Hva er motgang for deg? hvor gammel er du og hva har du opplevd av nedturer?

[AnonymBruker]

Fått høre at livet mitt går på skinner. Har du møtt motgang?

Anonymous poster hash: d6bb6...42c

[AnonymBruker]

Ja, hva legger du i motgang? Tøffe perioder i livet? Skilsmisse, langvarig arbeidsledighet med tilhørende økonomiske problemer, langvarig sykdom/kronisk sykdom - jada, jeg har opplevd alle nevnte.

Anonymous poster hash: 9c673...4df

[AnonymBruker]

Fått høre at livet mitt går på skinner. Har du møtt motgang? Anonymous poster hash: d6bb6...42c

Ikke noe særlig. En ti-års tid med kroniske problemer, et nært familiemedlem som har vært dødssyk, relativt alvorlige psykiske problemer noen år, men ikke noe jeg kvantifiserer som "motgang". Slikt er jo hverdagsutfordringer.

Med "motgang i livet" tenker jeg på en alvorlighetsgrad a'la sultne barn som står ensomme igjen etter borgerkrig og slikt. I Norge aner vi vel knapt hvordan vi håndterer noe mer enn at bilen svikter på motorveien eller at vi må gå sultne en knapp uke fordi vi har litt lite penger.

Anonymous poster hash: f2780...20c

[AnonymBruker]

Skillsmisse, alenetid, arbeidsledighet med dårlig økonomi igjen, ulykke i nære relasjoner med fatal utgang, kronisk sykdom, alvorlig sykdom i nær familie,narkoman i familien.

Dette har ikke vært kronisk motgang,men preget meg i lange tider.

Uansett er jeg optismit, selv om jeg er blitt arbledig igjen

Anonymous poster hash: ecd0a...1af

[Gjest Funky Punk]

Har opplevd å ikke ha strøm i 2 mnd midt på vinteren fordi jeg ikkee klarte å betale strømregningen, og sosialkontoret slo seg vrange.

Det var skikkelig tøft mtp at det var mange minusgrader hele den vinteren.

Har opplevd å ikke ha penger til mat i flere uker. Hadde heldigvis et bakeri i nærheten som kastet det som ikke ble solgt.

Og jeg har møtt mye motgang i livet når det gjelder nav. Har slitt med de i 14 år nå som påstår at jeg ikke er syk, selv om leger, spesialister osv mener jeg er veldig syk.

Det er vel det jeg kan kalle motgang tror jeg. Føles iallefall slik ut

[absinthia]

Jada, jeg har møtt motgang.

Den mest slitsomme perioden var da jeg I løpet av under et halv år hadde jeg to innbrudd i bedriften min, et familiemedlem som tok livet av seg og som jeg stadig sørger over ( lenge etter) opplevde utroskap, samlivsbrudd, enda et dødsfall i familien. Jeg jobbet alt for mye og raste ned i vekt, ble utbrent, gikk konkurs der jeg mistet levebrødet og alle pengene mine, fikk økonomiske problemer samtidig som jeg forsøkte å følge opp to barn, hvorav et med ADHD som var gjennom utredning og også kjempe hans sak i forhold til skole.

Siden jeg hadde vært selvstendig næringsdrivende var det igrunn lite hjelp å få, med problemene i forhold til tap av arbeid og utbrenthet.

Dette er omtrent ti år siden og jeg går fortsatt ikke for full maskin, selv om jeg jobber normalt mye og har tatt mer utdanning i ettertid.

Endret 5. mai 2014 av absinthia

[Anglofil]

Ja, jeg vil si jeg har møtt ganske mye motgang i livet mitt, men det er vel det som har gjort meg sterkere.

Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen og vgs. Hadde det ganske tøft og har alltid slitt med kroppsbildet mitt på grunn av dette.

Ellers kan man vel si at de siste årene har vært ganske tøffe. Siden 2011 har jeg opplevd at både min bestefar, mamma og pappa har vært alvorlige syke. Jeg mistet massevis av venner på Utøya og har slitt en del med tankene rundt det. Ellers: giftet meg med enn mann jeg trodde var glad i meg, men som var voldelig og generelt ganske slem mot meg.

Jeg krysser nå fingrene for at verden endelig smiler til meg.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Ustabil oppvekst med to alkoholiserte foreldre. Mor innlagt på psykiatrisk to ganger i lengre perioder. Sterkt medisinert etter dette. Var mye alene, usikker og flau over foreldrene mine. Alltid følt meg annerledes.

