Uenigheter om barneoppdragelse gjør at jeg mister følelser for mannen.

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 31 år, gift og mor til to barn på 8 og 4 år. Mannen min og jeg har vært sammen i 12 år. Problemene våres dreier seg om ulikt syn når det gjelder barneoppdragelse. I jobbsammenheng er mannen veldig klar og bestemt, en som får ting gjort og som ordner og fikser det meste. Hjemme har han ingen av de egenskapene, han blir totalt overkjørt av barna, og later til p tro at hans hovedoppgave i livet er å være deres bestevenn og lekekamerater. Han overlater alt ansvaret til meg når det kommer til oppdragelsen, da jeg er "fagperson" (hans ord) på området. Jeg har en master i barnevernfagelig retning, men er først og fremst mor med feil og mangler jeg og..

Når jeg er alene med barna, hjemme eller borte oppfører de seg veldig fint, stort sett. Det er viktig for meg at de blir sett og hørt, men at jeg som voksenperson og mor er tydelig og trygg, og setter grenser. Barna forholder seg veldig bra til det, og det ser manne og. Straks mannen kommer hjem på ettermiddagen, starter kaoset. Det er herjing og lenking og lydnivå som ikke ligner noe. Fint å leke sammen med barna, men det får være grenser! Er veldig vanskelig å dra ut på ting som en familie, for mannen saboterer alle forsøk på en normal dag. Er vi ute og spiser, blir jeg alltid sittende igjen alene, mens manne løper rundt med barna og lyster deres minste behov. Går vi en tur er det likedan, føler ofte jeg har tre barn..

Det er så mye kaving og styr og masse prat og kontrameldinger, og han "irretesetter" barna med latter, noe som selvfølgelig gjør at barna ikke tar han alvorlig og fortsetter anda mer. Tilslutt må jeg være den som bryter inn, og må alltid være den som ordner opp.

Ved leggetid har mannen all tid i verden, leser mange bøker og styrer og leker med barna, som da selvfølgelig ikke vil legge seg, og mannen fortsetter med mer lesing. Han skaper så mange unødige uvaner, og barna har faren sin rundt lillefingeren.

Trodde jeg kunne klare å leve med det her, men etter utallige samtaler om temaet og parterapi, er det ingen bedring å se. Jeg er så lei av å alltid være den strenge, alltid være den som må sette ned foten. Har så lyst til å også kunne være en morsom mamma som innimellom leker og tuller litt for mye med barna, men mannens oppførsel gjør det umulig. Har så lyst til å kunne samarbeide om barneoppdragelsen, vite at han støtter meg i avgjørelser (jeg vil også støtte han!), men han er så lite konsekvent som det går an. I tillegg klager han MYE over at han er sliten- selvfølgelig blir han det, jeg blir sliten bare av å se på han.

Følelsene mine begynner å forsvinne, det her var ikke mannen jeg forelsket meg i!

Beklager hvis dette er postet på feil forum, mitt aller første innlegg.

Anonymous poster hash: 1fe53...de4

[AnonymBruker]

Han høres ut som en pappa jeg ville unne alle barn! Foreldre trenger ikke ha samme rolle i familien. Han kunne dog lære seg at noen få felles grenser har dere. Ingen nekter da deg å leke og være med barna også??

Anonymous poster hash: 6e7b4...c1f

[Puny]

Huff dette hørtes fælt ut. Skal han alltid den morsomme "klovnen"så må jo du må være " Hitler"da? det kunne sikkert vært bra for deg å kunne være den avslappende morsomm en gang i blant og stole på at han kunne ta ansvar han også... Skjønner det du sier om tre barn, og ingen gidder å ha sex med en de ser på som et stort barn vell....

[Gjest Heartbeat]

Han høres ut som en pappa jeg ville unne alle barn! Foreldre trenger ikke ha samme rolle i familien. Han kunne dog lære seg at noen få felles grenser har dere. Ingen nekter da deg å leke og være med barna også??

Anonymous poster hash: 6e7b4...c1f

Her er det tydelig at du ikke har nok innsikt i situasjonen. Barna trenger grenser og voksne som kan være foreldre og ikke bare venner med dem.

Skjønner godt situasjonen din TS.

Du må sette hardt mot hardt. Det er ok ¨leke og herje, men ikke HELE tiden. Unger trenger å ha rutiner og grenser i hverdagen, ellers blir det bare kaos!

[Idapida567]

Jeg og min samboer har ingen barn, heller ikke planer om og få oss barn før om 3-4 år... Vi er allerede enige om hvordan barneoppdragelsen hos oss skal være.

