Er jeg egentlig forelska?

[AnonymBruker]

Er så usikker på om jeg er forelska eller ikke. Tenker at når jeg er usikker, tyder det kanskje på at jeg ikke er det? Samtidig møtes vi maks 1-2 ganger i uka, så mesteparten av samtalene foregår over nett og det blir ikke helt det samme. Vi har foreløpig kun vært sammen noen timer av gangen hver gang, og ikke gått lengre enn kyssing. Vi er 17 og 18 år. Han behandler meg kjempebra, sier masse fine ting og tar mye initiativ. Jeg blir glad når jeg får koselige meldinger fra han og er alltid glad etter jeg har vært med han. Men blir så usikker på om jeg er forelska på ordentlig? Banker hjertet så fort som når man er forelska, rødmer jeg og kribler det SÅ mye i magen?

Noen som har erfart noe av det samme? Hvordan kan jeg bli klar på hva jeg føler?

Anonymous poster hash: 829c1...1b5

[AnonymBruker]

Høres ut som du er betatt, og det er jo ofte starten på en forelskelse

Bli bedre kjent med han så blir det lettere å finne ut av

Anonymous poster hash: be217...9fa

[AnonymBruker]

Høres ut som du er betatt, og det er jo ofte starten på en forelskelse

Bli bedre kjent med han så blir det lettere å finne ut av

Anonymous poster hash: be217...9fa

Takk Føler jeg hele tiden leter etter feil.. Han er for kort, jeg blir for stor i forhold til han, er kanskje ikke bare bra at han er av den rolige og snille typen. Har vi egentlig nok til felles? Har han egentlig noen følsomme sider eller kommer jeg ikke til å se disse? Har aldri vært i et forhold før, så kanskje jeg bare er litt stresset..

TS

Anonymous poster hash: 829c1...1b5

[AnonymBruker]

Takk Føler jeg hele tiden leter etter feil.. Han er for kort, jeg blir for stor i forhold til han, er kanskje ikke bare bra at han er av den rolige og snille typen. Har vi egentlig nok til felles? Har han egentlig noen følsomme sider eller kommer jeg ikke til å se disse? Har aldri vært i et forhold før, så kanskje jeg bare er litt stresset..

TS

Anonymous poster hash: 829c1...1b5

Høres ut som du bare er stresset

Høres vel egentlig ut som om du egentlig ikke vil ha et forhold Hadde du vært forelsket hadde du ikke analysert han så mye! Da hadde alt det du snakker kommet når kjærlighetsrusen hadde lagt seg

Men lykke til, jeg er ikke noen ekspert, så treff han mer du, og se hva som skjer.

Blir du forelsket, vil du savne han hele tiden, glede deg til neste gang du skal se han, ha lyst til å kysse han når du ser han osv...

Anonymous poster hash: be217...9fa

[AnonymBruker]

Høres ut som du bare er stresset

Høres vel egentlig ut som om du egentlig ikke vil ha et forhold Hadde du vært forelsket hadde du ikke analysert han så mye! Da hadde alt det du snakker kommet når kjærlighetsrusen hadde lagt seg

Men lykke til, jeg er ikke noen ekspert, så treff han mer du, og se hva som skjer.

Blir du forelsket, vil du savne han hele tiden, glede deg til neste gang du skal se han, ha lyst til å kysse han når du ser han osv...

Anonymous poster hash: be217...9fa

Alt dette siste du sa stemmer Etter at vi har sagt hade kjenner jeg veldig på at jeg savner han, og gleder meg masse til neste gang vi møtes. Har alltid veldig lyst til å kysse han, og også holde hender og slikt. Sist nå var jeg i en slik lykkerus i flere dager hvor jeg var veldig glad og ikke så noen negative sider, men nå har vi bare snakket over nett noen dager og så har jeg begynt å analyse alt igjen..

-ts

Anonymous poster hash: 829c1...1b5

[AnonymBruker]

Kanskje du er litt som meg? Har vært sammen med kjæresten min i 4 år nå, de to siste årene har vi vært samboere. Jeg elsker han virkelig over alt på jord, og kunne aldri tenkte meg ett liv uten han, han er virkelig helt perfekt. (Sånn, da var det sagt, slik at folk ikke tror jeg er sammen med han uten og egentlig ville)

MEN, jeg tilvenner meg nye situasjoner ekstremt raskt. Husker de to første årene da vi var sammen, jeg elsker å være med han og vi hadde det kjempegøy sammen, men om det plutselig skulle gå en uke uten at vi fikk vært sammen var jeg plutselig vant til den situasjonen og tenkte litt sånn, trenger jeg virkelig han da, dette funker jo helt fint, så møttes vi igjen og plutselig kunne jeg ikke leve uten han.

Vurderte jo aldri å slå opp i disse "periodene" for elsket han jo innerst inne, men jeg tilpasset meg situasjonen alene så raskt at det der og da føltes helt ok ut. Sånn er det til og med som samboere nå, om han er borte en uke så venner jeg meg til å bo alene, men så kommer han hjem igjen og jeg blir overlykkelig.

Anonymous poster hash: 75388...f44

[AnonymBruker]

Kanskje du er litt som meg? Har vært sammen med kjæresten min i 4 år nå, de to siste årene har vi vært samboere. Jeg elsker han virkelig over alt på jord, og kunne aldri tenkte meg ett liv uten han, han er virkelig helt perfekt. (Sånn, da var det sagt, slik at folk ikke tror jeg er sammen med han uten og egentlig ville)

MEN, jeg tilvenner meg nye situasjoner ekstremt raskt. Husker de to første årene da vi var sammen, jeg elsker å være med han og vi hadde det kjempegøy sammen, men om det plutselig skulle gå en uke uten at vi fikk vært sammen var jeg plutselig vant til den situasjonen og tenkte litt sånn, trenger jeg virkelig han da, dette funker jo helt fint, så møttes vi igjen og plutselig kunne jeg ikke leve uten han.

Vurderte jo aldri å slå opp i disse "periodene" for elsket han jo innerst inne, men jeg tilpasset meg situasjonen alene så raskt at det der og da føltes helt ok ut. Sånn er det til og med som samboere nå, om han er borte en uke så venner jeg meg til å bo alene, men så kommer han hjem igjen og jeg blir overlykkelig.

Anonymous poster hash: 75388...f44

Jaa, dette kan nok stemme! Når jeg var hos han sist var alt bare fint, og jeg begynte å tenke at jeg hadde følelser for han. Humøret var på topp i flere dager etterpå osv. Men nå som det har gått en stund er ikke følelsene der, jeg vet ikke lenger om jeg skal glede meg til å se han - selv om det var nettopp det jeg gjorde for noen dager siden.

TS

Anonymous poster hash: 829c1...1b5