Og den dag idag sliter jeg fortsatt med dette, utryggheten har formet meg. Hater å være alene, er veldig sensitiv og alt dette har gjort at jeg har møtt mye motgang i forhold til andre mennesker.

Anonymous poster hash: d2067...d31

[AnonymBruker]

Fraværende far, alkoholisert mor. Ble selv alkoholiker. Begge foreldrene døde når jeg var i tyveårene. Voldelig og manipulerende kjæreste som jeg fortsatt ikke har kommet meg unna, selv om vi heldigvis ikke er sammen lenger. Kronisk sykdom som gjorde at jeg ikke klarte å fullføre videregående. Mye gjeld.

Men tenker positivt, har sluttet å drikke etter ti år, begynt å jobbe og vurderer å prøve meg på videregående neste år.

Og om dette er motgang eller ikke kommer vel ann på øyet som ser. Er man vant til at alt går på skinner kan det at man mister jobben føles veldig tøft, mens folk som ikke vet om de overlever dagen smiler og ler og virkelig lever hvert sekund.

Anonymous poster hash: abeec...de7

[sophh]

Jeg er 20 år. Helt siden jeg begynte i barnehagen har jeg hatt sosial angst, og jeg har blitt ertet for dette fra barnehagestart til de siste årene på vgs. Jeg var alltid den som ble baksnakket, holdt utenfor, snakket stygt til, noen ganger fysisk "mobbing" også. Har alltid hatt noen venner, så jeg har klart meg - selv om de kunne være ekle mot meg de også.

Da min lillebror var fem år, fant vi ut at han er alvorlig syk. Jeg var da ganske liten og skjønte ikke så mye av dette, men da jeg ble eldre, rundt tolv år, begynte jeg å spørre og grave litt om det. Fikk da vite at sykdommen er mye mer alvorlig enn jeg trodde, og at på den tiden ble ikke mennesker med denne sykdommen eldre enn rundt 40 år. Fikk ordentlig sjokk da, og siden da har jeg ikke vært helt meg selv. Jeg ble glemt, mamma og pappa sørget jo selv og ingen så eller skjønte hvordan dette gikk inn på meg. Akkurat dette er jo selvsagt noe jeg alltid kommer til å slite med, da han alltid vil være syk og mest sannsynlig ikke kommer til å leve lenger enn meg, eller lenger mamma og pappa for den saks skyld.

Pga en genfeil mamma har så fikk broren min denne sykdommen, noe som vil si at jeg også kunne ha den samme genfeilen. Det hadde jeg, så vissheten om at jeg kanskje kan få et alvorlig sykt barn en gang i tiden, gjør vondt. Jeg kan selvfølgelig finne ut dette tidlig i et eventuelt svangerskap, men da får jeg jo valget mellom å ta abort eller beholde. Veldig vanskelig.

På grunn av angsten min, og det at jeg sliter med depresjoner pga dette, så jobber jeg ikke fulltid. Jeg jobber bare noen timer i uken. Jeg føler meg helt ubrukelig når det gjelder akkurat dette, men jeg prøver virkelig, og jeg tror kanskje jeg snart er klar til å søke ordentlig jobb. Men bare kanskje. Kjæresten min og jeg blir samboere om rundt et halvt år, og da vil jeg jo hjelpe til å betale.

Jeg har i hvert fall en fantastisk kjæreste, uten han hadde jeg ikke klart meg. Uten han hadde jeg mest sannsynlig ikke levd nå.

[AnonymBruker]

Var en periode jeg sov i parker og trappeoppganger. Er folk som spør om hvorfor sigøynerne er så feite om de er så fattige, men jeg gikk ikke ned i vekt da jeg levde på gata. Billig mat man kan spise på stedet er ikke alltid sunn.

Anonymous poster hash: 40b92...ac2

[AnonymBruker]

Så leit å høre at det er så mange som har opplevd motgang, men likevel "greit" å se at man ikke har vært noe unntak heller.

Jeg er 29 år, min motgang har vært mobbing og alkoholisme i familien i barneårene. Voldtatt og ble gravid som 14 (tok provosert abort). Deretter gift med en som har vært utsatt for blind vold flere ganger med påfølgende psykiske problemer. Ufrivillig barnløs. Både akutt og kronisk sykdom. Perioder med fattighet og arbeidsledighet.

Anonymous poster hash: dfb6d...071

[AnonymBruker]

alkoholisme, vold i forhold, skilsmisse, svindel, mange dødsfall, mye sykdom (psykiske og fysiske), ikke særlig nære familiebånd, dårlig økonomi, mye egoisme, mye flytting, dårlige partnervalg...

ja, er vel litt. 25 år.

