Å miste en venn som selv velger det.. sårer

[AnonymBruker]

Noen gang opplevd at du gir opp en venn for å respektere deg selv?

Jeg har hatt noen venner her i livet som jeg har likt så veldig og hatt så mye moro med, så mange gode samtaler, så hyggelig å være samme med de, alltid, jeg var glad i de, og brydde meg om de. Dette kan være venner jeg har kjent kort tid eller over flere år, en håndfull av disse, som man hadde så god tone med.

Så sårer de meg. Jeg blir såret og skuffet. I starten unnskylder man det kanskje, håper at de skal si unnskyld eller begynne å ta kontakt igjen, men til slutt kan man ikke skyve det under teppet lenger... Og man slutter å prøve, man kan ikke lenger godta at de har behandlet deg sånn. Men det sårer meg så mye å innse at h*n ikke er min venn lenger å gå videre, for jeg likte jo personer så godt. Jeg blir så lei meg og jeg tenker og lurer på hvorfor de er sånn mot meg, når vi hadde så mye moro sammen og hjalp hverandre så mye, pratet om så mye og var så nærme hverandre. Og jeg savner de...

Tilslutt føles det som et valg de tar og ikke jeg, for tilslutt kan man ikke la din kjempegode venn som du hjalp gjennom en tung tid, ikke en gang ringer deg når du har vært i en stor bilulykke og ligger på sykehuset i mange måneder... (Et eksempel)

Er det andre som opplever dette?

Anonymous poster hash: b1100...53f

[AnonymBruker]

Noen personer går bare ikke godt overens. Man misforstår hverandre. Tråkker hverandre på tærne. Men hva skal man gjøre? Man kan ikke ha venner man konstant føler seg såra av, og som man selv sårer konstant.

Jeg mista en venn i kveld. Det føltes litt trist, men samtidig; hvis vi bare går rundt og krangler hele tiden, hva er poenget? Kanskje det er best slik.

Anonymous poster hash: d332b...60c

[AnonymBruker]

Noen personer går bare ikke godt overens. Man misforstår hverandre. Tråkker hverandre på tærne. Men hva skal man gjøre? Man kan ikke ha venner man konstant føler seg såra av, og som man selv sårer konstant.

Jeg mista en venn i kveld. Det føltes litt trist, men samtidig; hvis vi bare går rundt og krangler hele tiden, hva er poenget? Kanskje det er best slik.

Anonymous poster hash: d332b...60c

Det er ingen poeng å være venner, når man krangler hver gang man møtes. Det er som å bryte ut av ett forhold. I det lange løp, så er det nok det beste.

Anonymous poster hash: bd8fe...a87

[AnonymBruker]

Opplevde det samme med en venninne, eller, x-venninne. Holdt ut lenge for gammelt vennskapsskyld, men til slutt kostet vennskapet mer enn det smakte på alle områder. Jeg tok meg selv i å tenke på hva hun ville sagt om hun hadde sett meg i ulike situasjoner der hun ikke faktisk var til stede, og nærmet føre en krangel/diskusjon oss imellom oppe i hodet. Nesten som om jeg ble små-gal! Men det var til syvende og sist noe annet som virkelig satte streken for vennskapet.

Kanskje jeg forandret meg, kansje hun forandret seg, kanskje vi begge forandret oss, jeg vet ikke. Men nå som hun er ute av livet mitt prøver jeg å ta med meg de gode stundene, for de hadde vi virkelig, og heller prøve å glemme de dårlige. Klart jeg savner de gode tidene, men når de gode tidene ikke kommer noe mer... Da er det jo strengt tatt ikke et vennskap lengre.

Anonymous poster hash: c3a84...692

[AnonymBruker]

Jeg hadde en venninne, hun valgte alltid det som passet henne mest. Og når jeg endelig fikk litt lykke i livet, nye hobbyer, mer glede, begynte hun å dolke meg i ryggen med hetsende kommentarer og valgte å være med andre mennesker enn meg. Hun lovde meg praktisk hjelp, for å ombestemme seg senere, med å bruke unnskyldninger som ikke hadde noe med meg å gjøre. Hun sa nei til å la meg hjelpe henne i praktiske ting. Tilslutt satte jeg foten ned, jeg orket ikke å bli behandlet dårlig mer. I ettertid har jeg innsett at hun aldri egentlig gjorde annet enn akkurat det som passet henne. Når jeg var langt nede var jeg bra nok som en venn, men når jeg fikk det bra. Nei da hadde jeg forandret meg så mye at hun brukte det som en unnskyldning til å tråkke på meg.

Anonymous poster hash: 5ebd1...333

[AnonymBruker]

Min erfaring er at man hele tiden utvikler seg, får nye behov og nye perspektiver. Man endrer livssituasjon og behov, og da endrer man naturlig nok også venner. Noen henger ved i alle fasene- mens mange var fine i en spesiell fase. Feks singelfasen, hvor det er naturlig å henge med andre single. Eller familiefaren hvor mAn henger med andre som også har små barn. Når fasene tar slutt går man ofte videre. Jeg syns ikke det er så rart og syns heller ikke vi skal være så redde for å gi slipp og gå videre....

Anonymous poster hash: 8373d...c07