På tide å gå hvert til sitt..?

[AnonymBruker]

Jeg og ektemannen min er ufrivillig barnløs, og har nå lagt bak oss 5 år med prøving, enda jeg bare er 27 år. Jeg sluttet med p-pillen i 2009, og hadde min første prøveperiode i 2010, og derfra har det stort sett bare vært kjepper i hjulene føler jeg.

Det siste året har vi hatt prøvestopp på grunn av sykdom, og forstadie på livmorhalskreft (som jeg forhåpentligvis nå snart er ferdig med), men dette ilag med barnløsheten har gjort at vi stort sett bare har tært oss lenger vekk fra hverandre. Han "beskylder" meg, og jeg "beskylder" han, og parhverdagen vår føles nå ubegripelig tung ut når det kun er oss igjen i vennekretsen rundt oss som ikke har barn.

Periodevis har vi hatt det bedre, og håpet har vært høyt for å få barn, men nå føler jeg at vi ikke kommer lengere sammen. Han har vært plaget av psykiske lidelser og dette har fortonet seg verre med tiden, mens jeg etterhvert har hatt lengere og lengere perioder der jeg plages med depresjoner, og vi krangler oftere og oftere. Vi har ingen barn fra før av, så tanken min har havnet litt på at det kanskje er lurt å trekke seg unna før det kommer ett barn inni bildet, for i dag tviler jeg sterkt på at ett eventuelt barn kan løse opp alle flokene som har dratt på seg siste årene. Problemet mitt er at jeg føler meg inhabil iforhold til mine egne tanker, noen dager er ting helt fint, mens andre dager er det slikt som i dag. Er det normalt å ha slike perioder når man har slike ting å slite med?

Det som også gjør ting vanskeligere, er at jeg ikke vet hvordan jeg eventuelt skulle klart meg på egenhånd heller. Vi har to hunder ilag som følger meg, men jeg har ingen inntekt, da depresjons-og sykdomsplagene mine har gjort det vanskelig å få og beholde en jobb, jeg bor langt unna familie, men jeg kan fortsatt ikke tenke meg å flytte tilbake til familien, ikke for en kort periode engang..

Anonymous poster hash: ae9cf...944

Anonymous poster hash: ae9cf...944

[Vill]

Kva med å gå i parterapi, snakke med ein profesjonell både kvar for dere, og saman?

Trist å høre at dere har hatt det så vanskelig. Har dere sjekka hos lege at begge kan få barn? At alt er i orden? Vurdert Adopsjon, fosterbarn?

Først trur eg uansett at det er lurt av dere å finne tilbake til dere sjølv og være kjærester igjen Begynn å gå på kino saman, skriv fine lappar til kvarandre osv. Flørt og slapp av.

Du har ingen inntekt sier du? Får du ikkje sjukepengar heller? Nav? Får du behandling for plagene dine? Depresjonane, altså?

Endret 5. mai 2014 av Vill

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Han har brukt mye tid tidligere år hos terapeuter osv, og er sikker på at det ikke kommer til å hjelpe, så jeg har ikke lyktes med å få han med på det. Han er litt eldre enn meg, og kanskje litt mer "old school" på det

Vi har gått gjennom fertilitetsutredning å de har ikke funnet noen årsak, men vi får ikke forsøke å få barn igjen før jeg er friskmeldt etter neste operasjon.

Verken adopsjon eller fosterbarn har vært aktuelt for hans del, da han vil ha egne barn

Det var en god ide og forsøke å gjøre litt mer kjæresteting, det kan jeg prøve Det jeg glemte å skrive i første innlegget, var at vi periodevis heller ikke kan ha sex heller på grunn av operasjonene, og det har også vært en ekstra påkjenning på hans humør, så å flørte er som å be om en krangel..

Jeg går på dagpenger i dag, men kan få sykepenger - selv om det er akkurat like mye (lite) jeg får da, så har ikke sett vitsen med det.. Så jeg er innom NAV ja, og prøver å finne jobber som helsen min tillater at jeg jobber med. Jeg er under utredning for de andre plagene mine, mens depresjonene har jeg ikke tatt opp med noen egentlig.

Anonymous poster hash: ae9cf...944

[Vill]

Kor i Noreg bur dere? Eg har gått på eit fantastisk bra kurs her i Bergen som har gjort meg til eit nytt menneske. Har vore utmatta i fleire år no (og er bare 21), men etter det kurset har eg fått ein indre ro, er langt gladere, har bedre sjølvbilde, takler ting bedre..

Eg har sjølv vore veldig deprimert, og når ein står midt oppi det, føles det som det aldri kjem til å gå over. Eg var så langt nede at eg begynte å grine framfor andre. Hadde ikkje kontroll. Følte meg så ensom midt bant mine beste venner. Tok altfor lang tid før eg klarte å be om hjelp. Har heldigvis ei veninne som sa at eg måtte si ordet "deprimert" til fastlegen min, for då måtte han ta grep. Han tok ingen av hintene eg gav han i eitt års tid, men då det ordet vart sagt, skjedde plutselig ting

Kanskje har han gått til feil psykolog? Det er ikkje alltid kjemien stemmer, eller framgangsmåten passer personen. Eg fekk både antidepressiva og time hos psykolog. Men etter å ha snakka time etter time om fortida mi, følte eg ikkje at det hjalp veldig. Eg ville heller vite kva eg skulle gjere vidare. Kva konkrete teknikkar og verktøy kan eg bruke i kvardagen? Korleis får eg det bedre? Så eg slutta hos ho, og har heller tatt kurs i stressmestring og andre kurs for å lære om utmattelsen og korleis håndtere det. Kanskje det er noko slikt han treng? Verktøy i staden for prat?