Det blir nok annerledes når den kommer, MEN, vi er hvertfall enige om hvordan ting skal være.

Sett deg ned og prat med han om hvordan du vil at ting skal være.

[AnonymBruker]

Jeg og min samboer har ingen barn, heller ikke planer om og få oss barn før om 3-4 år... Vi er allerede enige om hvordan barneoppdragelsen hos oss skal være.

Det blir nok annerledes når den kommer, MEN, vi er hvertfall enige om hvordan ting skal være.

Sett deg ned og prat med han om hvordan du vil at ting skal være.

Eh... Leste du hovedinnlegget? Hun har jo hatt"utallige samtaler om tema og parterapi"

Anonymous poster hash: a0eea...9a2

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 31 år, gift og mor til to barn på 8 og 4 år. Mannen min og jeg har vært sammen i 12 år. Problemene våres dreier seg om ulikt syn når det gjelder barneoppdragelse. I jobbsammenheng er mannen veldig klar og bestemt, en som får ting gjort og som ordner og fikser det meste. Hjemme har han ingen av de egenskapene, han blir totalt overkjørt av barna, og later til p tro at hans hovedoppgave i livet er å være deres bestevenn og lekekamerater. Han overlater alt ansvaret til meg når det kommer til oppdragelsen, da jeg er "fagperson" (hans ord) på området. Jeg har en master i barnevernfagelig retning, men er først og fremst mor med feil og mangler jeg og..

Når jeg er alene med barna, hjemme eller borte oppfører de seg veldig fint, stort sett. Det er viktig for meg at de blir sett og hørt, men at jeg som voksenperson og mor er tydelig og trygg, og setter grenser. Barna forholder seg veldig bra til det, og det ser manne og. Straks mannen kommer hjem på ettermiddagen, starter kaoset. Det er herjing og lenking og lydnivå som ikke ligner noe. Fint å leke sammen med barna, men det får være grenser! Er veldig vanskelig å dra ut på ting som en familie, for mannen saboterer alle forsøk på en normal dag. Er vi ute og spiser, blir jeg alltid sittende igjen alene, mens manne løper rundt med barna og lyster deres minste behov. Går vi en tur er det likedan, føler ofte jeg har tre barn..

Det er så mye kaving og styr og masse prat og kontrameldinger, og han "irretesetter" barna med latter, noe som selvfølgelig gjør at barna ikke tar han alvorlig og fortsetter anda mer. Tilslutt må jeg være den som bryter inn, og må alltid være den som ordner opp.

Ved leggetid har mannen all tid i verden, leser mange bøker og styrer og leker med barna, som da selvfølgelig ikke vil legge seg, og mannen fortsetter med mer lesing. Han skaper så mange unødige uvaner, og barna har faren sin rundt lillefingeren.

Trodde jeg kunne klare å leve med det her, men etter utallige samtaler om temaet og parterapi, er det ingen bedring å se. Jeg er så lei av å alltid være den strenge, alltid være den som må sette ned foten. Har så lyst til å også kunne være en morsom mamma som innimellom leker og tuller litt for mye med barna, men mannens oppførsel gjør det umulig. Har så lyst til å kunne samarbeide om barneoppdragelsen, vite at han støtter meg i avgjørelser (jeg vil også støtte han!), men han er så lite konsekvent som det går an. I tillegg klager han MYE over at han er sliten- selvfølgelig blir han det, jeg blir sliten bare av å se på han.

Følelsene mine begynner å forsvinne, det her var ikke mannen jeg forelsket meg i!

Beklager hvis dette er postet på feil forum, mitt aller første innlegg.

Anonymous poster hash: 1fe53...de4

Jeg skjønner frustrasjonen din. Men et positive er jo at han er en far som virkelig er glad i barna sine og bruker tid på dem. Det finnes veldig mange av den motsatte sorten. Hva ble sagt og gjort under parterapien? Finnes det andre muligeheter? Mer type familieterapi der barna kan blir med, for eksempel? Dere bør iallfall fortsette med parterapi.

Anonymous poster hash: 0703f...3dd

[Idapida567]

Eh... Leste du hovedinnlegget? Hun har jo hatt"utallige samtaler om tema og parterapi"

Anonymous poster hash: a0eea...9a2

Noe er og "prate", en annen ting er og sette seg ned og gi beskjed så han virkelig forstår det.

Type "Nå setter du deg ned og hører etter, hvis ikke blir dette slutten for vårt forhold"..

[Puny]

Noe er og "prate", en annen ting er og sette seg ned og gi beskjed så han virkelig forstår det.

