Fått barn, sklir fra hverandre..?

[AnonymBruker]

Vi har vært gift i snart to år, kjøpt bil, hus og nå fått en sønn sammen som snart er 6 uker.

Iom at mannen får lite søvn dersom vi sover sammen, da jeg fullammer og babyen spiser ganske ofte, så har han flyttet inn på gjesterommet for 4 uker siden. Forståelig og helt i orden siden han skal på jobb og må være uthvilt.

Men har sisste ukene nå sklidd fra hverandre føles det som.

Han jobber lange dager på jobb, i tillegg til at han trener, drar ut med gutta annen hver helg ca og ellers er sliten etter jobb mange ganger, så føler jeg meg nå som alenemamma!

Jeg ammer hele dagen lang, og bruker de få ledige minuttene jeg får til å springe på do, sette på en maskin med klær, spise litt eller hvile nedpå før mini våkner igjen.

Jeg tar meg av alle stell og triller tur hver dag, trøster ved mageknip og er den som følger opp mtp helsestasjonen.

Mannen har noen få minutt til dagen hvor han koser og prater med babyen, men så fort han er sulten eller trenger ny bleie, så er det mitt ansvar..

Jeg klager ikke, men er bare redd for at vi vokser fra hverandre. Vi prater ikke sammen lengre, og fysisk kontakt er fremmed ord.

Det virker som vi begge har gitt opp litt, evnt går å venter på at den andre skal ta intiativet til noe..

Er det vanlig med en slik periode som dette i starten av den nye tilværelsen som foreldre..?

Jeg er ganske sliten kjenner jeg, for babyen gråter mye og har vondt i magen hver dag, i tillegg til at han ikke sover mye.

Kun hvis han bysses på eller at jeg triller han i vogna.. Nettene er ganske slitsomme også, da det ammes hver andre time og det tar tid før han sovner hver gang etterpå..... Dagene går i ett.. Jeg er redd for å bli utbrent og evnt havne i en depresjon...

Anonymous poster hash: 5ed7c...f1d

[AnonymBruker]

Er det vanlig med en slik periode som dette i starten av den nye tilværelsen som foreldre..?

Anonymous poster hash: 5ed7c...f1d

JA!

Tror det er mer uvanlig å ikke ha det sånn

Seks uker er veldig kort tid. Om bare noen måneder ser alt helt annerledes ut. Babyen er større og mindre krevende, far kan bidra mer, du får mer frihet. Det kommer ikke til å være sliik for alltid

Anonymous poster hash: f6f48...df1

[Apehjerne]

Og det er ganske vanlig at forhold går dørken etter sitt første barn. Just saying

[LunaLove]

Men han har flyttet ut av deres felles seng fordi dere har fått en bebis?? Hadde jeg aldri tolerert fra min mann…..aldri!

[Gjest RockOn]

Og det er ganske vanlig at forhold går dørken etter sitt første barn. Just saying

Ja, men du ser selv hvor unødvendig den kommentaren var eller?

[Longgone]

Er nok helt vanlig! Først da vår baby var 6 mnd kom vi "tilbake" til hverandre.

[Apehjerne]

Ja, men du ser selv hvor unødvendig den kommentaren var eller?

Nei, det er lov å være realistisk

[Veggdyret]

Det kan nok bli sånn når man får barn, men det TRENGER ikke å være sånn. Få ham til å ta mer ansvar for barnet, først og fremst. Her har jeg sagt "din tur til å skifte bleie!" fra dag 1, og det går helt utmerket. At han må jobbe (og få nok søvn til å fungere på jobb) er èn ting, men din og barnets velvære burde være høyeste prioritet etter det, så får han kutte ned på trening og byturer for å ta seg av sønnen sin.

[Gjest Chloe87]

Syntes mannen din virker egoistisk, greit han jobber, men det virker jo som om du tar deg av alt med babyen!

[ViljaH]

Heldig mannen din som ikke merker nevneverdig at det er kommet baby i hus!