Anonymous poster hash: 6ee32...2b7

[AnonymBruker]

mobbing gjennom barne og ungdomsskolen, mor som var alkoholiker, for noen år siden ble hun så syk at hun fikk beskjed om at hun hadde få måneder igjen å leve, hun døde ikke forresten..., far som tvang meg til å flytte hele tia pga ny dame med nye unger, mye sykdom, voldtekt, kronisk sykdom så sliter med å komme meg ut i jobb igjen, kjærlighetssorg etter 2 års samboerskap, vært innlagt på psykiatrisk etter voldtekten. ja..også noen andre ting som er litt mindre ille en dette. 24 år er jeg å vil se på dette som en del motgang ja..

Anonymous poster hash: e3600...f86

[AnonymBruker]

Fått høre at livet mitt går på skinner. Har du møtt motgang?

Anonymous poster hash: d6bb6...42c

Ingenting som har knekt meg, men jeg har Vært temmelig fortvilet innimellom.

Ble mobbet og fikk juling, barneskolen og ungdomsskolen. Samtidig som dette holdt på ble jeg seksuelt misbrukt jevnlig av en venn av familien. Ungdomsskolen var preget av sinne, rus, hærverk og tyveri. Videregående var mobbingen roet seg noe, men mest fordi de var redd for meg, så jeg ble fryst ut og baksnakket til det groteske. Jeg har opplevd alvorlig sykdom med en trist slutt i nærmeste familie. Min første samboer hadde sex med en fremmed eldre dame i vår seng når jeg var hjemme. Neste samboer var kronisk utro, voldelig og klarte nesten å drepe meg. Min tredje samboer drepte kjæledyret mitt. (Det høres ut som om jeg velger menn med problemer, men alle disse har vært A4 mennesker i ett par år før de viste disse sidene) Jeg har også blitt voldtatt. Jeg har blitt slått ned på jobb. Jeg har jobbet meg ut av sosial angst og panikkangst. Jeg gikk nesten konkurs av å flytte fra han som prøvde å drepe meg og hadde i 3 år 170% jobb for å ha nok penger til gjeld og mat. Ironisk nok fikk jeg sparken i den første jobben jeg hadde etter jeg hadde Jobbet meg ut av gjelshelvete fra den dritt gubben så jeg holdt på å havne på samme plassen igjen, men det gikk med ett nødskrik bare for å nevne noe.

Av nyere dato altså 2014 fikk jeg beskjed om jeg ikke kan få barn pga utro eks, jeg opperere og at mannen jeg skal gifte meg med om en mnd var utro mot meg ett par dager etter vi fikk beskjeden om fertiliteten.

Føler meg som Donald Duck, forfulgt av uflaks innimellom. Men jeg jobbet meg over angsten, jeg ble IKKE narkoman,jeg var aldri selvskader eller selvmord kandidat. Jeg fikk meg utdannelse og jeg har alltid landet på begge bena så det går seg vel til:)

Jeg kunne hatt ett Værre liv enn mitt. Jeg er foresten 33.

Anonymous poster hash: 89184...7d4

[AnonymBruker]

Ble mobbet oppgjennom skolen, ble kastet ut av en svært manipulerende far i ung alder, har ikke hatt noe sted å bo, har hatt (og har) mye angst, ble voldtatt av bestekompisen min, prøvd å ta livet av meg og vært innlagt på psykiatrisk to ganger.

Men faktisk så har jeg de siste månedene begynt å føle at jeg har mer kontroll på meg selv og følelsene mine, og at det kan hende ting ordner seg. Det er godt, håper det varer.

Anonymous poster hash: 91594...3fd

[AnonymBruker]

Vokst opp med en fraværende far, bipolar mor som har fysisk og psykisk mishandlet meg under hele oppveksten til jeg ble 12 år, miljøskadet av min mor og min stefar som hadde et farlig forhold til hverandre med vold, løgner (hvor vi måtte lyve for den ene til den andre), utroskap, bråk, krangling og alkoholproblemer. Mobbing på vgs, ble voldtatt som 18 åring som var det siste som skulle til for at jeg knakk helt sammen psykisk med en alvorlig depresjon samt sosial angst. Brukte noen år på å bli frisk, men jeg jobbet ekstremt hardt med et stort hjelpenett for å komme på bedringens vei. Var også ekstremt ensom uten en eneste venn i flere år. Når mitt første barn ble født kunne han ikke puste på egenhånd og var døden nær. Han måtte ligge i respirator i en måned, og to måneder totalt på sykehuset.