Type "Nå setter du deg ned og hører etter, hvis ikke blir dette slutten for vårt forhold"..

Men det gjør man da før man tar steget ut å går i parterapi, og om man virkelig ikke har gjort det så gjør man jo det i parterapi. Tviler på at de satt det og sente kryptiske meldinger til hverandre. Sånn jeg leste HI så hadde de da vitterlig snakket og diskutert godt og grundige rundt tema. Jeg tror ikke mangelen på kommunikasjon rundt tema er problemet. Man er som man er og har de holdningene til barn og barneoppdragelse man har, det blir for enkelt å si at , "da må dere bare snakke litt sammen så ordner det seg..." Endret 5. mai 2014 av Zereta

[Idapida567]

Men det gjør man da før man tar steget ut å går i parterapi, og om man virkelig ikke har gjort det så gjør man jo det i parterapi. Tviler på at de satt det og sente kryptiske meldinger til hverandre. Sånn jeg leste HI så hadde de da vitterlig snakket og diskutert godt og grundige rundt tema. Jeg tror ikke mangelen på kommunikasjon rundt tema er problemet. Man er som man er og har de holdningene til barn og barneoppdragelse man har, det blir for enkelt å si at , "da må dere bare snakke litt sammen så ordner det seg..."

Hva gjør man i parterapi da? Jeg trodde de skulle prate sammen der, men ikke vet jeg

Funker det ikke, så må man enten finne seg i det, eller så funker det rett og slett ikke!

Men som sagt her inne, så syns jeg det er bra han bryr seg om barna, og viser interesse for de.

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Temaet har vært luftet flere ganger og grunnen til at vi søkte hjelp i form av terapi. Terapeuten vår var veldig tydelig på at forskjeller skal aksepteres, men at man måtte stå sammen i barneoppdragelsen, ikke overkjøre den andre, ikke si ja hvis den andre har sagt nei Osv. Man kan godt være uenig i det den andre gjør, men det kan man diskutere når barna ikke er tilstedet, og heller støtte hverandre og ha noen klare grenser.

Har innført noen veldig enkle regler, for eksempel leggetid og at vi spiser middag sammen ved bordet uten tv. Mannen blir motvillig med på forlagene, men det sklir alltid ut, og hans svar er alltid "er det så farlig da" og "men de synes det er så gøy og da er det vanskelig å si nei". Når jeg er alene med barna blir det aldri noen kamper ut av slike ting, de hører etter og vet at jeg mener det når jeg sier noe.

Føler mannen skyver meg ut ved å være som han er, det er liksom ikke plass til meg, for han overtar alt og barna vil selvfølgelig heller leke med han en alt annet. Det er jeg som står for matlaging, vasking, ryddig og ellers det meste praktiske. Manne gjør også noe husarbeid, men aldri sammen med barna, han lar alt stå til de er i seng, og da er han alltid sliten etter dagen. Jeg har sagt til han at jeg trekker meg unna når vi ikke kan enes om noen grenser, men at han derfor for ta det meste av ettermiddagsaktivitetene.

Han sier selv at han har store vanskeligheter med å si nei, og at han ikke vil at de skal bli lei seg for noe.

Tro meg, før vi fikk barn hadde vi snakket om temaet flere ganger, og denne totale forandringen i personlighet hadde jeg ikke sett komme! Han blir rett og slett for feminin, skikkelig barnslig og ganske tøffel sånn han holder på. Hvis et av barna slår seg, blir han helt fra seg, hauser det opp og blåser på skaden, uffer og akker seg noe voldsomt, selv om barnet har kommet seg, er mannen helt ødelagt.

Er vi bedt bort til noen på for eksempel grilling i hagen, ser jeg ikke snurten av han, han løper rundt med barna og er liksom en av de. Sitter ikke ned å prater med noen, og klager senere til meg for at han aldri får slappet av eller spist i fred. Har avtalt at jeg kan være den som hjelper barna hvis de trenger noe i denne type setting, men når barna roper på han, spretter han likevel opp. Det er sånn at andre reagerer..

Nå er det sånn at alt han gjør irriterer meg skikkelig, og finner han svært lite tiltrekkende når han holder på sånn.

Anonymous poster hash: 1fe53...de4

[Gjest Gjest]

Han høres ut som en pappa jeg ville unne alle barn! Foreldre trenger ikke ha samme rolle i familien. Han kunne dog lære seg at noen få felles grenser har dere. Ingen nekter da deg å leke og være med barna også??

Anonymous poster hash: 6e7b4...c1f

Vel, det er jo greit at den som er forelder agerer som forelder og ikke som leikeonkel.