Når man vet selv at man er stusselig men ikke klarer å gjøre noe med det.

[AnonymBruker]

Hva da?

Jeg tviholder på en mann som ikke vil ha meg lengre. Oppfører meg patetisk. Og vet han får mindre å mindre respekt for meg.

HVORFOR reagerer jeg sånn?

Jeg er ellers en oppegående person på de fleste områder, men når det kommer til han her, er det som om vettet mitt er blåst bort.

Vær så snill og ikke skriv så mye kjipe svar, jeg vet allerede at jeg er latterlig! ;(

Jeg lurer vel egentlig bare på hva skal jeg gjøre for å komme over han her, uten å miste forstanden helt? .. Og uten å miste selvrespekten helt.

Jeg tenker HVER dag, i dag skal jeg IKKE kontakte han, sende mld osv, men så klarer jeg jaggu ikke å la være. Er det virkelig mulig? Jeg er skuffet over meg selv og utrolig trist over hvordan jeg oppfører meg

Jeg vil være GLAD, jeg vil slutte å tenke på han! Men finner virkelig ikke ut av hvordan.

Hjelpes, kanskje jeg ender som en superskrulle, ei som bruker resten av livet på å sutre over den tapte store kjærligheten?

HJELP MEG NOEN!

Anonymous poster hash: bb056...567

[AnonymBruker]

Ta tiden til hjelp.

Det er en klisjé, men det er sant. Hold deg unna ham en periode, så vil du merke at det gradvis bedrer seg.

Du må komme deg videre så du kan finne en som er bra for deg. En som er gal etter DEG :-)

Anonymous poster hash: e85e1...f36

[Bayla]

Hei!

Du vil ha det du ikke kan få,

det er helt normalt.

Men du er en sterk kvinne, og du trenger ikke han for å være lykkelig.

Gå inn i deg selv og tenk godt etter,, du vet selv hva du må gjøre.

[Gjest Gjest]

Du er ikke stusselig nok.

[AnonymBruker]

Du er ikke stusselig nok.

Gjest da!

Ikke stusselig nok? For min del kan jeg ikke bli mer stusselig enn jeg er nå (får jeg virkelig håpe!)

TS

Anonymous poster hash: bb056...567

[Gjest Gjest]

Gjest da!

Ikke stusselig nok? For min del kan jeg ikke bli mer stusselig enn jeg er nå (får jeg virkelig håpe!)

TS

Anonymous poster hash: bb056...567

Jeg tenker som så at hadde du ment det var stusselig nok, så hadde du kommet deg ut av det der forholdet. For din egen del.

[AnonymBruker]

Jeg har vært der så mange ganger. Jeg er nok mer stusselig enn deg.

Hvordan vet du at han ikke elsker deg? Er dere kjærester eller bare elskere?

Anonymous poster hash: c1860...e0c

[Suusa]

Man utvider vel grensene sine for mannen i sitt liv, selv om det går utover en selv.

Du er hvertfall klar over situasjonen din. Nå må du bestemme deg om du skal finne deg i det eller ikke.

Ditt valg

[AnonymBruker]

Jeg har vært der så mange ganger. Jeg er nok mer stusselig enn deg.

Hvordan vet du at han ikke elsker deg? Er dere kjærester eller bare elskere?

Anonymous poster hash: c1860...e0c

Vi har vært sammen i mangen år, har barn og nå er han ferdig. Så jeg kan ikke bestemme meg for noe, eller det er ikke noe å finne seg i, for han er ferdig. VELDIG! Men jeg vil, jeg vil så gjerne! At jeg vil ha en mann som ikke vil ha meg, en mann som blir kaldere å kaldere mot meg, er det jeg nå sliter med. Jeg vet jeg burde si "vil du ikke ha meg? Ditt tap! jeg klarer meg fint uten deg. Men gjør jeg det? Nei, her er det gråting, trygling snørr og tårer :/

Ser det er mange her inne som har hatt det sånn, som sier det blir bedre, men så finnes deg også noen som er alene hele livet, aldri finner en ny, og akkurat nå er jeg redd for det. Redd for å sitte patetisk å gråte mens han lever sitt nye lykkelige liv.

Anonymous poster hash: bb056...567

[Cheesy]

Vi har vært sammen i mangen år, har barn og nå er han ferdig. Så jeg kan ikke bestemme meg for noe, eller det er ikke noe å finne seg i, for han er ferdig. VELDIG! Men jeg vil, jeg vil så gjerne! At jeg vil ha en mann som ikke vil ha meg, en mann som blir kaldere å kaldere mot meg, er det jeg nå sliter med. Jeg vet jeg burde si "vil du ikke ha meg? Ditt tap! jeg klarer meg fint uten deg. Men gjør jeg det? Nei, her er det gråting, trygling snørr og tårer :/

Ser det er mange her inne som har hatt det sånn, som sier det blir bedre, men så finnes deg også noen som er alene hele livet, aldri finner en ny, og akkurat nå er jeg redd for det. Redd for å sitte patetisk å gråte mens han lever sitt nye lykkelige liv.

Anonymous poster hash: bb056...567

Jeg er riktig nok ikke gift med barn og det hele, men her er også forholdet vårt over flere år..