Men til tross for mye motgang har det gjort meg til den jeg er i dag, så det er vel en grunn til alt som skjer.

Anonymous poster hash: 65f71...e2e

[Fiolinisten]

Har opplevd en del motgang i livet... For å nevne noe; Har slitt psykisk siden jeg begynte på barneskolen, i slik alvorlig grad at jeg var en fare for meg selv og andre. Kunne ikke gjøre stort løpet av ungdomsskolen, og ble stengt inne i et rom siden de ikke visste hvordan en skulle ta hånd om slike. Derfor fikk ikke jeg noe standpunkt for videre skolegang. Har aldri greid å fullføre vgs, selv om jeg har prøvd alle 3 årene jeg har rett på. Vært under utredning en del ganger, men ingenting av det har hjulpet noe særlig. I dag har jeg heldigvis en hund, og han hjelper meg i det daglige, selv om det fortsatt er tøft å møte verden.
Når jeg ble 18 så møtte jeg en mann som betydde alt for meg. Vi var i lag i 2 år, derav et år vi bodde i lag. Etter det så ble det slutt og jeg sliter fortsatt med det bruddet hver eneste dag, selv om det er noen år siden nå.
Et år etter bruddet prøvde jeg meg igjen på dating, noe som ente katastrofalt. Var dum nok til å gå med på å møte noen i et annet land, der jeg ikke hadde mulighet til å komme meg bort derifra. Ble voldtatt flere ganger av samme mann og han brøt meg psykologisk ned til bristepunktet. Jobber meg fortsatt opp etter dette, men det er vanskelig. Kan ikke engang se på en mann som har like kjennetegn, da det bare gjør meg fysisk syk og uvel.

Har hatt perioder hvor jeg økonomisk sett ikke har hatt mat på bordet, og perioder hvor det ikke har vært mulighet til å få seg arbeide, men det går seg til.

Oppi alt dette så har det så klart vært en del dødsfall av nær familie, men det er bare hverdagsting i forhold.

[Avalon]

Jeg blir 28 år i sommer, og jeg har vært igjennom:

- Kronisk sykdom som ikke synes, fordommer, folk som mener jeg umulig kan være så syk når jeg ser så frisk ut og er ung. Den kampen foregår enda.

- Mobbet gjennom barneskolen, u.skolen og videregående. Ble så ille på videregående at jeg måtte slutte.

- Dyp depresjon i flere år, samt kroniske søvnproblemer jeg sliter med enda.

- Mobbet ut av jobben min.

- Arbeidsløs og derav økonomiske problemer.

- Dødsfall.

- Miste venner.

- Utroskap.

- Familiefeider.

- Aggressiv og til tider voldelig far under oppveksten.

- Seksuelt misbruk.

Endret 5. mai 2014 av Avalon

[tussi84]

Motgang har jeg opplevd en del av. Ble tidvis ertet gjennom hele skolealder av klassekamerater. Jeg ble frøyst ut på en måte og ble aldri en del av det sosiale. Dette har gjort meg en del usikker i voksen alder.

Har fått diagnosert ustabil personlighetsforrstyrrelse som gjør at jeg sliter veldig i arbeids situasjoner og en del sosiale settinger. Blir egentlig aldri inkludert særlig nå i voksen alder eller. Uten jobb har ført meg seg en del inkasso gjeld opp gjennom årene som jeg kun får betalt noe på når jeg har jobb. Noe jeg fungerer sånn der i pga diagnosen jeg har. Er i gang med skikkelig utredning men tar tid.

ble kastet ut av leid leilighet da jeg ikke fant meg nytt sted å bo innen oppsigelsestiden rant ut. Måtte ta meg og dyra mine og flytte hjem igjen etter flere år ute.

Konstante negativ familie som rakker ned på deg og får deg til å føle deg udugelig.

fikk konstatert pcos i 2007 og har derfor store problemer med å få egne barn. Ble all like vel gravid i 2008 men sa tre mnd senere. Har ikke vært gravid siden.

utroskap og masse løgner med min daværende kjæreste nå eks.

dødsfall av kjæledyr, fetter, mormor, morfar og mormor og grand tante opp gjennom årene. Mormor og katta mi var verst.

Nå er ikke alt dette konstante kriser som følger meg den idag men det med pcos og personlighets forstyrrelsen gjør det i daglig livet ofte. Men det gjør meg bare sterkere.