Det er ikke vanlig, nei. Det er ikke lykkebo overalt hele tiden, men det er vanlig at man deler på søvnmangel og babystell. Når han kommer hjem fra jobb, er det naturlig at du får avløsning. Hvis han får egentid til å trene og være med venner, bør du også få like mye. Dere bør ta en prat om når du skal få avløsning og søvn. Du kan ikke ha vakt 24/7, da blir man dritlei.

Hos oss gjorde vi det sånn at jeg hadde nattevakt fra kveld til 05-06 litt avhengig av om babyen sovnet direkte etter amming eller sprellet og ville opp. Så fikk jeg et par timer uforstyrret søvn før dagvakten startet. Om det var styr på natten, ba jeg om hjelp når det ble nok for meg. Da måtte pappan opp og rape/bysse/bære misfornøyd baby mens jeg fikk pause. Selv om han skulle på jobb. Så hadde jeg hele dagvakten. Når han kom hjem fra jobb, tok han over ungen, mens jeg laget middag. Så delte vi stellene utover kvelden. Pappaen badet ofte. Det var lite prioritering av trening og fest i den tiden. Jeg følte meg litt kvalt, og nektet å ha baby alene både hverdagskvelder og helgekvelder. Jeg strevde med amming, og med å venne meg til de konstante omsorgskravene. Med andre babyen gikk det forøvrig mye lettere, da var jeg innkjørt og gikk med på mer på kveldstid, selv om jeg da hadde to stk.

[absinthia]

Avtal med mannen at han alene tar seg av barnet en time i strekk, hver dag, mens barnet er våken eller at far går på trilletur.

Denne timen kan du bruke til å dusje lenge og sminke deg, gå en tur, sitte stille med en bok, sove, eller hva det nå måtte være.

Annet tips: om du har varmekabler på badgulvet, kan du legge barnet et teppe og en håndduk der? De blir ofte rolige av den deilige varmen og kan ofte etterhvert like å få av seg noen klær samtidig, så de kan ligge der å oppdage kroppen sin.

Jeg var alene med tre barn da tredjemann ble født og den tiden jeg brukte på meg selv på badet om morgenen, når de største var dratt på skolen og minstemann lå der og pludret ga meg et skikkelig piff i hverdagen. Jeg var omtrent alltid fresh og fin, fordi barnet gjerne lå og koste seg i en time og det var det eneste stedet jeg fikk så mye fred. Var mye lang dusjetid, smøring med lotion, sminking og utprøving sv antrekk som fikk meg til å se,bra ut. - Han ble forresten rolig av lyden av dusjen og fikk etterhvert glede av å se på vaskemaskina som gikk rundt.

Iblant gikk vi oss en tur på badet bare for å være der litt, når han ble urolig utenom morgenstellet mitt også.

Det ble litt vanskeligere når han begynte å krabbe

[Gjest Naria]

Nå har ikke jeg barn, men jeg hadde rett og slett ikke funnet meg i at mannen skulle fortsatt livet som om ingenting hadde skjedd, mens jeg var lenket til hjemmet med baby alene.

[AnonymBruker]

Du fikk ikke barn med en mann men en gutt.

Anonymous poster hash: d41d3...47f

[AnonymBruker]

Har du snakket med han? Hele livet hans er endret prøv og snakk sammen før du gir opp værtfall. Vi aner ikke hva han tenker og føler

Anonymous poster hash: 9515b...56b

[AnonymBruker]

Han burde ta mer tak hjemme og med husarbeidet, og minske turer ut og overtid.

Men at selve babyen er mors hovedansvar når den bare et seks uker synes jeg ikke er så rart. Seks uker er veldig lite, og babyen er ofte svært knyttet til moren. Dette endrer seg raskt, men helt i starten har mor ofte en mye lettere jobb med mating, byssing osv enn far. Har to barn selv

Anonymous poster hash: f6f48...df1

[AnonymBruker]

Helt normalt. Og når man fullammer blir man jo lenket til babyen de første månedene. Mannen her fikk en liten fødselsdepresjon, han trakk seg veldig unna. Var veldig lei meg fordi han viste veldig liten interesse, men han var livredd for ansvaret han hadde fått og fikk panikk. I dag er han verdens beste pappa til våre to barn, har vært den som har stått opp om natta og morgenene av egen fri vilje fra begge var ca ett år.