Nå er det slik at jeg sitter å ser på han sakte men sikkert forsvinne, og jeg innser etter alle disse årene at det er jeg som har holdt han ved meg..Det er sinnsykt hardt å innse, at den man elsker og har elsket ikke elsker deg tilbake... Så jeg skjønner deg utrolig godt. Man vet man fortjener så mye mer, men man er helt avhengi av det lille man får her og nå Jeg vet heller ikke om jeg noen gang, har sjangse om å komme over han eller føle noe sånt igjen...

[AnonymBruker]

Jeg er riktig nok ikke gift med barn og det hele, men her er også forholdet vårt over flere år..

Nå er det slik at jeg sitter å ser på han sakte men sikkert forsvinne, og jeg innser etter alle disse årene at det er jeg som har holdt han ved meg..Det er sinnsykt hardt å innse, at den man elsker og har elsket ikke elsker deg tilbake... Så jeg skjønner deg utrolig godt. Man vet man fortjener så mye mer, men man er helt avhengi av det lille man får her og nå Jeg vet heller ikke om jeg noen gang, har sjangse om å komme over han eller føle noe sånt igjen...

(TS her)

Det verste med alt dette er hvor lite voksen jeg føler meg, hvor lite rasjonell jeg er og hvor virkelighetsfjernt jeg oppfører meg. Det er som om jeg ikke kjenner meg selv lengre, som om jeg har mistet all fornuft.

Anonymous poster hash: bb056...567

[AnonymBruker]

(TS her)

Det verste med alt dette er hvor lite voksen jeg føler meg, hvor lite rasjonell jeg er og hvor virkelighetsfjernt jeg oppfører meg. Det er som om jeg ikke kjenner meg selv lengre, som om jeg har mistet all fornuft.

Anonymous poster hash: bb056...567

Det er jo det kjærligheten gjør med folk.

Anonymous poster hash: d6d23...29d

[Cheesy]

(TS her)

Det verste med alt dette er hvor lite voksen jeg føler meg, hvor lite rasjonell jeg er og hvor virkelighetsfjernt jeg oppfører meg. Det er som om jeg ikke kjenner meg selv lengre, som om jeg har mistet all fornuft.

Anonymous poster hash: bb056...567

Det er godt at alder ikke spiller noen rolle, jeg er antakeligvis en god del yngere enn deg men er ingen jente på 20 heller.. Skjønner det er veldig hardt, man går rundt seg selv hele dagen. Sitter på jobb og tenker over situasjonen, hverdagen bare går og hodet jobber på spreng. Man kommer hjem og får det enda verre da man fisker etter smuler for håp eller oppmerksomhet Dette er virkelig helt jævelig!

[AnonymBruker]

Det er godt at alder ikke spiller noen rolle, jeg er antakeligvis en god del yngere enn deg men er ingen jente på 20 heller.. Skjønner det er veldig hardt, man går rundt seg selv hele dagen. Sitter på jobb og tenker over situasjonen, hverdagen bare går og hodet jobber på spreng. Man kommer hjem og får det enda verre da man fisker etter smuler for håp eller oppmerksomhet Dette er virkelig helt jævelig!

Når man elsker noen vil jeg tro det vi føler nå er normalt, så får vi bare stole på de tusen andre her inne som har opplevd det samme, om at det faktisk går over en dag.

Jeg har skjønt nå at alder ikke spiller noen rolle, noe jeg også var overrasket over, skulle tro jeg kunne ta meg mer sammen med årene. Følelser jeg ikke trodde jeg hadde har dukket opp i meg, følelsen av sjalusi, utilstrekkelighet, barnslig, osv osv, tror kanskje jeg sliter mest med dette, at jeg ikke kjenner meg selv. Så her sitter jeg da, mistet min store kjærlighet, og ikke nok med det, men mistet meg selv i tillegg.

Ønsker deg alt godt Cheesy! Håper du får det bedre

Kanskje vi lærer noe av dette? Kanskje vi vokser på det? Kanskje dette er til det bedre? Kanskje vi blir lykkelig igjen... jeg håper det!

Anonymous poster hash: bb056...567

[Cheesy]

Når man elsker noen vil jeg tro det vi føler nå er normalt, så får vi bare stole på de tusen andre her inne som har opplevd det samme, om at det faktisk går over en dag.

Jeg har skjønt nå at alder ikke spiller noen rolle, noe jeg også var overrasket over, skulle tro jeg kunne ta meg mer sammen med årene. Følelser jeg ikke trodde jeg hadde har dukket opp i meg, følelsen av sjalusi, utilstrekkelighet, barnslig, osv osv, tror kanskje jeg sliter mest med dette, at jeg ikke kjenner meg selv. Så her sitter jeg da, mistet min store kjærlighet, og ikke nok med det, men mistet meg selv i tillegg.

Ønsker deg alt godt Cheesy! Håper du får det bedre

Kanskje vi lærer noe av dette? Kanskje vi vokser på det? Kanskje dette er til det bedre? Kanskje vi blir lykkelig igjen... jeg håper det!

Anonymous poster hash: bb056...567

Ja! Vi får tro på at alt skjer av en grunn.. Helt garantert at vi uansett lærer av dette, og hvor mange går livet egentlig sammen med den ene de elsker? Ytterst få.. så jeg trøster meg med tanken om at, sånn er livet og tiden vi hadde sammen er nå forbi, det har gått fort men ingen ting varer evig. Vi får satse på at vi vil komme sterkere tibake og lykken finner oss igjen. Alt godt til deg også, du er ikke alene vi er mange med den samme sorgen After the rain, must come sun...