Så fryktelig redd å miste meg selv

[AnonymBruker]

Skriver dette for å få ut litt frustrasjon, frykt, og kanskje for å få noen tilbakemeldinger som hjelper meg å reflektere - for jeg holder på å gå på veggen.

Jeg er en noen-og-førti-åring med store barn. Gift i snart 20 år, har alt på stell - hus, bil, økonomi, jobb. Men føler tidvis at jeg holder på å miste meg selv.

Hverdagen, samvær med min familie, alt jeg "ma" og "skal" sluker meg med hud og hår, og legger beslag på hele meg. Det er lite rom for alenetid. Ektemannen har lite kontakt med kompisser, og gjør aldri noe alene. Barna trives med å være med oss voksne, og ønsker ofte å få oss med på aktivitetene. Ett av barna har dessuten spesielle behov og krever mye.

Jeg føler at jeg mister kontroll - har kanskje allerede mistet det, eller gitt det fra meg. Har ikke klart å sette grenser for egentid, krav om ikke alltid å bevege seg i flokk.

Jeg skjønner at for mange høres dette ut som et luksusproblem. Hvem ønsker ikke en mann som synes det beste han vet er å være med familien. Store, greie barn som synes det er kjekk å være med foreldrene. Men jeg drukner snart.

Vi har hatt våre utfordringer med alvorlig sykdom i familien, alkoholmisbruk, jobb, andre som kom inn i bildet... Men vi jobbet gjennom det, og i disse periodene var det fokus på å holde familien samlet. Flere ganger har jeg stått på vippen på å pakke sekken for en liten time-out, men gjorde det ikke. Og nå, når det går bra med oss, har jeg ingen grunn lenger.

Mange forvirrende følelser herjer med kroppen og tankene.

Noen andre som har gode råd eller tanker rund dette?

Anonymous poster hash: 6824d...d83

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at mannen din vil forstå deg hvis du tar dette opp med han. Si du snart nøter veggen. Foreslå at du tar en ferie og si at det vil være det beste han kan gi deg nå. Forklar alvoret og be han ta seg av det på hjemmebane. Skaff deg vaskehjelp og deliger bort det du kan få hjelp til. Ta ferien og kom sterkere tilbake.

Skriver dette for å få ut litt frustrasjon, frykt, og kanskje for å få noen tilbakemeldinger som hjelper meg å reflektere - for jeg holder på å gå på veggen.

Jeg er en noen-og-førti-åring med store barn. Gift i snart 20 år, har alt på stell - hus, bil, økonomi, jobb. Men føler tidvis at jeg holder på å miste meg selv.

Hverdagen, samvær med min familie, alt jeg "ma" og "skal" sluker meg med hud og hår, og legger beslag på hele meg. Det er lite rom for alenetid. Ektemannen har lite kontakt med kompisser, og gjør aldri noe alene. Barna trives med å være med oss voksne, og ønsker ofte å få oss med på aktivitetene. Ett av barna har dessuten spesielle behov og krever mye.

Jeg føler at jeg mister kontroll - har kanskje allerede mistet det, eller gitt det fra meg. Har ikke klart å sette grenser for egentid, krav om ikke alltid å bevege seg i flokk.

Jeg skjønner at for mange høres dette ut som et luksusproblem. Hvem ønsker ikke en mann som synes det beste han vet er å være med familien. Store, greie barn som synes det er kjekk å være med foreldrene. Men jeg drukner snart.

Vi har hatt våre utfordringer med alvorlig sykdom i familien, alkoholmisbruk, jobb, andre som kom inn i bildet... Men vi jobbet gjennom det, og i disse periodene var det fokus på å holde familien samlet. Flere ganger har jeg stått på vippen på å pakke sekken for en liten time-out, men gjorde det ikke. Og nå, når det går bra med oss, har jeg ingen grunn lenger.

Mange forvirrende følelser herjer med kroppen og tankene.

Noen andre som har gode råd eller tanker rund dette?

Anonymous poster hash: 6824d...d83

[AnonymBruker]

Alle har godt av litt alene tid. Snakk med mannen din om det. Avtal at du, og han, hvis han vil, har en fast dag til alenetid. En gang i måneden, en kveld en gang i uka, en helg i måneden..

Anonymous poster hash: e1981...ff2

[LunaLove]

Tror neppe du er alene om å føle at du mister litt av deg selv. Jeg tror det er viktig at det finnes rom i ethvert forhold for at man også skal kunne utfolde seg selv, og ikke bare parforholdet. Hvis du er lykkelig i deg selv vil det påvirke alt rundt deg.

Jeg tror mannen din vil forstå hva du tenker og at du f.eks vil ha en venninnekveld eller en hobbykveld for deg selv en gang i uka.

Jeg tror dere får det bedre sammen alle i hop, både mann og barn

[Gjest Coolaid]

Det er vel vanlig å føle seg slik i perioder. Noen nevner at du kan ta en time out på ferie eller noe. Jeg foreslår "litt hver dag".... sett av tid til deg selv litt hver dag eller noen faste ganger i uken. Ta opp kontakten med venninner, start med trening eller noe annet som gir deg energi og glede. Man må øve seg på å å lage gode stunder og opplevelser for seg selv. Opplever du livet som vanskelig kan det være godt for deg å snakke med en utenforstående, som for eksempel en psykolog.

Husk at lykke er noe du må skape selv.

[AnonymBruker]

Ja... Det er rett at jeg føler jeg er på vei mot å møte veggen. Men den har jeg møtt før, og da har jeg bare hoppet, dukket, snudd.... Alt for å unngå å ta tak i mine virkelige problemer.

Jeg frykter at han tror jeg er utro, hvis jeg ber om en ferie, eller alenetid. Jeg har vært så uheldig å havnet ut på det skråplanet for mange år siden, vi jobbet oss gjennom det men tilliten har aldri gjenoppstått etter det føler jeg. Jeg føler meg passet på som en hauk.

Jeg klarer fint å sette meg inn i hans bilde av virkeligheten - kanskje jeg hadde blitt slik selv hvis han hadde gjort mot meg det vonde jeg har påført ham. Ønsker heller ikke å lage unnskyldninger for hvorfor det skjedde - men kanskje det er nettopp at jeg hadde behov for å gå på oppdagelsesreise etter hvem jeg var som fikk meg til å ta de feile valg.

Jeg synes det kom mange fine råd og tips fra dere, men jeg stirrer bare blankt i en vegg med et stort spørsmålstegn på. Hvordan å finne roen? Hvordan å finne tilfredshet? Hvordan å finne meg selv igjen?

Anonymous poster hash: 6824d...d83