Gi han ansvar for babyen, uten å legge deg borti hvordan han gjør det. La feks bading være pappas greie, og ikke heng over og pass på at han gjør alt rett. La han prøve og feile:) vi erklærte unntakstilstand de første 4-5 mnd av babyene liv, og lot rydding og kjærstetid være og konsentrerte oss om å komme gjennom dagene (to babyer med kolikk..).

Alt blir bedre, hold ut. Babytiden er forferdelig slitsom, men vips så er den over og man tar seg i å savne den..

Anonymous poster hash: ef408...e5b

[Tante-Sofie]

Men han har flyttet ut av deres felles seng fordi dere har fått en bebis?? Hadde jeg aldri tolerert fra min mann…..aldri!

Akkurat det ser jeg på som ganske uproblematisk. Jeg hadde blitt ganske stressa av å måtte ta hensyn til mannen som skulle på jobb dagen etterpå, om det ble mye styr. Den første tiden er veldig unntakstilstand, og for min del er det helt ok at jeg som mamma har hovedansvaret for barnet på natten når far skal på jobb dagen etterpå.

Det jeg derimot ikke hadde synes var særlig ok, var å trene masse og gå ut med venner annenhver helg i tillegg til en jobb man blir sliten av.

[AnonymBruker]

Det er vanlig å skli fra hverandre, men det er ikke akseptabelt at han tar så lite ansvar for eget barn.

Her deler vi bokstavelig talt på alt, og i perioden(der du er nå) hvor babyen ikke sov særlig på natten delte vi nattevåk selv om han skulle på jobb.

Han ville ikke jeg skulle få fødselsdepresjon, og ville jeg skulle få noe hvile. Vi var begge rause med hverandre, og etterhvert avtaler vi turer ut alene noen timer- men aldri lange kvelder og helger etc.

Ja, du ammer- men han kan jo gjøre alt annet.

For meg hadde dette opplevdes svært respektløst og trist egentlig. Det med å ikke dele seng en periode er greit nok, men jeg tenker han burde trått langt mer til på ettermiddagen/kveld.

Her går mannen timeslange turer på kveld for å få småen til å sove, og har tatt pause fra trening(han trente vanligvis 6 ganger i uken før barn). Han har og tilbudt seg å mate baby før jobb så jeg kan sove lengre i perioder hvor babyen våkner ekstra tidlig.

Nå som det er gått 4 mnd har vi tenkt å trene 2 gang i uken hver, hvor vi er "barnevakt" for hverandre. Foreløpig er det ikke gjennomførbart, men vi deler altså likt på hans initiativ.

Kanskje du skal fortelle mannen din om hvor mye andre fedre gjør, og spørre hva han selv synes om egen innsats?

Anonymous poster hash: 084e7...b5d

[AnonymBruker]

Han høres ut som en elendig far. Når ungen er så liten burde ikke han jobbe mer enn vanlig jobb. Ta annenhver ettermiddag. Du trenger hvile. Latterlig av han å dra ut på byen. Umodent. Annenhverhelg. .. han er pappa nå og må forholde seg til det. Enheten holde seg hjemme, eller del opp, slå dette har babyen annenhver helgedag. Bare pump og gi flaske. Han bonder også bedre med barnet.

Anonymous poster hash: 9f453...796

[AnonymBruker]

Jeg kan skjønne det at dete har ordnet med egen seng til han når han skal jobbe. Men byturer med gutta på jevnlig basis er mindre forståelig (av og til er vel greit). Som noen skriver kan det hende han får mer tilknytning til barnet når det blir litt større og han skal ha pappaperm. De første månedene er det ofte mor som er i fokus. Men han burde jo selv ta ansvaret for tilknytningen ved å holde barnet, hjelpe til med bleieskift/stell og ved å sørge for at dere har et nært forhold også.

Går det an å snakke med fyren om dette?

Anonymous poster hash: d43b0...cae