil det være vanskelig å få til gode løsninger for barna.

Far til 2

[Joplaya]

Skal prøve å gi svar til deres kommentarer og undringer.

Loven begrenser ikke mitt samvær. Dette er en nødvendig selvvalgt løsning på et midlertidig dilemma. Avstanden vil, om forhåpentligvis ikke så altfor lenge, bli mindre. Jeg valgte gi daglig omsorg til far for å få en så liten konfliktfylt samlivsbrudd så mulig - med tanke på vår datters fremtid.

Jeg tar ikke mer hensyn til far enn til min datter. Les avsnittet over. Jeg ser langt inn i fremtiden med mitt valg. Hvis jeg går hardt inn for å få daglig omsorg i dag vil en av oss miste det vi kjemper for. Veien til bitterhet og hat kan da være liten. Hun er 2 år i dag - der er mange år fremover hvor vi begge skal ha omsorg for henne, da trenger vi å samarbeide. Jeg tenker langsiktig. Det er overhodet ikke far sine behov og følelser jeg tar hensyn til i dag. Da jeg først flyttet i mai, var det litt på grunn av hensyn til han. I dag er det kun med min datters behov og følelser i fremtiden jeg har i tankene.

Jeg kan ikke flytte til Stavanger. Vi har alltid planlagt å flytte til Bergen på denne tiden. Nå har det seg sånn at jeg fikk jobb med en gang etter endt utdannelse - jeg måtte takke ja, jobber er ikke sånt som blir kastet etter en hver dag. Han flytter så snart han får jobb - derfor kan det hende dette dilemmaet løser seg fortere enn antatt, jeg krysser mine fingre.

Jeg vil påstå vi begge er i stand til å ivareta vår datter på likt grunnlag. Han er en utmerket far. Han gjør ikke alt på den måten jeg ville valgt å gjøre det, men det hadde han heller ikke gjort om vi hadde levd sammen. Og andre veien gjør jeg enkelte ting på måter han ikke ville valgt.

Hun har alltid vært mer mammadalt enn pappadalt. Så derfor kan det hende at det er ekstra hardt for henne at det er jeg som kommer og går i helgene, og ikke er der til daglig. Men det er ikke noe jeg tror hun vil få noe varig skade fra.

Hun er ikke redd for å sove i frykt for at jeg skal være borte når hun våkner. Det var bare min tanke i går da hun først ikke ville sove på dagen. Men etter litt lek la jeg henne igjen og sa vi skulle leke mer etter at hun hadde sovet litt. Da sov hun godt.

I dag da jeg reiste ville hun igjen ikke se på meg da jeg sa hadet. Men så snart hun og pappan skulle kjøre fra kaien, smilte hun og vinket til meg.

Jeg velger å ikke ta opp kampen om daglig omsorg. Min datter får det godt uansett hvem hun bor hos. Uansett vil en av foreldrene være fraværende i ukedagene. Som sagt gjør jeg dette for å opprettholde et godt forhold til faren - et forhold som vil gagne min datter i fremtiden, på mange måter. Hun skal slippe å se mamma og pappa krangle. Hun skal slippe å være redd for å såre mammas følelser ved å fortelle hva hun har gjort sammen med pappa. Hun skal kunne feire konfirmasjon sammen med både mamma og pappa og hele familien i ett og samme besøk. Osv.

Vi skal ha delt omsorg. Vi skal ha henne fifty-fifty. Så snart vi bor i samme by. Dette er en midlertidig løsning. Hadde det ikke vært det, ville jeg nok kjempet med nebb og klør.

[Gjest Anonymous]

Du er virkelig noe for deg selv! Som klarer å tenke langsiktig til din datters beste. Håper det ordner seg snart :trøste:

[Gjest Far til 2]

Hei Joplaya.

En :dagensrose: til deg for dine valg.

Jeg er overbevist om at ditt langsiktige mål gir barnet de beste mulighetene i framtiden.

Årsaken til at jeg skrev at loven fratar barn en selvfølgelig rett til samvær er alle tilfellene hvor foreldrene flytter så langt fra hverandre at samvær blir nærmest umulig. I deres tilfelle er det far som har den daglige omsorgen for øyeblikket. I teorien kan han i dag flytte til f.eks. Røros og dermed umuliggjøre samvær i mer eller mindre grad. Dette kan hverken barnet eller samværsforeldre gjøre noe med. Dermed støtter loven den forelderen som tar med seg barnet og flytter. At det går utover barnets rett til samvær er det altfor mange bostedsforeldre som ikke bryr seg om. Selv setter jeg spørsmålstegn ved de bostedsforeldre og deres egnethet om de overser barnas behov for jevnlig samvær. Mye tyder på at de setter krav til egne behov før alt annet.

Ditt valg for å gjøre hverdagen lettere for barnet står det stor respekt av. På den måten er du en modell for alle de kvinner som etterhvert vil komme i tilsvarende situasjon.

Farens målsetning om å flytte etter og gi barnet mulighet til mer samvær er på samme måte en modell for bostedsforeldre. Han også tenker tydligvis på barnet og dets rett til samvær med dere begge. Han forstår at barnet er glad i dere begge og vil gjøre sitt beste for å opprettholde mest mulig samvær.

Det synes som om dere begge har innsett hva barnets behov for samvær medfører av krav til dere som foreldre. Og dere viser vilje til å sette barnet i sentrum fremfor å kjempe for egne behov og muligheter.

