Når vet man at kjærligheten tok slutt? Utrolig vanskelig

[AnonymBruker]

Hei!!

Jeg hadde virkelig aldri trodd at jeg skulle melde meg inn på et sånt sted som dette, men nå er jeg rådvill og trenger å høre andres erfaringer..

Jeg har vært sammen med kjæresten min nå i 2 år. Vi har bodd sammen i litt over 1 år. Han er en herlig gutt uten noooe somhelst vondt i seg. Vi har en aldersforskjell på ca. 8 år. Jeg er 21 (snart 22) og han har akkuratt fyllt 30.

Vårt problem er at vi er så vannvittig forskjellig.

Jeg har opplevd utrolig mye gjennom livet. Har selv vært alvorlig syk i 8 år, hatt en far, som også er min bestevenn, som har hatt kreft 3 ganger og hjerteinnfarkt, skillsmisser, familietrøbbel, nye steforeldre som ikke funker, venninner som dør og bla bla bla.. Alt dette har gjort meg utrolig voksen og reflekter..

Jeg er vannvittig opptatt og nysgjerig på mennesker og livet.. Men kjæresten min (missforstå meg rett) har bare seilt gjennom livet uten noe særlig motbakke.. Det er jo både godt og vondt. Men han har har derfor ikke samme "behov" og erfaringer som meg..

Det siste halve året/året har vi "kranglet" så vannvittig mye over små hverdagslige ting.. Vi leser hverandres kroppsspråk og talemåte HEELT forskjellig, og jeg har vært på nippet til å gi opp mange ganger.. men hver gang snakker vi oss gjennom det og kommer oss tilbake..Vi er jo så jævlig glad i hverandre.. Før det går et par dager og vi er på´n igjen..

Det er vannvittig vanskelig å innse at han jeg trodde jeg skulle dele livet med kanskje ikke er den rette allikevell.. Eller er han det? Eller ikke?... eller...

Jeg er jo så vannvittig glad i han, men et sted langt inne vet jeg at vi ikke kommer til å få det til.. eller jeg tror det.. men kanskje...

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg flytte ut av leiligheten hans (som også føles utrolig trist siden jeg føler meg så innmari hjemme der)

Eller skal jeg bli?

Anonymous poster hash: d7ca1...595

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig å gå i gjennom vanskelige perioder, men et halv år er veldig lenge.

Høres mest av alt ut som om dere har vokst fra hverandre, sluttet å respektere hverandre og da er det vanskelig å finne tilbake.

Kan dere ikke prøve terapi?

Vondt å gå fra en du er så glad i uten å prøve det meste for å få det bra igjen!

Lykke til

Anonymous poster hash: 501e6...eea

[Havbris]

Hei!!

Jeg hadde virkelig aldri trodd at jeg skulle melde meg inn på et sånt sted som dette, men nå er jeg rådvill og trenger å høre andres erfaringer..

Jeg har vært sammen med kjæresten min nå i 2 år. Vi har bodd sammen i litt over 1 år. Han er en herlig gutt uten noooe somhelst vondt i seg. Vi har en aldersforskjell på ca. 8 år. Jeg er 21 (snart 22) og han har akkuratt fyllt 30.

Vårt problem er at vi er så vannvittig forskjellig.

Jeg har opplevd utrolig mye gjennom livet. Har selv vært alvorlig syk i 8 år, hatt en far, som også er min bestevenn, som har hatt kreft 3 ganger og hjerteinnfarkt, skillsmisser, familietrøbbel, nye steforeldre som ikke funker, venninner som dør og bla bla bla.. Alt dette har gjort meg utrolig voksen og reflekter..

Jeg er vannvittig opptatt og nysgjerig på mennesker og livet.. Men kjæresten min (missforstå meg rett) har bare seilt gjennom livet uten noe særlig motbakke.. Det er jo både godt og vondt. Men han har har derfor ikke samme "behov" og erfaringer som meg..

Det siste halve året/året har vi "kranglet" så vannvittig mye over små hverdagslige ting.. Vi leser hverandres kroppsspråk og talemåte HEELT forskjellig, og jeg har vært på nippet til å gi opp mange ganger.. men hver gang snakker vi oss gjennom det og kommer oss tilbake..Vi er jo så jævlig glad i hverandre.. Før det går et par dager og vi er på´n igjen..

Det er vannvittig vanskelig å innse at han jeg trodde jeg skulle dele livet med kanskje ikke er den rette allikevell.. Eller er han det? Eller ikke?... eller...

Jeg er jo så vannvittig glad i han, men et sted langt inne vet jeg at vi ikke kommer til å få det til.. eller jeg tror det.. men kanskje...

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg flytte ut av leiligheten hans (som også føles utrolig trist siden jeg føler meg så innmari hjemme der)

Eller skal jeg bli?

Anonymous poster hash: d7ca1...595

Ut fra det jeg leser så handler dette mest om problemer når det gjelder kommunikasjon. Dere snakker sikkert forbi hverandre og miforståelsene står i kø. Meld dere på et samlivkurs, dere dere vil lære mye om kommunikasjon.

[AnonymBruker]

Jeg tror du overvurderer litt din egen "modenhet". Det er klart at man tvinges til å tenke over livets realiteter når ting er vanskelige, sykdom i familie osv. Men det betyr ikke at du er mere utrustet forholdsmessig, mer erfaren eller at du takler ting bedre.

Det å anerkjenne at menn og kvinner er forskjellige, å lese hverandres kroppsspråk og kommunisere bra er noe som stort sett kommer med erfaring, og du er enda bare 22. Noen har god intuisjon samt kunnskaper hjemmefra og har alltid lest mennesker ganske godt, men stort sett må man venne seg til slike ting etterhvert.

Vanskelig for oss å si om dere bare må jobbe med saken eller om dere ikke er kompatible. Etter to år sammen burde dere kjenner hverandre godt nok og kjenne hverandres reaksjoner og meninger.

Du er ung så sannsynligvis er ikke dette mannen du vil ende opp med. Om du vil kjempe for det eller se etter en som passer deg bedre er opp til deg. Jeg ville ikke bodd sammen med en jeg er såpass usikker på. Du erfarer dette selv - det er vanskeligere å slå opp når det rent fysiske knytter dere sammen, og det er såpass mange som erfarer dette ettersom de aller fleste tar altfor lett på samboerskap.

Anonymous poster hash: b5910...766