Mangel på samvær er tungt for en del barn. Og i mitt tilfelle har det altså medført altfor mange tåredryppende avskjeder pga begrenset tid sammen. Sansynligvis basert på barnas innbilning om at det skal miste kontakten med meg som samværsforelder. Jeg håper derfor at far til barnet også legger store ressurser i å få seg arbeid i Bergen og at barnet (og du) får det samværet som er nødvendig for å gi barnet trygghet på at det ikke skal miste noen av dere.

Jeg håper vidre at far får bolig i gangavstand til deg. Dette vil forenkle mye den dagen barnet skal begynne på skolen og får venner det skal besøke i fritiden. Men det er enda en stund til den problemstillingen blir sentral.

Lykke til vidre. Dere har hele tiden vist at dere ser barnets behov som det viktigste etter samlivsbruddet.

Far til 2

[Joplaya]

Så snille dere er

[Gjest 2ne]

Far til 2 sine svar er som vanlig veldig ensporet, og svært preget av at han selv har vært i en lykkelig delt løsning - dermed kan man ikke forvente at han skal se hvilke enorme konsekvenser det kan få både for barna og foreldrene dersom en slik løsning faktisk IKKE er til det beste. I tillegg motsier han seg selv på flere punkter, derfor klarer jeg ikke helt å bare sitte å nikke enig -

så derfor: har du noen peiling på hvor galt sånt kan gå? Du liker å snakke om at barna blir "fradømt" en av foreldrene... ikke alltid DET er en ulempe, skal jeg si deg. At begge foreldrene, og barnet/barna, skal dømmes til å splittes ved brudd, uansett forutsetninger, blir fullstendig galt. En venninne av meg har nettopp vært igjennom en rettssak, hvor de har klart å dømme dem til 50-50 samvær - og de bor henholdsvis i Trondheim og Oslo... Hva for en logikk er det? Hva skal ungen gjøre med dette? Bli schizofren? De reiser seg helt ihjel alle tre, null kontinuitet og kløften mellom foreldrene er større enn noensinne - og vilje til samarbeid omvendt proporsjonal.

Det ER faktisk mulig å bli et helt menneske uten to foreldre med nøyaktig tilmålt lik tid. Det er IKKE spesielt lett å bli et helt menneske når foreldrene mest vil rive hverandre i filler.

Du sier hvert tilfelle er unikt og later som du er enig i at det skal tas hensyn til, men utgangspunktet ditt er at det er det ultimate å få begge foreldrene trædd nedover ørene uansett situasjon. Når vi vet hvor totalt håpløse enkelte voksne klarer å oppføre seg selv om det er unger inne i bildet, hvordan kan du forsvare noe slikt? Det er lov å forholde seg til realiteter og ikke illusjoner om "fred i verden og alle er glade i hverandre". Når FAKTA er at en situasjon er tilspisset i mange tilfeller, må det være lov å tenke på hvilken HVERDAG barnet lever i - og det er ikke alltid det ultimate å tilbringe dagene sine med å reise, omstille seg til to sett av alt og at hele verden er delt i to - dette krever ganske mange forutsetninger, blant annet dette med at foreldrene bor nær hevrandre. Peiling på hvor vanskelig det kan være å gjennomføre, særlig i tider som arbeidsmarkedet er som det er nå? Det må være bedre, i NOEN tilfeller, jeg SIER IKKE ALLE, å oppmuntre til at barnet har EN rolig, stabil hverdag, og heller har ofte og god kontakt på andre måter, telefon, brev og selvsagt aldri stygt snakk om den andre av forelderen.

Et barn er knyttet til begge uansett om foreldrene har lite eller mye samvær med dem! Et barn er meget godt klar over at mamma og pappa er spesielle i livet deres, og dette vil aldri svekkes av at man ser hverandre mindre - barns lojalitet strekker seg over alt annet, de forsvarer jo til og med voldelige foreldre, er bokstavelig talt lojale inntil døden. Med mindre en forelder er fysisk BORTE fra livet til barnet (død el kontakt helt uteblitt) så VIL forelderen ha en stor plass hos barnet! Det skal mer til for å ødelegge det! Og når barnet blir større og fri til å velge, vil dette jevne seg ut, og det voksne forholdet kan bli minst like nært - men hvis barnet har blitt plassert midt i foreldrekonflikten, vil det ha skam, skyld, identitetproblemer etc til BEGGE i enhver sammenheng. Seriøst, mener vi DET er det ultimate for en person?

Jeg savner barnet mitt når det er hos pappa. Selvsagt. Men det er MIN følelse, noe JEG må takle. Det er prisen. Det at jeg vet at barnet har det fantastisk hos pappa, gjør det verdt hvert eneste sekund. Om barnet mitt vil bo fast hos pappa en gang i tiden, vil jeg ikke nøle. Barnet mitt er uansett til låns - vil vokse opp og flytte ut en gang likevel. Det som gjør at jeg har god kontakt vil være at jeg og farne aldri har dratt barnet i to deler.

Når dette er sagt, må jeg selvsagt også presisere at jeg mener dette gjelder uansett om det er far eller mor som blir "hverdagsforelder". Og at jeg også mener at der forutsetningene er gode, selvsagt er BRA om foreldre får 50-50 til å FUNGERE. Men det er ikke i de FLESTE tilfeller, og det bør i alle fall ikke skje automatisk!